Category Archives: Øyeblikk

Psykiske lidelser og $penn

Du bør ikke være offentlig om at du har slitt psykisk, har jeg fått høre en del ganger. – Tenk på hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke om det, ikke sant – folk googler alle for tida, steiner løftes, det saumfares etter dritt, og skadefryd er den eneste sanne fryd. Og så videre.

Selv har jeg ikke vært så veldig personlig på denne bloggen. Men jeg har delt mange ting i en rekke sammenhenger, blant annet en tekst jeg limer inn nederst her, bare fordi jeg tror jeg sa det bedre da jeg skrev den, enn det jeg klarer å få til akkurat nå. Faktisk la jeg den teksten ut her for en tid tilbake, men så fikk jeg helt angst og måtte slette den.

Først, en liten appell til de potensielle arbeidsgivere.

Ja. Jada. Jeg slet, jeg. Hadde det vanskelig i årevis. Jeg hadde problemer med mat, med å få sove, jeg var deprimert, jeg var manisk, jeg skadet meg, jeg hørte stemmer, jeg holdt på å dø flere ganger. Jeg var innlagt på sykehus mange ganger, jeg har hatt så mye kontakt med hjelpeapparatet. Jeg har hatt behandlere som har trodd på at jeg kom til å bli bra, jeg har hatt det motsatte. Jeg har snakket om dette i mange ulike fora, alt fra enkeltmøter med andre brukere av tjenesten til store nasjonale helsekonferanser. Jeg bruker mine erfaringer som et bidrag for å innlemme brukerkunnskapen inn i fagkunnskapen, jeg har faktisk klart å gjøre et helvetes kapittel av livet mitt om til en ressurs. Så ikke kom her, potensielle arbeidsgivere, og snakk til meg om svakhet.

[Nå er dette snart søkbart på google. Å, det var godt.]

For. Det handler ikke om sterk eller svak, offer eller ressurs. I en bedringsprosess handler det om temmelig komplekse mekanismer som må arbeide sammen, samhandle. Det ene, og det jeg kanskje har arbeidet mest med, er at tjenestene må bedres. For det er så store variasjoner i hva slags hjelp folk mottar. Fremdeles er det, etter mitt syn, «rom for» større variasjoner i den hjelpen som tilbys innen psykisk helsefeltet enn i somatikken. Og det er et tankekors, for nå er vi snart ferdige med ti års relativt intens opptrapping av psykisk helsefeltet. 1. januar 2009 er opptrappingsperioden en saga blott. Hva skjer da? Det er dermed viktigere enn noensinne, at brukere og fagfolk sammen står på for å holde trøkket oppe.

Samtidig, jeg skriver i overskriften at det handler om spenn. Spenn som i penger, for penger er viktig. Innimellom snakkes det om psykisk helse og fattigdomsproblematikk som to separate fenomener. Enda vi vet mye om at det er sammenhenger her.

Andre ganger får jeg høre at jeg har vært så flink. – Så utrolig flink du har vært, som har klart å bli så bra!

Flink? Kanskje litt. Jeg har jobbet med dette. Men jeg har aller mest vært heldig, for jeg har hatt gode levekårsbetingelser i rehabiliteringsperioden min.

Og det er da jeg undres. Her jeg nå sitter, på kjøkkenet og skriver litt mens jeg spiser lunsj. Hvor enkelt hadde det vært for meg å bli så mye bedre på såpass kort tid, dersom jeg hadde hatt mye mindre enn det jeg har? Jeg er takknemlig over å ha blitt gitt muligheten til et liv uten alt for mange økonomiske bekymringer [da jeg møtte Supermann hadde jeg bare noen flasker med neglelakk i kjøleskapet – og spagetti med ketchup var veldig godt, nudler=prima], for jeg merker så veldig godt forskjellen på før og nå. Selvsagt er det bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Og selvsagt er det lettere å bli frisk dersom man slipper å bruke så inni helvete mye energi på å sloss økonomisk og mentalt for å få livet til å inneholde basisting som

  • En bolig
  • Mat
  • Penger til å gjøre noe man har lyst til innimellom

Faktisk er det jo slik at dersom man spør brukere om hva som er viktig, så kommer bolig, penger og en meningsfull hverdag mye lenger opp på lista enn bedring av symptomer. Dette overrasket en del fagfolk, men det overrasker ikke meg. Med mer penger kommer en trygghet som skaper rom for å fokusere på å bli bra. Og det er akkurat her jeg har vært veldig heldig. For, jeg tror at det er den dagliglivstryggheten som gir meg nødvendig ballast til å tåle en skikkelig trøkk nå. Hvis det butter i meg, hvis jeg har det vanskelig, så raser ikke alt sammen – det er fortsatt et hus, det er fremdeles fullt kjøleskap og full fryser.

