Category Archives: Bøker

En bedre dag i morgen

Jeg tar meg en pause fra jobb- og skolerelatert mailsending, lesing og skriving. Leser litt i boken En bedre dag i morgen – en barnesoldat forteller.

Fra bokomslaget

 

Ishmael Beah var bare 12 år gammel da han rømte fra landsbyen sin i Sierra Leone for å unnslippe opprørere. Han ble stilt overfor et brutalt valg: Bli med som soldat i regjeringshæren, eller dra ut i bushen, der opprørerne venter for å drepe deg. Dette er den rystende historien om et barns ferd inn i en mørk verden – og veien tilbake til et normalt liv. Ishmael forblir i tankene lenge etter at boken er lest.

En sterk bok som gjør inntrykk, og som gjør at det blir litt kaos inne i meg når NRK bruker halve kveldsnytt på å fortelle om relativt sett små hendelser fra distriktsnorge.

Samboeren spurte meg i går om jeg er på vei inn i en Afrika-periode. Ikke vet jeg. Men, han spør med rette, for jeg går så voldsomt inn i det jeg leser. Jeg leste Kristian Ottosens bøker om 2. verdenskrig slik at jeg til slutt nærmest så massegraver i taket på soverommet. Jeg leste Balansekunst, og ble helt fokusert på India. Jeg leste boken om Mandela og snakket om Nelson i en måned. Treholt-boken gjorde meg opptatt av etterretning, og Rune Slagstads mesterverk om de nasjonale strategene bobler i hodet.

Jeg kan liksom ikke helt slappe av når det er så mye drit.

2 kommentarer

Filed under Bøker

Taylorismens tiltrekkingskraft (på en sjuåring)

Jeg har nettopp lest Prinsippene for vitenskaplig arbeidsledelse, Høyskoleforlaget 2006. Det er Linda Sangolt ved Universitetet i Bergen som har gjort denne boken lettere tilgjengelig, med en fin oversettelse og et godt innføringskapittel. Boken er snart 100 år gammel og ble skrevet av amerikaneren Frederick Winslow Taylor.

taylor.JPG

Taylor ble født i 1856, og farens plan for sønnen var at han skulle bli jurist, som han selv. Han ble opptatt ved Harvard Law School, men hans interesse for maskiner gjorde at han begynte å jobbe på Midvale Steel Company. Der steg han raskt i gradene. Han bet seg merke i at arbeiderne bedrev bevisst og systematisk underarbeid, et fenomen han kalte soldiering. Arbeiderne jobbet, i følge Taylor, så sakte de kunne. Rart? Egentlig ikke. Lønnen ble bestemt ut fra antall enheter man produserte, ikke antall timer. Jo flere enheter produsert – desto høyere lønn. Men, kun for en kort tid, for høyere produksjon førte til hardere akkordrater, i tillegg ble stykkprisratene senket. Dermed var det ikke mye å tjene på å jobbe raskere. Taylor skrev flere ganger at arbeiderne jobber så sakte de tør mens de later som de jobber hardt og raskt.

Maksimal velstand kan bare oppnås som et resultat av maksimal produktivitet.

I 1882 startet Taylor tidsstudier i Midvale, med siktemål å bedre produktiviteten. Flere ganger ble han utsatt for trusler fra fabrikkarbeiderne.

Arbeidsoppgaver skulle planlegges og tilrettelegges, kunnskap om hvordan hver enkelt arbeidsoppgave skulle utføres måtte systematiseres. Dette gjaldt alle de relevante sidene ved arbeidsoperasjonene og produksjonsprosessene. Etter de nødvendige tidsstudier etc. var gjennomført skulle arbeideren få instruksjoner om hvordan han eller hun kunne gjøre jobben sin mest mulig effektivt.

