Category Archives: Babbel

Jeg sminker meg for verdensfreden.

Jeg har fulgt med, med et halvt øye og latteren i halsen, det er striden mellom Anne Cat og Vendela jeg snakker om. Mange vil vel tenke at det er fjasete å skulle gå til så alvorlige skritt som det Vendela ønsker, og jeg er sikker på at dette bare gagner Anne Cat en hel del, hun får sikkert enda flere reelle og potensielle seere av showet sitt. Meg, for eksempel – og jeg er ikke fast inventar på Latter, for å si det sånn.

For en liten stund siden kom en nabo innom. Dette er en nabodame med humor. Morsom og smart – og hun hadde lest en post på bloggen min om at jeg har hatt moro med Fr. Martinsens herlige setning om at Tenk på hva Vendela ville ha gjort – og gjør det motsatte. Naboen kom dermed innom med en bok hun hadde fått som ekstragave i et eller annet dameblad, Elle tror jeg det var – en av de små temautgavene av Vendelas Beauty Bible. Ja, tenk at Vendela i ren godhjertethet har laget små bøker, slik at man formelig kan ta et dypdykk inn i det temaet som passer en best der og da. Make up, hender/føtter, spa, hud, kropp og hår – ja, Vendela har tenkt på alt. Good woman. Det er rett og slett ingen grunn i verden til ikke å lese om hvordan man bli penere. Er du hjemme? Hvorfor ikke ta for deg hele Bibelen? Er du på vei til en gozzipkveld med girlza, og har brukt alle pengene på La Prairie eller Matis? Fortvil ikke, du kan lese småbøkene på trikken, bussen eller toget.

[Det er en helt vanlig dag. Litt sminke men ikke full sparkel.
Håret litt sånn hulter til bulter. Slik blir det når man river seg i håret fordi oppgavene er mange og tiden er knapp. Men se, huden ser jo fullstendig superbalansert ut.]

Dessuten er det jo ganske øko-bio-mineral-moderne å sitte på trikken med mineralsminke (som
tetter porene og man får smånupper av, men who cares? Litt mer sminke løser problemet!). Da får man liksom slått to slag for miljøet på en gang, før man treffer jentene for å drikke Strawberry Daiquiries. Hu hei!

Så. For et par kvelder siden, tenkte jeg at jeg skulle se om det var noen tips i miniboka til Vendela. Alle trenger litt stas innimellom, jeg fikk jo tross alt en minibok om sminke og hvorfor ikke bruke kvelden på å sparkle? Bare det å skulle følge forberdelsesrådene i boka tok lang tid. Vaske, rense, smøre, concealer, en eller annen brun guffe i hele ansiktet (jeg har visst en fra Clinique som er en slags superbalanced makeup – ikke dårlig), litt pudder og som prikken over i-en, en gusten høstkveld, litt sunpowder. Jeg så ut som Dronning Silvia. Jeg vil ikke se ut som Dronning Silvia.

Så sminket jeg meg, etter alle kunstens (=Vendelas) regler. Da ble jeg seende veldig Hollywoodsk ut. Nesten sånn:

Det er jo så veldig populært. Og, ikke minst et slag for verdens katastrofer og mennesker i nød. Jeg følte meg veldig snill. Jeg reddet verden! På mitt eget bad. Snakk om å kose seg mens man gjør en skikkelig innsats!

Seriøst. Jeg synes det blir for mye. Jeg disser ikke moteblogger, jeg disser ikke folk som er opptatt av sko. Hadde ikke foten min sett ut som et helvete hadde jeg sikkert vært mer opptatt av sko selv. Se bare, hva jeg er villig til så snart jeg finner et par sko som er relativt greie å gå i og ikke klemmer den veldig korte og brede foten min sammen så jeg får en konkubine-følelse umiddelbart:

Hva med en tur til Citta Alta?

Men. Kan ikke folk bare slappe av litt mer, da? Hvorfor bruke så mye tid på badet alene, når det er så hyggelig å være sammen med folk? Jeg synes Anne Cat har rett, jeg: – Boken til Vendela har et marked i en usikker verden.

9 kommentarer

Filed under Babbel

Holy Cow!