Det er det som gjør at jeg kan svare enkelt på spørsmålet om hva som har gjort meg frisk. Nemlig tid. Jeg har hatt tid til å bli bra. Omgivelsene mine har vært slik at jeg har kunnet ha fokus på det, ikke på hverdagsbekymringer. Og jeg tror at dersom flere hadde hatt muligheten til å kunne tenke mindre på penger som et hverdagshinder, så ville det i sum ha blitt samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ordninger som ung ufør og desslike har noe for seg, jeg ser den, men samtidig tenker jeg det ville være sunt å tenke annerledes, all den tid man vet at en høy andel av langtidsmottakere av stønad rapporterer om dårlig helse generelt og psykisk helse spesielt. Sannsynligheten for at man aldri kommer i jobb/tilbake i jobb øker med stønadens varighet.

Hvordan skal vi løse dette?

Jeg håper noen av dere, flinke folkene, tar i mot oppfordringen – jeg tagger herved:

Sigrun

Lothiane

Flopsy

Britt Åse

HvaHunSa

virrvarr

Og ellers alle som måtte føle seg kallet.

Nå er denne posten slutt.

Jeg setter nå inn den teksten jeg skrev for en tid tilbake. Den er tidligere publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

[Merk, dette er en korrektur-pdf. Jeg rettet opp noen skrivefeil og feil i klammer etc til den endelige]

Livet er lettere i retrospektiv

Musikk til ordene: Liksom av Folk og Røvere, fra albumet Bagateller (2003)

Det du ser, det er bare på liksom

Det du ser, det er noe som ikke skjer

Skjebnetaxi

Jeg satt i taxi. Jeg satt i taxi og min destinasjon var Gaustad. Destinasjon, som i destiny, som i skjebne, tenkte jeg, mens jeg lukket øynene og ikke var sikker på om jeg kunne makte å ta imot det jeg visste ventet meg. Jeg tenkte: det er vanskelig å stille forberedt til det en er totalt uforberedt til. Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke dette som var planen. Det var som å måtte ta imot noe, la noe skje, det som ikke skulle skje, jeg åpnet øynene og tenkte at hvis det er et høl i gjerdet på Gaustad, skal jeg finne det, jeg orker ikke være der, eller her, eller i meg selv.

Taxitur over. Den var ikke så lang, kun noen kilometer var tilbakelagt, fra Aker Sykehus til Gaustad Sykehus. Den føltes lenger. Det var feil vei. Jeg tenkte: jeg er den samme som i går, som dagen før det igjen, som i fjor. Jeg er den samme uansett hvor jeg er, jeg er den samme uansett hvem jeg viser frem, hva jeg viser frem.

Jeg gikk inn. Det kjentes dramatisk, som om alle stemmene fra alle som hadde levd sitt liv i rommene, vandret i gangene og stirret ut av vinduet fortsatt var der. Med sine hviskelyder, sine rop. Det var en følelse av lyden av dører som lukkes og speil som knuses. Kall det dramatisk, kall gjerne metaforene overdramatiske og teatralske, men i øyeblikket man står der, med en bag, med svart sjel og blikket hardt festet på den oransje linoleumen, da er det dramatiske allerede passert. Da er det blitt en vane.

Senere skulle jeg lakonisk beskrive det som om hele stedet vitnet om, oste av, uforløste drømmer og misforståtte tanker. Men ikke da, ikke da jeg kom inn første gang, som kjent er livet ofte lettere å forholde seg til hvis man se det i retrospektiv.

Jeg fikk et rom. To senger. En stol. Bord. Bad. Flammesikre gardiner. Hun som viste meg inn pekte på sengene, sa det inntil nylig hadde vært tomannsrom. Nå skulle jeg få hele for meg selv, jeg kunne få et teppe og legge over den sengen jeg ikke skulle sove i, bruke den som sofa? Jeg nikket svakt, sa lavt ja. Pipestemme, mens jeg tenkte på det ironiske i at jeg skulle få tilgang til egen sofa på rommet, mens folk venter årevis på hjelp. Hun var ivrig, ville vise, ville jeg skulle være trygg, hun ville så gjerne vise meg at fasilitetene var bedre enn de hadde vært i tidligere tider med sovesaler. Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, men jeg husker at jeg tenkte at det før het Gaustad asyl og at ønsket at ordet skulle få en rennesanse. Jeg trengte virkelig et fristed. Og, jeg visste det hadde vært sovesaler, jeg visste det hadde vært desperate pleiere, fortvilte pasienter som daglig hadde måtte slåss med knappe ressurser og tabuer hinsides det fattelige.

Siden leste jeg Asylet – Gaustad Sykehus 150 år (Steen, 2005) og forstod mer. Det retrospektive perspektivet gir mulighet for en innsikt presens ikke rommer.