I sine foredrag brukte Taylor blant annet et eksempel på en mann han kalte Schmidt. Utdrag fra en Talortenkt samtale med en eller annen Schmidt ville forløpe slik (kilde: Sangolt side 63)
T: Schmidt, er du en høyt betalt mann?
S: Vel, jeg ikke skjønne hva du mener.
T: Å jo, det gjør du. Det jeg vil vite er om du er en dyr mann eller ikke.
S:Vel, jeg ikke skjønne hva du mener.
T: å jo, det gjør du. Det jeg vil vite er om du er en høyt avlønnet mann eller om du er en av disse lavt betalte mennene som fyrene du ser rundt deg her. Jeg vil finne ut om du vil tjene 1,85 dollar om dagen eller om du er fornøyd med 1,15, det som alle disse billige karene får.
S; Ville jeg ha 1,85 dollar om dagen. E da en dyr mann? Verl jo, da va jeg dyr mann da.
T: Å, du går meg på nervene. Selvførlgelig vil du ha 1,85 dollar per dag, alle vil jo det! Du vet utmerket godt at det ikke er det som avgjør om du er en dyr mann eller ikke (…). Hør her. Schmidt. Du er en førsteklasses råjernlaster og kan sakene dine. Du har lastet 12 1/2 tonn om dagen. Jeg har studert lastingen av råjern (…) og tror du ikke hvis du anstrengte deg at du kunne løfte 47 tonn råjern om dagen i stedet for 12 1/2 tonn?

(for 362 % mer arbeid ville Schmidt ha en lønnsøkning på 61%)
Schmidt var i følge Taylor en mann av typisk okse-karakter. Tung og sløv, både fysisk og mentalt. Ingen intellektuell kapasitet, whatsoever. Det gebrokne språket er kun hersketeknikk.

Schmidt begynte å jobbe, mens en mann stod ved siden av ham og tok tiden på alt han gjorde. De hadde beregnet at han kunne løfte jern kun 42% av tiden og måtte hvile 58% av tiden. Mannen som tok tiden sa ting som: Gå nå, løft nå, sitt nå, hvil nå… Og det jeg skrev i går, var at omtrent slik hadde jeg det da jeg pakket esker i går. Vi skal jo flytte om noen dager og ting må pakkes ned og ting tar alltid mer tid enn man tror. Dette hadde sjuåringen i huset fått med seg, han passet på at jeg fikk pakket eskene raskt nok, fulle nok. Han passet på at jeg ikke tok for mange pauser, men samtidig at jeg ikke vanskjøttet kaffeinntak-behovet (jamfør regelen: Uten kaffe blir mamma sur. Uten kaffe og mat blir hun et vandrende hespetre). De gangene jeg kunne ta pause blåste han i fløyten sin (Argh. Når skal Exit begynne og lage barnebukser uten en tilhørende, særs irriterende fløyte…?)

Da jeg våknet tenkte jeg at jeg skulle få på ham utedressen og sende ham ut for å leke med noen kompiser, slik at jeg kunne få gjort noe. I stedet ble det omvendt, først da han var lei av å leke Taylor og gikk ut for å leke, kunne jeg sette meg ned å ta en lengre pause enn de fem-minuttene jeg var blitt tildelt tidligere på dagen.

Etter han kom inn igjen spiste vi, lekte og etter han hadde sovnet satt jeg igjen med en følelse av at savnet av insentiver tidligere på dagen viste seg å være ubegrunnet. Takket være hans taylorisme sitter vi nå, lenge før vi skal flytte, med over femti esker ferdig pakket, og det er før vi regner med boden som har esker i sirlig orden fra gulv til tak.

4 kommentarer

Filed under Bøker, Famileliv

Rohinton Mistry: Balansekunst

Vi hadde en av disse samtalene igjen, min samboer og jeg, hvor vi snakket om hvordan vårt lille mikrokosmos fungerer, at vi har det godt, at vi har vært flinke med jobb og skole, at vi klarer oss bra. Vi hadde en samtale som varte i mange timer, og det ble snakket om krig og fred og religion og politikk. Og sånn.

