Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha deg

Da de skilte seg var jeg ni år, og en stund raste verden og så bygget den seg opp igjen.

Tiden leger slike sår, og mamma var så flink med oss og sterk for alle de gangene det trengtes. Han flyttet ut, så flyttet han langt vekk. Etterpå ble det stille lenge, ingen visste hvor han var. Så fant vi ham igjen, og det var som om ingenting hadde endret seg, vi kunne fortsette praten på en naturlig måte. De gangene jeg besøkte ham var det som om han alltid hadde vært der for meg, hos meg.

Stevie Wonder – Isn’t She Lovely

Siden har det vært veldig av og på. Litt kontakt. Deretter stille lenge. Så en telefon. Så stille igjen. Det har vært mye usikkerhet, og tiden gjør noe med relasjoner, selv om det kan virke vanskelig å ville innse dét – når man møtes etter lang tid og egentlig bare vil ta vare på øyeblikkene.

Men på et eller annet tidspunkt har noe snudd i hodet mitt. For er det ikke litt ufint å velge at man skal ha så lite kontakt med ungene sine?

Og nå vet jeg ikke lenger om jeg vil ha ham.

Advertisements

15 kommentarer

Filed under Personlig

15 responses to “Jeg vet ikke lenger om jeg vil ha deg

  1. Det kan jeg forstå. Det er ikke helt enkelt å skjønne fedre som velger bort barna sine, enten i perioder eller hele tida. Jeg lurer på hvordan det kommer til å bli mellom sønnen min og faren hans, for de har lite kontakt. De ses noen ganger i året, ellers ikke. Trist, synes jeg!

    Opplevde selv å ikke ha kontakt med faren min i flere år, men da jeg var 10-11 år begynte vi å møtes jevnlig og i dag er jeg veldig glad for det.

  2. Jeg har i alle fall alltid forsvart det, blitt piss forbanna hvis noen har sagt noe om at han har vært lite tilstede. Men nå har jeg begynt å skjønne det selv – og merker at det er «farligere» å være likegyldig enn sint.

    Fint at du opplever det som et positivt tilskudd i livet ditt, Lothiane! Litt usikker på hvor mange ganger jeg har sett ham, men de siste tjue åra så er det kanskje ti ganger eller noe sånn.

  3. Jeg var i en helt annen situasjon, der min far valgte meg.
    Min mor var allerede gravid da de møttes. Og det er fremdeles uvisst hvem som er min biologiske far.

    Men jeg føler meg heldig at jeg ble valgt inn i livet hans, ikke ut av det…

  4. Supermann 348

    Det finnes mange unnskyldninger og grunner til å velge bort barna sine.

    Jeg tror ikke fedre som velger bort barna sine på noen som helst måte innser rekkevidden av sine handlinger når de gjør dette mer eller mindre bevisst. Ofte skylder de på andre omstendigheter som problemer i forhold til kommunikasjonen med moren til barna, problemer i forhold til avstand, jobb, ny sivil status etc., men i det store og hele er det alltid bare snakk om vilje eller i dette tilfellet manglende vilje til å ha kontakt med barna som er problemet.

    Det er en utrolig egoistisk og lite empatisk handling. Jeg vet ikke om uttrykket; ”tiden leger alle sår” alltid er riktig. Du skriver; ” Men nå har jeg begynt å skjønne det selv – og merker at det er “farligere” å være likegyldig enn sint.” Tiden leger ikke den likegyldigheten som dukker opp etter mange år. Jeg synes det burde være mer legitimt å faktisk kunne velge om man som voksen ønsker å ha kontakt med sine foreldre.

    I og med at faren din har vært ikke-eksisterende i store deler av oppveksten, hvorfor skal du da måtte gi ham et fripass ingen andre ville ha fått? Alle kan ha det vanskelig fra tid til annen. Moren din har vært fantastisk og alltid stilt opp for deg, på samme måte som faren din alltid har glimret med sitt fravær etter at de ble skilt.