Så om du ikke orker mer, og synes alt er så slitsomt

Skal du vite at ikke alt må være morsomt

Jeg lå i sengen, jeg stirret opp i taket. Jeg kunne hele taket utenat, jeg kjente hver sprekk, jeg visste hvor mange striper det var horisontalt, vertikalt. Jeg visste hvor mange takplater det var, hvor mange som var fullstendige rektangler, hvor mange som var halve, hvor mange som var kvarte. Jeg tenkte: det ser ut som om de som legger tak mangler følelser, hadde jeg bygget tak skulle det ha vært mosaikk, det skulle vært sølv, turkis og rosa. Det skulle ha vært innslag av gull, det skulle ha vært pent, det skulle ha vært en ode til de som tilbringer dagene med å stirre i taket og vente på at noe skal gå over såpass at det kan gå an å snakke om det.

Halvveis på spøk, men dels i alvor, sa jeg en gang til en av de ansatte at antallet hele rektangler i taket var delelig på fem, at det ble et heltall. Jeg sa at det var betryggende, for jeg hadde alltid følt at desimalene var noe av det mest belastende i livet mitt, at jeg var meg selv komma et eller annet, at en situasjon jeg befant meg i var hendelsen komma et eller annet. Det var ikke heltall, det var aldri noe som var helt eller fullstendig, jeg fortalte at desimalene forstyrret den formen for orden jeg skulle ønske at jeg hadde. Den formen for orden jeg skulle ønske at jeg var.

Og jeg skjønte, i det samme jeg hadde sagt det, at det var desimaler i den uttalelsen også, jeg sa noe i spøk komma alvor, enda det var fullstendig alvorlig ment at jeg savnet en orden i livet mitt, en orden jeg trengte for å føle meg hel.

Jeg fikk da heller ikke noe svar, men et skrått blikk, som brått gjorde at jeg tenkte jeg måtte være oppmerksom på om det var endringer i morgenmedisineringen.

Jeg stirret i taket, mens jeg tenkte på at det i grunnen er underlig hvordan noen overganger er så klare, mens andre flyter sammen i en udefinerbar grøt. Jeg tenkte på inndeling av et døgn, kontra inndeling av alle dagene som sammen skaper en hverdag og et liv. Fra midnatt til halv seks om morgenen er det natt. Fra halv seks om morgenen til halv ni er det morgen. Deretter er det formiddag frem til 1200. Så er det ettermiddag frem til 1800. Da er det kveld. Så blir det atter natt. Enkel matematikk [00.00,00.00>.

Like definert var ikke overgangen fra at livet var slitsomt, til at livet ble tomt, og videre til at livet ble håpløst. I matematikktermer forløp den sammenhengen, den overgangen, seg mer som et <-∞,+∞> Jeg smilte av tanken på at livet er finurlig, en eller annen gang i mellom minus uendelig og pluss uendelig vil det skje noe som endrer alt. Men du vet ikke når.

For det du ser, det er bare på liksom

Det du ser, det er bare på TV og film

Jeg kom inn i rutinene på Gaustad. Jeg stod opp når jeg skulle, jeg spiste frokost med de andre. Jeg hadde en følelse av å bo i en serie på TV. En serie full av antihelter, hvor alle hendelser var enkle, triste og meningsløse, og hvor serieskaperne hadde lagt på klapping og entusiastisk plystring på steder det ikke passet. Jeg syntes de andre var som amerikanske seriekarakterer, som tegneseriefigurer i en karikert virkelighet. Lite tenkte jeg at min trang til å være noe annet enn det jeg var, slik at jeg kunne vise frem det jeg ville andre skulle se var minst like karikert.

Jeg leste Jeg vil hjem til menneskene av Gunvor Hofmo i smug, mens jeg tenkte på prodromalfaser og at verken akuttavdelinger eller subakuttavdelinger fremmer intellektet. Jeg levde i en verden av uinteressant TV-lyd, av mainstream media, av sladderblader. Jeg levde i en verden som ikke forventet seg noe av meg, ingen forventet at jeg skulle være interessert i litteratur eller i matematikk. Ingen forventet at jeg skulle gjøre annet enn å komme igjennom enda en dag, legge meg på kvelden etter medisinene. Ingen forventet mer av dagen enn at den skulle være fri for selvskading og så mye depresjon og desperasjon at det måtte iverksettes tiltak.

Kanskje forventet heller ingen at jeg skulle reagere da jeg fikk beskjed om diagnosen. Etter noe som føltes som en svært raskt gjennomført SCID II-test, fikk jeg dommen. Schizo-affektiv. Det var alvorlig, det var dessverre statistisk en temmelig varig tilstand, det var best jeg lærte meg å leve med det, innrette livet mitt på en slik måte at jeg kontinuerlig måtte ta hensyn til den alvorlige sykdommen. Jeg satt sammen med menneskene med definisjonsmakten over mitt liv, men jeg stengte verden ute, og bekreftet med dét deres antakelse av meg. Jeg hørte diffuse stemmer snakke om at jeg måtte belage meg på å bruke medisiner store deler av livet. Vi hadde en samtale, hvor jeg satt tilnærmet lik stille, mens de sa jeg burde vurdere om uføretrygd var veien å gå.