Jeg vet jeg bidrar veldig mye til verdenssamvittighetsdelene av samtalene våre. Jeg vet at jeg av og til nesten kan virke mer opptatt av hvordan andre har det, folk i andre land, folk som ikke har det vi har, jeg skjønner at det er en viss form for urettferdighet i det også: at jeg ikke i stor nok grad evner å vise at jeg virkelig setter pris på det vi har, som ikke er mange forunt.

En helt normal familie i Norge har. Og vi har mye av det. Kjøleskapet er fullt og bilen går bra.

Og, jeg verdsetter det vi har, det vi har bygget opp av trygghet, jeg har skrevet om det før, og mest på den gamle bloggen min, der samvittighetsformidlingen var sterkere enn her, hvor jeg nærmest er blitt mer tabloid enn…ja, nettavisene.

Og jeg skal ikke lese Balansekunst en gang til, ikke nå i alle fall. Men dere andre, hvis dere ikke har lest den, så løp og kjøp, og les. Her kommer et innblikk i hvordan jeg ser på denne boken, skrevet av inderen Rohinton Mistry. Tidligere publisert på min gamle blogg, nå også her. Til inspirasjon, forhåpentligvis.

Og, til de som måtte lure: ja, jeg leser andre bøker også 🙂

Første gang jeg leste den, var det ved en tilfeldighet. Bibliotekarens anbefaling. Den ble liggende på hylla noen uker, mens jeg leste andre bøker. Rett før fristen for tilbakelevering utløp tok jeg den ned, startet å lese – og ble sittende. Siden har jeg kjøpt fire eksemplarer av boken, og endt opp med å gi bort alle sammen. Jeg mener dette er en bok som bør leses av flest mulig. Nå har jeg endelig kjøpt meg en egen, og er ferdig med å lese den på nytt. Boken er ved andre lesing – om mulig – enda bedre.

 

Balansekunst (originaltittelen er A fine balance) har fire hovedpersoner: Dina, Ishvar, Omprakash (Om) og Maneck. I tillegg til disse er det mange andre mennesker og ikke minst menneskeskjebner som skildres med innlevelse og grundighet. Handlingen utspiller seg i India fra selvstendigheten i 1947 til 1975 – året da Indira Gandhi ble anklaget for valgfusk og det ble innført unntakstilstand i landet.

 

Det geografiske sentrum i boken er syersken Dina Dalals leilighet. Den er liten og mørk; selv er hun også preget av år med dårlig økonomi og sorg etter at mannen hennes døde. Etter synet hennes begynner å svikte, etter mange års brodering i dårlig lys, ser hun seg nødt til å ansette to skreddere og ta inn en leieboer.

 

Skredderne Ishvar og Om (henh.v onkel og nevø)har reist fra landsbygda til storbyen. Ønsket deres er at de kan tjene nok som skreddere i byen, slik at de kan legge til side penger – for så å vende tilbake til landsbyen igjen. Drivkraften deres er ønsket om ,og viljen til, et bedre liv. Men. Storbyen Bombay er hjerterå for de fattige skredderne, den tar mer enn den gir tilbake. Mangel på et sted å bo gjør at de blir nødt til å leie et skur i slummen – jihopadpattien. Etter en stund blir hele dette slumområdet jevnet med jorden, fra myndighetenes side er det tid for byforskjønning og slum skaper ingen pen by. Men; Hvor skal skredderne bo? De blir nødt til å bo på gata, i likhet med mange, mange andre.

 

Mistry er en ordkunstner og en utrolig historieforteller. Jeg vil ikke røpe mye av bokens handling, det skjer så mye og hver enkelt episode, hvert innblikk i de ulike karakterenes liv er nødvendig for å skape historien. Skjebner er flettet inn i hverandre på kunstferdig vis.

 

Jeg leste en gang en bokomtale av denne boken, og skribenten tok særlig tak i setningen på slutten av boka: «Når det gjaldt mennesker, var undring den eneste følelsen som gav mening.» Dette er det Dina som tenker, og jeg fylles også av undring. Undring over optimismen midt i helvete, undring over at hovedpersonene samme hvor fattige de er, samme hvordan de blir utsatt for de verste overgrep – både fra statens side og mennesker rundt dem – allikevel gir seg selv råd til å ha stolthet.