    Det er her jeg mener den manglende viljen kommer til sin rett. Dersom han virkelig hadde ønsket å hjelpe deg og bidra til at du skulle ha hatt et bedre og enklere liv, måtte han ha vært tilstede på en helt annen måte. Nå som du er voksen, fremgangsrik, mor, kone og klarer deg selv mener jeg du nå har din fulle rett til å velge ham bort fra ditt eget liv og synes du i hvert fall burde tenke deg grundig om dersom han kommer med lua i hånda og ber om pent vær.

    Hvorfor skulle du ta i mot ham med åpne armer når han så tydelig har valgt å ikke være der for deg da du trengte ham som mest? Jeg finner ingen gyldige grunner til å oppføre seg mot barn på denne måten. Det han har tatt fra deg ved å ikke være tilstede kan han aldri gi deg tilbake. Dette har vært et bevisst valg fra hans side, som du, uten å kunne påvirke det på noen som helst måte som barn, var nødt til å forholde deg til passiv. Nå er det ditt bevisste valg som er i førersetet og det er din fulle rett til å ikke ha noen kontakt med ham. En ting er i hvert fall sikkert; jeg vil ha deg!

  5. Pejyuu: Det skjønner jeg godt at du er glad for 🙂

    Supermann: Takk for *kremt* norsk stil. Du har helt rett, og det er sånn at du har «plagsomt rett». Men, jeg aner jo ikke hva som skjer. Husk at jeg har ryggrad som en speiderleir-overkokt spagetti 😉

  6. Ah… godt svar fra Supermannen din, Victoria! (der har du gjort et kupp)

    Min far valgte meg på en måte bort han og, men etter påtrykk/råd fra fagpersoner tok han opp igjen kontakten. Det er jeg glad for i dag. Nå har jeg to fedre som begge støtter meg på hver sine måter.

    En far som velger bort barna sine kan ikke forvente at barna ønsker kontakt med dem når de blir eldre. De kan bli tilgitt og få lov å være tilstede, men det er slett ingen selvfølge at det skal skje. Jeg vet ikke hvor interessert jeg ville vært, jeg heller. Det plager meg at min sønns far er så lite tilstede. Enn så lenge ønsker sønnen min kontakt med ham og er sjeleglad når det skjer. Men det spørs vel om han synes det er like interessant når han blir eldre og forstår mer av hva som har skjedd.

    Jeg kommer i hvert fall aldri til å forstå hvordan noen klarer å velge bort barna sine.

  7. krissy

    Jag vet inte. Jeg vet bare at de siste par årene har jeg hatt mer kontakt med egen fars familie, og har opplevd dette som berikende. Jeg har vært på besøk på stedet han kommer fra, blitt kjent med slekta på en annen måte når jeg selv er blitt voksen. Det er noe med dette å bli kjent med ens røtter.

    Selv har jeg vokst opp med tjukke slekta på min mors side. Mor kommer i fra sør, min far i fra nord. Det skaper kontraster, kan man si. Men det hender jeg heller skulle ønkse jeg vokste opp på andre siden av slekta… Det finnes vel alltid noe og noen man kan være bitre på? Mildt sagt….

  8. Alter Ego

    Oh my. Her er hele hodet fullt av tanker – dette har jeg erfaring med fra svaert naert hold, selv om min pappa er verdens beste (for meg) og har vaert 110% tilstede hele livet. Og fortsatt er det.

    Jeg syns supermannen sier mye fornuftig. I den situasjonen jeg har levd naert, har ting forandret seg over tid – og pappaen som det gjelder har forandret seg over tid. Han faar ikke gjort om paa valget han tok for lenge siden, men naar kontakten foerst var gjenoppretta gjorde han det han kunne. Ditt tilfelle later til aa vaere annerledes; mye usikkerhet og on/off nevner du.

    Og da tenker jeg: Som voksen ER det lov aa velge hvem man vil ha relasjoner med og hvem ikke. Det er lov aa si til noen at ‘det er greit at du er faren min men du har faktisk for det meste valgt meg bort og du kjennes ikke som en far for meg. Saa jeg vil egentlig ikke moete deg mer.’ Hvis han demonstrerte over tid at du var viktig for ham, at han virkelig ville vaere en del av livet ditt og la deg vaere en del av hans, da boer det vaere rom for tilgivelse. Men hvis han fortsetter sitt gamle spor med stillhet og fravaer i lange perioder? Da kan du med god samvittighet droppe ham, saa mye du vil.