Jeg tenkte: dette er ikke riktig, dette har de bommet på, dette er ikke beskrivelsen av meg som meg, dette er feil, men hvordan protesterer jeg, hvordan kan jeg dele bruddstykker av den jeg er, slik at de forstår meg, når jeg nettopp nå befinner meg i en periode av mitt liv hvor språket mitt, ordene, ikke strekker til når jeg ønsker å forklare hva jeg vil? Jeg er tjue og litt, og nå har de tatt fra meg håpet jeg hadde så lyst til å finne tilbake til. Jeg vet ikke om jeg tenkte tanken verbalt, jeg husker ikke nå om jeg formulerte ordene inne i hodet, men følelsen var der, og den skrek til meg: hvordan kan jeg, perfeksjonistiske lille jente på grensen til det patetiske, snakke for å forklare hvordan det er, når jeg ennå ikke har rukket å finne de rette ordene?

Du må ikke leve sånn som de som lever på liksom

Og blir lykkelig av å vise seg frem

Og alle de ordene jeg ville si, de ble ikke sagt. Jeg fant aldri den pepperkakeformen som passet best, og dermed ville jeg ikke si noe. I stedet gjorde jeg det jeg var blitt flinkest til av alt: jeg spilte. Jeg smilte. Jeg hentet vann til de andre pasientene hvis de var tørste, jeg lagde aldri bråk. Jeg spiste opp maten min, men forsynte meg heller ikke med bemerkelsesverdig store porsjoner. Jeg la meg da lyset i gangen med det oransje linoleumsgulvet ble slukket, samtidig som jeg forberedte meg på å dø.

For. Ulikt det jeg følte da jeg ble ført inn døren til subakutten den første dagen, skjønte jeg etter en stund at ingenting varer evig, og at i det øyeblikket én skrives ut – da kommer en annen inn. På det samme rommet. Til de samme to sengene, hvor den ene kunne brukes som sofa hvis man fikk et teppe over. Jeg skjønte det ville være en annen enn meg som satt
med hodet i hendene på det samme bordet, på den samme stolen og brukte den samme dusjen. Jeg skjønte det ville komme enda en, som skulle se på det samme taket, bli kjent med strekene og rektanglene. Kanskje ønske seg mosaikk.

For det er lov å være litt ensom

Mye bedre enn å være på TV som klovn

Så. Jeg ble skrevet ut. Jeg var fortsatt en ensom klovn i tegneserieskikkelse. Veien, fra hølet i gjerdet på Gaustad sykehus til apoteket ved siden av leiligheten min, var kort. Jeg hadde en resept på tre måneders medikamenter i lommen.

Jeg liker å innbille meg at det ville ha vært enklere å si det nå. Som det er. Uten bortforklaringer. Jeg har nå skrevet 10000 tegn inkludert mellomrom i håp om å formidle viktigheten av at de uutalte ordene blir sagt, slik at tankene kan forstås. Jeg har utelukkende analysert meg selv i preteritum, samtidig som jeg jobber hardere enn noensinne for å orke å snakke om det som skjer nå.

Så bare kom, men ikke spør meg på liksom

Du og jeg kan gjøre sånn som er morsomt

30 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogger, Blogging, Famileliv, Helse, Meninger, Politikk, Samfunn

Blogger som endrer den jeg var

Noen ganger leser jeg bøker som endrer min måte å (ville) se verden på. Andre ganger hører jeg på musikk som endrer hodet mitt. Innimellom leser jeg blogger jeg tenker endrer den personen jeg engang var.

Først en sang som endret livet, selv om jeg der og da ikke engang husket hva den het, men jeg husker det nå, og jeg har hundretusen gode assosiasjoner til den sangen.

Stevie Wonder – Sir Duke

You can feel it all over
You can feel it all over people
You can feel it all over
I can feel it all over-all over now people


Jeg hadde vært ganske lenge på sykehus. I alle fall opplevde jeg det som lenge. En vår, en sommer og nesten en høst var forbi, og jeg stod på plenen utenfor akuttavdelingen jeg var innlagt på. Jeg hadde minidiscspiller i lomma. Jeg hadde i månedsvis hørt på Kent og grått, på Radka og grått, på Thomas Dybdahl og grått, på Nina Simone og grått. Jeg hadde grått og grått og grått til den musikken jeg spilte som et soundtrack til mitt miserable liv, men denne dagen hørte jeg på Stevie Wonder og jeg tror jeg merket at det var sol. Høstsol, favorittsoltype.

Da skjedde det noe. Etter det tror jeg ikke jeg noensinne jeg har hatt det verre enn jeg hadde det før den dagen, og de som skjønner hva jeg mener skjønner hva jeg mener. Selvsagt var det ikke Stevie som gjorde meg bedre. Men jeg er i alle fall uendelig glad for at personalet ikke frarøvet meg muligheten til å høre på musikk hele tiden, for musikken fulgte meg ned og den ble nesten aldri med meg opp, for jeg var så lite oppe, og orka ikke oppe-ting, men så en dag snudde det, og jeg tror ikke jeg hadde følt den trangen til å bli frisk så intenst uten Stevie W. Bare det å tillate seg å føle noe på ekte, noe som var meg, noe som verken var deppa eller hypomant, men bare noe! – det var et gjennombrudd.

