Daniel og jeg

Jeg blir den musikken jeg hører på, den musikken jeg har høyt på øret når jeg vasser i løv og høstsola lyser på den fine måten bare den kan, svakt varmende, skarp men ikke vond. Lufta blir klarere og klarere for hver dag og jeg er fornøyd med at min favorittårstid er i gang.

Jeg elsker å kunne velge hvilke lyder jeg skal høre. Det kan være så trangt det bare vil på toget, folk kan albue seg frem alt de gidder, de kan ha se, så flink jeg er til å lage powerpointpresentasjon med bullshitbingoord-konkurranse, de kan late som om de bareta denne telefonsamtalen fordi det er litt ekkelt å se rett frem i en time, for herrejemini, folk kan jo tro du ikke har jobb! Eller verre, at du ikke har venner!

Så jeg blokker ut og hører på det som faller meg inn, og i slike situasjoner så er det et godt tips å sette på Daniel Barenboim og Berliner Philharmoniker.

(Wolfgang Amadeus Mozart, Piano Concerto No. 21 K.467 – 2nd Movement
Daniel Barenboim and the Berlin Philharmonic)

Det er medisin god som noen.

Det er fint å sitte på toget, høre på dette – bare se munnene til snakkemenneskene bevege seg. Jeg lurer på hvem de er, hva de skal, hva de har gjort, om de er der de vil være, om de er tilfredse, om de er ulykkelige, om de gjør sånn eller slik, og jeg blir veldig rett i ryggen og føler meg som en slags observatør til livet rundt meg, og jeg trives av og til veldig godt med det. Optimalt burde man sitte med øynene lukket, for jeg tror egentlig pianokonserter er best med lukkede øyne, men da sovner jeg sikkert på toget.

Det som er litt dumt, er at medisinen har bivirkninger. For jeg sitter og hører på det nå, og i stad var det så mange ting jeg ville skrive, for jeg har ikke gjort det på en stund, og nå bodde det mange rare tanker og historier i hodet, men nå – de er borte.

Jeg har funnet ut at jeg skal på skjønnlitteraturjakt i morgen.

Jeg trenger å lese en bok som gjør noe med meg snart.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

6 responses to “Daniel og jeg

  1. Nydelig. Det har aldri streifet meg som en mulighet at ungdom med propper i ørene kunne lytte til Mozart! Fordommer, neiveljavisst…

    Vet ikke hva som gjør noe med deg av litteratur, men nylig ble jeg selv høy på en roman:

    http://trausken.blogspot.com/2008/09/aleine-i-denne-enorme-leilegheita-med.html

  2. Takk for lesetips 🙂 Jeg skal sjekke ut!! Aner ikke helt jeg heller, det er ikke så veldig sjangeravhengig igrunnen.

    Mozart i høretelefoner er kjempefint 🙂
    Jeg mistet alt av «aldersfordommer» vedr. musikk da bestemor en gang for lenge siden fortalte at hun likte Back in black med AC/DC 😀

  3. Victoria, gaa til Ark eller en annen bokhandel og be dem finne frem paperbackversjonen av Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjaerlighetens historie. Det er ei helt unik bok, fantastisk vakker og fin og laererik og innsiktsfull paa samme tid, og ikke paa langt naer saa klissete og forutsigbar som du tror ut fra tittelen. Den faar deg – eller fikk i alle fall meg – til aa smile og le og graate og humre og alt. Jeg slukte den.

    (Eller saa kan du jo velge ei anna bok 😀 )

  4. Ja! Det skal jeg gjøre. I dag ryddet jeg faktisk huset med opptak av Bokbadet (med CJV) i trådløse høretelefoner 🙂 Har ikke lest den ennå, jeg.

  5. Marie

    *s* av hege åsvang eller «blind», ei bok skrivi på kvasinynorsk av en eller annen Lars.

  6. Å ja, han Lars Ove Seljestad, er det han? Ikke lest den, kan jeg gjøre 🙂
    Takk for tipset!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s