 

Jeg klarer ikke å yte rettferighet mot denne boka i et lite bloggnotat. Det er ikke mulig. Boken er på 775 sider (i pocketversjon, færre sider i innbundet utgave) og den spenner så vidt, historiene er så mange, så gode, så fæle, så humoristiske og det helt motsatte. Jeg skulle ønske boken var lengre, tok meg selv i å lese fort-fort-fort i begynnelsen, slukte alt. Etter hvert måtte jeg tvinge meg selv til å lese saktere, slik at den kunne vare lengst mulig. Etter å ha lest Balansekunst opplever jeg en vakumsfølelse. Men, den er god. Og, interessen for et land med en milliard innbyggere er virkelig vekket.

9 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Bøker, India

Journalistjævler

Rett før jul kjøpte jeg meg boken Journalistjævler av Erik Tumyr, tidligere journalist i VG, Dagens næringsliv og nå i Se og Hør. Et raskt google-søk på navnet hans førte meg til denne anmeldelsen av boken hans.

Utdrag fra anmeldelsen:

«Han forteller om penismåling på Tostrupkjelleren og tvilsomme typer som «Meter’n» og «Langbein», tar oss med på journalistiske «bukkeritt av ville helvete» og lurer på om sjefer som ikke vil ha hans «edelstener» av noen saker, har bomull i hodet. Klisjeene er konsekvent fremført i et flatt språk som grenser til det pinlige. Parodien føles faretruende nær.Tumyrs manglende selvrefleksjon og distanse til det han rapporterer om, er med på å tegne et bilde av «journalistjævler» som et uvanlig folkeferd:

Forfatteren later til å se på seg selv som en slags rettferdighetens håndhever som lar skurkene smake «VG-pisken», men insinuerer at han gjerne lar seg styre av hevnmotiver, og forteller usjenert om hvordan han bruker sin gode venn Espen Lie til å true et menneske Tumyr selv er i konflikt med. «

Selv om jeg til dels er svært enig i det denne VG-journalisten skriver om tidligere VG-ansatte Tumyrs bok, så ble jeg nesten litt småsur av å lese den. Tumyr avdekket flere ganger saker som alle snakket om, som den mye omtalte sertifikatsaken hvor Tumyr, da ansatt i Dagens næringsliv, stilte spørsmål om hvorvidt Kjell Inge Røkke hadde lov til å føre den store båten sin, Celina Bella. For dette ble Tumyr tildelt SKUP-prisen i 2001. Under VGs dekning av Orderudsaken var Tumyr en av de største bidragsyterne.

Boken er ikke noe litterært storverk, akkurat. Min første assosiasjon var Harry Hole-følelsen, her snakkes det mye om drikking og språket er muntlig og ganske friskt. Nesten morsomt synes jeg det er at forsiden ser slik ut: jorna.jpg

Jeg ville vel ønsket meg at journalisten Tumyr ikke hadde «engelsk syke» og tenker vel at Astronomer mot orddeling ville hatt en sterk mening her.

Tumyr er ingen forfatter, han er journalist. Jeg synes det skinner lett igjennom at denne teksten nok ble i lengste laget for ham. Men, hva er stor journalistikk? Spørsmålet dukker opp i hodet mitt, for jeg innser jo at flere av de mest leste avissakene har vært laget av ham. Flere av hans artikler har fått svært stor oppmerksomhet som nyheter. Han har vært en god nyhetsformidler, en flink fyr til å grave frem fakta. I tillegg er det ikke direkte skadelig å få lese om baluba på Tostrup, som alle skjønner var et ganske så livat sted. Det plager ikke meg å lese en bok hvor folk banner. Det som plager meg bittelitt her, er at jeg, da jeg kjøpte boken, øynet muligheten til et lite dykk ned i «hvordan pressen egentlig fungerer». Det kan virke som om det også var noe av Tumyrs mening med boken, men på dette punktet kommer den til kort.