For det var som et bilde. Et nesten-patetisk bilde. Det var gnistrende sol, rødt løv, lufta hadde fått et litt kaldere drag, den var frisk og jeg elsket da, som jeg nå fremdeles elsker, frisk luft. Jeg strakte ikke hendene i været, men nesten – for det var liksom ikke helt min stil å være synlig gal som i «se, jeg er et tre«-gal, men jeg strakte meg litt opp mentalt, om ikke annet. Rettet ryggen. Litt.

Merkelig syn på hva galskap er. Det hadde lenge vært lettere å rake hodet, skade kroppen, slutte å spise, spise for mye, ha intox etter intox, [überdramatisch]enn å strekke opp armene en dag jeg hadde litt lyst.

Og det var ikke slik at alt før var ille og at det ble Pang! Bra. Ikke i det hele tatt, funker det i det hele tatt slik for noen? For det hadde vært vanskelig svært lenge, deretter ble det helt krise, så ble det litt bedre, og siden forsatte det ganske lenge og kraftig opp og ned og det samme igjen – men poenget mitt er at det gikk an å takle nedturer igjen, samme hvor voldsomme de var, så lenge jeg visste at jeg hadde klart å bli bedre tidligere. For da var det plutselig håp.

Nå i ettertid virker det nesten rart at det var de små tingene som hadde så mye å si. Nå, etter å ha vært frisk lenge, har livet uten sykdom preget meg, og ikke udelt positivt. Jeg klager mer nå enn jeg gjorde da. Jeg kan finne på å klage over småting, det hender jeg tar meg i det – og minner meg selv på at jeg en gang lagde et dørskilt på ergoterapien på Gaustad og at det var som et grensesprengende manifest på at jeg en gang skulle få en fremtid. At jeg i alle fall innimellom turte å håpe på at jeg en gang skulle leve, i et hus, med en dør, med et skilt.

Takk til virrvarr og til Marie.

20 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogger, Blogging, Helse, Musikkvideoer

Et kort sekund [Synergi uten bullshit-faktor]

Det er så hyggelig med kvelder som den i går. Hvor alt er fint, hvor vi er i vater, hvor jeg kjenner at gleden over livet er så stor, og det former seg setninger i hodet samtidig som om jeg nesten hører at Jan Eggum nynner passende bakgrunnsmusikk. Jeg lar ham synge Et kort sekund lavt igjennom denne teksten.

I går kveld tenkte jeg blant annet på disponering av tid. Jeg disponerer annerledes nå enn for en stund siden.

Ny måte å disponere på = fint.

nei sa han eg legger aldri listen lavt

for da blir livet kjedelig

eg går for 6 i alle fag og basehopp på si

jo sa eg du stiller nok enorme krav

men til hvilken gevinst

husk alt det du oppnår når du prøver minst

For en stund siden forsøkte jeg å gjøre veldig mange ting på kort tid. Jeg var i en slags hybridtilstand mellom at å leve er å streve og at å streve er å leve. De to er ikke like, de er nesten motsetninger, og jeg hadde dem begge. Nei, jeg tenker ikke komedie, ikke egentlig. For det er ikke så komisk, det er bare tragisk. I min streven og streben etter å oppnå resultater rundt omkring, så tok jeg meg veldig sjelden tid til å se lenge nok på det som virkelig betyr alt.

For. Selv om jeg ikke ville det slik selv, så blir det lett slik – når man stadig vekk prioriterer egne oppgaver, gjøremål og drives fremover av et yte, yte, yte-mantra inne i hodet, at det faktisk blir lenger og lenger mellom øyeblikkene av fred.

I den freden bor det mange ting. De viktige tingene, synes jeg. Der bor det aksept, toleranse, skrå smil, tårer og latterkrampe.

Freden rommer følelsen av å kunne sitte sammen uten å si et ord. Freden skaper grunnlag for genuin latter. For glede uten satirisk brodd.

Freden bygger opp et lager i hodet, hjertet, kroppen – et lager som gjør en i stand til å tåle små strider, uenigheter, fullpakkede dager.

et kort sekund

var god nok grunn

til at det var verdt strevet

et kort sekund

en liten stund

var det vidunderlig å leve

For slike små øyeblikk gjør en sterk nok til å stå på videre. Men samtidig, og kanskje viktigere: slike små øyeblikk av hjartefred redder dagene. Det gir en følelse av å være på rett sted, og at den følelsen varer, at den sitter i.