    Hvis du fortsetter aa la ham gjoere som han vil, gjoer du ham (og deg selv) en bjoernetjeneste fordi han da ikke tvinges til et oppgjoer med seg selv og egne handlinger. Dermed forandres ingenting og forholdet mellom dere blir mer uthulet. Hvis du forklarer ham hvor skapet for din del skal staa, gir du ham et valg. Og du gjoer deg selv en tjeneste. Faktisk.

    Lykke til!!! (Uansett hva du gjoer eller ikke!)

  9. Skal svare på de tre siste her i morgen jeg 🙂 Rekker ikke helt nå, krevende å svare på et eller annet vis merker jeg. Men jeg takker veldig for engasjementet, det betyr en hel del 🙂

  10. Hei. Tenkte å kommentere denne posten med å fortelle litt om hverdagen til en dame jeg kjenner, men så fant jeg ut at jeg ikke skal utlevere henne her. Tenkte så å skrive til deg privat, men kan ikke se at du har oppgitt hverken e-postadresse eller har et kontaktskjema… Så da ble det litt vanskelig.

    Men greia er at dette med fedre som stikker av kan være svært ødeleggende for et ungt menneske. For henne jeg kjenner tok det mange år med tårer, raseri, tilgivelser, håp, ja hele spekteret, før hun for sin egen velferds skyld var nødt til å vende han ryggen.

  11. Jeg har ikke vært i samme situasjon selv og føler meg egentlig ikke kvalifisert til å gi råd, men ville bare si at du burde ikke måtte ta dette valget. Han burde gjøre seg fortjent til deg, han har en fantastisk datter og har tar det for gitt.

    Hva om du stiller krav til ham. Si at det sårer deg når det er som det er, og at du enten vil ha en far som er mer tilstedeværende, men at om det ikke er mulig så vil det føles bedre å ikke ha kontakt.

    På den måten blir det han som må ta et valg, og han som må leve med det valget han tar. Det blir så feil om den byrden skal falle på deg.

    Lykke til uansett, du er tøff!

  12. Jeg må slutte å forandre setninger midt i, enten være tilstedeværende eller ikke i det hele tatt var det jeg mente. At han må skjønne at situasjonen som den er ikke er et alternativ.

  13. Lothiane:
    Ja, Supermann er gull!
    Det er sikkert smart om du lar sønnen finne ut av det selv, virker som om det er den retningen du har valgt. Det tror jeg er det beste. Drittslenging om den andre forelderen skaper vel bare dårlig stemning, og man skjønner vel selv etterhvert hvem som har stilt opp – og hvem som ikke har gjort det.

    krissy:
    Jeg skulle gjerne ha blitt bedre kjent med hans røtter, han bakgrunn. Jeg har jo en far fra Manila i Filippinene og en mamma fra Østerdalen – så det er ikke helt likt der heller 🙂

  14. Alf Ivar:

    Takk for at du skrev dette!
    Jeg fjernet faktisk mailadressen fra headeren i går, la inn en ny tekst (sammen med mailadr.) – men den synes visst ikke. Skal legge den ut på nytt, jeg.
    Hvis du ønsker det, er det bare å sende til
    vicblogg@yahoo.no

  15. Alter Ego:

    Ja, det er mye fornuft i det han sier. Men stakkar, han har fått mye kjeft, for dette har vært et ganske sårt tema, på grensen til ikke-tema for min del. Har ikke tålt at folk har sagt noe negativt, selv om jeg har tenkt de samme tingene selv.

    Jeg tror det er lurt å ta et oppgjør med dette. Men det er litt vanskelig, egentlig. Blir redd for å gjøre noe jeg angrer på, noe som vanskelig lar seg reversere – og så vet jeg ikke helt hva jeg vil, hva jeg bør, hva jeg vil eller bør om noen år, og sånn går no dagan.

    Minneapolise:
    Smart! Det har jeg ikke tenkt på før. Det fjerner jo litt av konfliktsky-dilemmaet jeg forsøkte å vise i svaret til Alter Ego. Og jeg slipper å leve med å ha valgt, eller å ha valgt bort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s