Vi som leser aviser, vi som roper høylytt at vi ikke leser Se og Hør, hyler opp om at VG er like ille, for ikke å snakke om Dagbladet, vi som sitter her og mener og mener. Kunne vi egentlig ha klart å produsere nyheter? En kommentar er ikke det samme som en nyhet, en bloggpost er som regel bare en liten fis i forhold. Vi blogger og mener og synes så mye, og jeg merker en stadig økende selvhøytidelighet i bloggingen rundt om. Å være rikssynser er for noen nærmest blitt et yrke, for ikke å snakke om alle de heselige fotballspillerne som av en eller annen helt syk grunn altfor ofte gis muligheten til å ytre seg om ting de overhodet ikke har greie på.

Vi får de politikerne vi fortjener, sies det. Det samme blir sagt om mediene. Da er det mulig da, at jeg befinner meg i et mindretall av befolkningen, for selv føler jeg IKKE at jeg fortjener å bli bombet med fotballinfo av ymse slag hele tiden. Eller: kan hende fortjener jeg det nettopp fordi jeg ikke aktivt gjør noe med det. Tanken er i alle fall vekket: å sette i gang en omfattende kampanje for å reformere mediebransjen, og sørge for at FrP ikke vinner frem noe mer enn det de har gjort til nå.

Mens jeg fabulerer på hvordan jeg skal kunne rokke ved disse hellige kyr, så skal jeg nå sette meg ned å lese ferdig Journalistjævler. Krim god som noen. Jeg vet i alle fall at dersom jeg noen gang skulle ha blitt journalist, ville jeg mye heller ha jobbet undercover og avdekket samfunnstoppers skurkestreker, enn å skrive om de hotteste trendene innen møbeldesign, samlivskriser eller annet fjas.

7 kommentarer

Filed under Bøker

Trenger du julegavetips? Her er noen gode bøker.

Bøker er noe jeg både setter pris på å få og gi bort. I perioder låner jeg bort bøker som en minifilial av Deichmanske, og folk får ofte bøker av meg til jul og bursdag. Dersom du er stresset for kommende helg og inspirasjonen og handlemotivasjonen er lav kan du få hjelp her.

Voksenbøker om samfunn.

En av mine nye favoritter er Jon Hustad.

* Varsleren utgitt 2006 på Spartacus.

* 14 menn og 1 kvinne utgitt 2004 på Det norske samlaget

* Skolen som forsvann utgitt 2002 på Det norske samlaget

Det finnes mange gode bøker om andre verdenskrig. De jeg har satt mest pris på er bøkene til Kristian Ottosen. Alle sammen.

En bok jeg ikke har lest ennå, men gjerne vil lese, er boken skrevet av Traudl Junge, Hitlers sekretær. Om den bringer ny kunnskap er vel heller uvisst.
Rune Slagstads De nasjonale strateger fra 2001 er en bok jeg vil anbefale. Boken er (dette rapper jeg fra Bokkilden) en framstilling av moderniseringen av Norge langs tre dimensjoner; den teknisk-økonomiske, den politisk-demokratiske og den sosio-kulturelle.

Skjønnlitterære romaner for voksne
Inderen Rohinton Mistry flyttet til Canada i 1975. Bøkene hans er skrevet med India i sentrum, handlingen foregår der. Samidig gjør Mistrys lange opphold i Canada bøkene hans lett tilgjengelige for folk fra vesten, siden han forklarer detaljert ulike skikker og forskjeller mellom ulike folkegrupper.

Mistrys desiderte ener er boken Balansekunst. Denne har jeg skrevet om her. Boken ble utgitt i 2004 på Aschehoug.

To andre gode fra samme forfatter:

* Familieanliggender

* Så lang en reise

Tidligere i høst leste jeg Roten av minus en, skrevet av Atle Næss, utgitt på Gyldendal i 2006. Boken er en fin blanding av matematikk, vitenskap og lidenskap. Midt i blinken for nær sagt alle og enhver.

Jan Wieses bok Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede er også verdt en titt.

1 kommentar

Filed under Bøker