Jeg har hatt mange slike øyeblikk den siste tiden. Det handler, tror jeg, som jeg startet med – om at jeg prioriterer annerledes. Det er uke fire på skolen, og jeg har null oversikt. Jeg har ikke gjort noe i det hele tatt. Jeg har gjort en hel del andre ting – laget film, holdt noen forelesninger, skrevet tekster, vært litt syk, holdt et par foredrag, sittet i møter. Akkurat det samme som jeg gjorde før, men da var det ofte full gass på ettermiddagen og kvelden også – at det ble sent med bøkene var snarere regel enn unntak. Jeg tror nesten jeg var litt avhengig av å gjøre noe hele tiden. Det er mye lettere å gjøre noe hele tiden, enn av og til å kjenne etter hvordan en har det, og hvordan ens egen atferd påvirker omgivelsene.

[Å skrive det som ”Atferd som påvirker omgivelsene” er en måte å distansere seg vekk fra det vonde som ligger i at det jeg gjør, fører til at dere får det vondt.]

Jeg forsøker virkelig å gjøre det annerledes nå. Og da kommer øyeblikkene av fullkommen fred ofte. Det er så synd, egentlig, at slike uttrykk som dét – fullkommen fred – høres så teit ut, det er så lyserosa og sukkersøtt klisjéfylt, det er forferdelig lamt å skrive det, å si det. Men følelsen er enestående.

Det har virkelig gått opp for meg at det er viktigere at jeg tar meg tid til å være tilstede for de jeg er glad i, enn at jeg leverer oppgaver i tide.

jo sa hon eg hadde masse håp og tro

lykken var forhåndsbetalt

denne helgen skulle gjøre opp for alt

ja sa eg det glapp en sjanse eller to

men den kommer nok igjen

for himmelen er der når du minst venter den

Det gjelder jo bare å være der. Tilstede. Det handler om små øyeblikk som man må fange, og det virker så enkelt og så banalt og så platt, men så er det ikke det, for tilstedeværelse forutsetter faktisk at man følger med. Det er et slags strev det også, å legge vekk egne ting for å kunne delta bedre i andres liv. Bidra med noe. La andre få bidra for meg. Få til noe sammen. Noe mer.

Synergi uten bullshit-faktor.

et kort sekund

var god nok grunn

til at det var verdt strevet et kort sekund

en liten stund

var det vidunderlig å leve

8 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Famileliv

Når han styrer båten: Blogg vs Reality.

Dette er et innlegg jeg har grublet på lenge. Dette er et innlegg som for meg gjør at blogg møter virkelighet på en helt ny måte. Dette er det nærmeste jeg noensinne vil komme reality-blogging. Tror jeg.

Og nå skal jeg ikke bruke masse digresjonsplass på alt mulig utenomfjasogtøysogtull.

Dette er hard core reality blogging.
Jeg er ikke så veldig hard core. Jeg er ganske så soft. Jeg er ikke så flink til ting som har med konflikt å gjøre. Jeg er ikke god til å takle at jeg sårer folk, allikevel gjør jeg det visst stadig vekk. Både med forsett og uten å ville det. Innimellom er det uaktsomme og det forsettelige viklet inn i hverandre som en grøt, som en slags blanding og så blir jeg sittende inni all den røren jeg har stelt i stand – og så kikker jeg litt hit og litt dit og vet ikke opp eller ned på noen ting.

Jeg kunne ha skjermet meg selv, nå. Jeg kunne ha skrevet dette i en løs, ledig, nesten-humoristisk stil, jeg kunne laget en liten serie av dette, litt sånn type

Del 1: Var ikke alt så fullkomment fryd og gammen allikevel?

Del 2: Oisann: det er duket for konflikt!

Del 3: Glass knuses, hjerter brister, drømmer faller sammen

Del 4: Samme som del 3, men mye verre.

Del 5: This is the End/ Mozarts Requiem. Selv om The Doors ikke er så gøy. Requiem er fantastisk, da.

Del 6. Dette kommer aldri, aldri, aldri til å gå

Men. Det er vel slik at det ikke ville ha slått noe særlig an uansett. Jeg tror kan hende det ville ha blitt noe bedre om jeg hadde skrevet det i mer drømmeaktige termer som:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vidunderlig skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at kjeldor skal springa –

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Men. Det er visst blitt skrevet før.

Takk, Olav H. For dette diktet er finere enn jeg trodde det var. Dikt er som regel det, finere enn jeg først trodde de var, for jeg er ikke i utgangspunktet så begeistret for dikt. Jeg skjønner ikke dikt, helt til jeg finner et som passer. Da skjønner jeg i alle fall at det ikke alltid er slik at en selv må spørre hva man kan gjøre for kunsten, men hva kunsten kan gjøre for en.

En er i dette tilfellet meg. Noen ganger blir jeg veldig upersonlig når jeg er nervøs. Man blir ofte slik, har jeg hørt.

Jeg har lyst til å gjøre dette så kort og så lite omfattende som mulig. Men det er slik at da jeg innledningsvis skrev om at blogging møter reality, og mindre TV3sk: når det jeg faktisk formidler ut her på denne siden faktisk leses av – og betyr en hel del – for de rundt meg, så lønner det seg å dele litt.

For, det å dele tanker, følelser og ideer skaper god stemning som bidrar til trygghet. Jeg liker god stemning. Jeg liker trygghet.

Jeg liker følelsen av å kunne gå ned trappene i dette hundreogfemtiår gamle huset [det er mange trapper her] i blinde. Jeg liker å kunne kjenne hvor jeg er i huset ut fra lyden på flisene. Gammelt hus = noen fliser lager en hulere lyd enn andre.

Jeg liker å smile av tanken på at trappen opp til tredjeetasje knirker så mye at ungene ikke kan, når de ikke er små lenger, men fjortiser, snike seg uhørlig opp trappene hvis de skulle finne på [som sin mor] å komme hjem et par timer etter man lovet å komme hjem.

Jeg liker å vite at jeg gjør det som er rett, ikke bare for meg selv, men for oss. Jeg liker å vite at det går an å komme seg gjennom de vanskeligste periodene noensinne, hvor alt settes på prøve, hvor det er lett å trå feil, hvor man må tørre å trå feil, snakke om, snakke ut og ikke bare snakke til

men

med.

Og jeg liker den følelsen av trygghet jeg har, når du styrer båten og får til det som ingen andre får til. Jeg liker å vite at sammen med deg er jeg trygg, og at jeg skal vise deg at du kan være trygg sammen med meg også.

Tilgi mangelen på detaljrikdom her. Jeg vet jeg ikke fremstiller dette med den tyngden det fortjener, men jeg vet, og du vet og vi vet at når vi bare kommer oss igjennom dette – da kan vi få til alt annet i hele verden.

Og så kan vi gjøre en annen ting for hverandre, en ting som nok er lur:

bare aldri igjen tro at det ikke er noen vits i å prøve. Minner om:

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Cornelis Vreeswijk – Deirdres Samba

3 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogging, Dikt, Famileliv

En blogg som bør bli bok

– Livet går litt sånn opp og ned,

tenker jeg ofte, og særlig mens jeg står i dusjen og ser på dråpeformasjonene som renner nedover. Jeg synes at dråpeformasjonene ligner på temmelig triste menn, menn som er litt for lange for seg selv, de ser ut som om de har vært hengslete siden barndommen, de har levd et langt liv med en kropp som ikke passer helt, nå er de lange og gamle og triste med hodene vendt nedover

-og jeg innser, idet jeg overanayserer vanndråpene i dusjen, at jeg er belemret med et sinn som er naturlig grublete anlagt og et hode som tenker for mye over ting jeg ikke kan gjøre noe med.

– Det er litt sånn at det er så mange prosesser,

tenker jeg andre ganger. Og det tenker jeg gjerne når det er blitt kveld, og når resten av huset sover, og jeg sitter nede, eller ligger oppe og ser ut av takvinduet og ikke helt vil at natten skal ha vart så lenge at jeg blir stressa for at jeg skal være for trøtt dagen etter. Prosesser, med input og output og det ene med det andre, og det bryter ned og forsterker om hverandre og jeg tenker at prosesser er slitsomme saker jeg ikke vil være foruten.

Og da er det fint å få vite om sider som denne. Sjekk ut Poetnyheter!

Dette er en blogg som bør bli bok. Dette er en av de få bloggene jeg har sett som må bli bok. Jeg hadde ikke sett den før i går, da jeg snakket med en venninne på telefonen, lenge, om at livet går litt sånn opp og ned og at et er litt sånn rart at det er så mange prosesser. Og så drakk vi litt vin på hver vår kant, og da vi var ferdige med å snakke om opp, ned og prosess, så leste vi tegneserier for hverandre og snakket om fine sanger og interessante ting som andre skriver, og da fortalte hun om Poetnyheter. Og nå forteller jeg deg om Poetnyheter, og jeg håper du unner deg noen timer i sola med Margit og Otto og alle de andre, for dette var stas og godt håndverk!

Sjekk ut historien om Margit og Otto og alle de andre, le deg skakk og tenk underfundige tanker. Jeg vet at jeg noen ganger kan henge meg opp i detaljer og kanskje er jeg ofte noe over snittet kverulerende, men jeg er ikke fullt så ille som Margit, og heldigvis for det.

8 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogger, Blogging

Hvordan fremstå som komplett idiot

Jeg har funnet en oppskrift på hvordan man kan få naboene til å tro at man er helt idiot, nærmest på grensen til dysfunksjonell.

Fra tid til annen har det vel hendt at jeg har tatt på meg meningstyrannibitch-hatten.

En meningstyrannibitch er veldig opptatt av at man må mene veldig mange riktige (i hennes øyne) og viktige ting, særlig om slike temaer som religion, politikk, krig og fred.

I det store og det hele ser meningstyrannibitchen på seg selv som et over snittet oppvakt menneske, et menneske som ikke lar sjansene til å predike hva som er rett og galt gå fra seg, og meningstyrannibitchen setter ikke nevneverdig pris på mennesker som ikke interesserer seg for samfunn og sammenhenger. Hun skakker kanskje litt på hodet av og til, når folk setter seg inn i ting og tang ved å lese sportsbilag og se på Hundeskolen.

Jeg vet jeg er slik noen ganger. Jeg vet også at jeg ikke alltid er slik, at jeg ikke alltid infilterer dagligdagse samtaler med temaer som økning i råvarepriser, fattigdom og dess like. Men, det skjer. Sikkert oftere enn jeg er klar over selv, for det er veldig mange slike ting som opptar meg.

Og grunnen til at jeg da mener jeg kan fremstå som en meningstyrannibitch, er fordi jeg virkelig mener (om enn ubevisst) at slike ting virkelig burde interessere andre også.

Dermed er det jo så herlig, å bli sett av naboen (eller en venn av naboen, jeg er usikker) i denne sammenhengen:

Vi satt ute på terrassen, drakk kaffe. Jeg hadde satt på meg datterens prinsessetiara. Noen ganger setter jeg den bare på hodet, så glemmer jeg litt at den er der, går meg en liten tur med glitrende plasttiara på, eller som i går: sitter ute og drikker kaffe, snart tretti år, tiara på hodet. Plutselig begynte jeg å snakke om Sonja. Dronning Sonja.

Jeg sa at jeg hadde blitt helt satt ut av at media hadde fokusert på at hun 17. mai i år hadde hatt 17. mai-rosetten (hundeutstillingspremie-lookalike) på høyre side. Det hadde vært bilder av Sonja i avisen, en vinkende Sonja fra slottsbalkongen (egentlig en veranda), bilder fra 17. mai ulike år, på alle bildene hadde hun rosetten på venstre side, men ikke i år, og det virket som om det sjokkerte både aviser og gamle monarkistdamer.

Ikke sant. Jeg er fortsatt i meningstyrannibitch-stemningen, disser media som fokuserer på heeelt feil ting bla bla bla.

Og det er klart; Det kunne jo ha fungert fint, det – dersom jeg hadde sluttet der, men jeg måtte selvsagt dra mediedissingen helt ut – to the next level, og begynte å fekte med armene og si alt for høyt noe sånt som:

Åååå! Er det muuulig? Rosetten, sløyfen, whatever – hva heter det, liksom, på høyre side! Høyre! Det er jo krise, det er jo KRISE! Hva har skjedd, hva tenkte du på, Sonja? Sonja, Sonja, Sonja!!

Og akkurat da kikket jeg skrått opp og til siden, og der går en nabo, eller en kamerat av en nabo, forbi. Å kalle blikket hans lettere oppgitt er en underdrivelse, han så ut som en semi-Natur og Ungdom- fyr, kanskje har han en meningstyrannibastard-hatt han liker å sette på hodet av og til, når han vil mene og synse om politikk, religion, krig og fred.

Og da er det jo så innmari fint at han nå kan snakke halvveis nedsettende om den idiotiske prinsesse-wannabe-naboen, som sitter med tiara en helt vanlig onsdag i mai, som snakker levende og oppriktig opprørt om Dronning Sonjas rosettfadese. Jeg synes jeg hører ham: – Sånt noe, sånt noe er folk faktisk opptatt av! Herregud det er ikke rart verden går på trynet når folk fokuserer på så fordømt uviktige ting. Og da kan sikkert vennene hans sjenke i litt mer rødvin, mens de ser på hverandre med ja, fy søren, folk er så ignorante-blikket, og så kan de løse verdensproblemer, siden så mange andre gir faen.

Det er alltid hyggelig å hjelpe til.

29 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Babbel, Famileliv, Godt og blandet, Samfunn

Supertriggerhappyblogginnlegg.

Min plass på veven. Min plass.

Min tur. På flere språk, for eksempel svensk.

I kveld er jeg gladere enn jeg har vært på ufattelig lenge.

Så.

Og denne var jo litt fet, da. Og jeg liker den fikki-fikki-fikki (=sånn det høres ut i mitt hode)-Missy Elliot-sounden.

Madonna feat Justin Timberlake and Timbaland – 4 Minutes

Og, jeg må ha med Missy.

Missy Elliot – The Rain (Supa Dupa Fly)

Hør, Timba – da. Aha, aha.

Og denne, hehe, jeg husker jeg var på vei til jobb – det var sol, det er flere år siden, jeg var så bitteliten, men på jobb skulle jeg, og jeg gikk med sånn fancysmancy skjørt og en slik søt liten bluse som man bruker når man skal late som man er flinkere enn man er. Men på hodet hadde jeg store hodetelefoner med lyd og bråk og faen, og jeg gikk i sola og hørte på

Missy Elliott – One Minute Man (feat. Ludacris & Trina)

Og så denne da. Oh yay, me like.

Missy Elliot – 4 my people

For selv om den er litt sånn nå er vi nesten på treningssenter-ish og kom igjen nå jenter, vi orker en repetisjon til – så er det kult, da. Prøv selv, hopper du ikke av dette så kan du ikke hoppe.

Legg igjen en kommentar

Filed under Øyeblikk, Musikkvideoer