Om det er Q som i ku, eller Q som i – ja, ganske enkelt Q, det aner jeg ikke.

Men i alle fall arrangerer den fine Esquil atter en gang bloggkonkurranse. Jeg er med i heat 1 – og er litt stolt, for sjekk her, da. Sjekk den lista over gode blogger!

Takk til deg, Esquil, for et godt initiativ, enda en gang. Jeg er så glad for at du gidder. Jeg synes det er stor stas med folk som setter i gang tiltak som bidrar til kollektivt engasjement på en uendelig mye bedre måte enn bashing.

Og så kunne jeg sagt noe, men jeg ble bare så satt ut etter jeg googlet litt og leste litt tegneserie på nett. Se bare:

Først bildegooglet jeg «cow» [q/ku-inspirert . Det ble helt utrolig mange treff, og jeg ble gitt ny innsikt].

Dette var jeg ikke klar over fra før:

A. I.

Nå kan også veganere drikke melk!


Og så er det et eller annet med at noen har
litt for mye spenn.

Nuff said?

Og da hadde jeg ikke lyst til å kugoogle mer, så da kikket jeg her, og så en hel haug av ting jeg ikke hadde sett før, siden det er en stund siden jeg har sett etter, og da jeg så denne smilte jeg ganske godt, og så ble jeg litt smådeppa – for det er jo faktisk slik jeg er.Det som er litt trist, er at jeg noen ganger klarer å innbille meg selv at dette er en god egenskap. Å! Så verbal, liksom. Men det er jo ikke dét.


Og så tenker jeg på det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om, men det var så alvorlig, at jeg må vente litt.


Og slik kan man gå fra kyr til dragsug på noen få tastetrykk.

[jeg var forresten ikke klar over dette heller:]

Why cows point north

Cows automatically point north because they have their own in-built compasses, say scientists.

Their ability to find north is believed to be a relic from when their ancestors needed an accurate sense of direction to migrate across the plains of Africa, Asia and Europe.

Jeg konkluderer dermed at jeg ikke er ei ku. Jeg aner ikke hvor nord er, og dessuten tenderer jeg å flytte lenger og lenger sør sånn cirka annethvert år.

Flyttemål:

[Så, da kan jeg være stolt av meg selv, vandre fra ku, til ordlek, til dragsug og så endelig dit jeg egentlig vil: Toscana. Way to go.]

Nå er det visst kvelden.


11 kommentarer

Filed under Babbel, Blogger, Blogging

Hvordan fremstå som komplett idiot

Jeg har funnet en oppskrift på hvordan man kan få naboene til å tro at man er helt idiot, nærmest på grensen til dysfunksjonell.

Fra tid til annen har det vel hendt at jeg har tatt på meg meningstyrannibitch-hatten.

En meningstyrannibitch er veldig opptatt av at man må mene veldig mange riktige (i hennes øyne) og viktige ting, særlig om slike temaer som religion, politikk, krig og fred.

I det store og det hele ser meningstyrannibitchen på seg selv som et over snittet oppvakt menneske, et menneske som ikke lar sjansene til å predike hva som er rett og galt gå fra seg, og meningstyrannibitchen setter ikke nevneverdig pris på mennesker som ikke interesserer seg for samfunn og sammenhenger. Hun skakker kanskje litt på hodet av og til, når folk setter seg inn i ting og tang ved å lese sportsbilag og se på Hundeskolen.

Jeg vet jeg er slik noen ganger. Jeg vet også at jeg ikke alltid er slik, at jeg ikke alltid infilterer dagligdagse samtaler med temaer som økning i råvarepriser, fattigdom og dess like. Men, det skjer. Sikkert oftere enn jeg er klar over selv, for det er veldig mange slike ting som opptar meg.

Og grunnen til at jeg da mener jeg kan fremstå som en meningstyrannibitch, er fordi jeg virkelig mener (om enn ubevisst) at slike ting virkelig burde interessere andre også.

Dermed er det jo så herlig, å bli sett av naboen (eller en venn av naboen, jeg er usikker) i denne sammenhengen:

Vi satt ute på terrassen, drakk kaffe. Jeg hadde satt på meg datterens prinsessetiara. Noen ganger setter jeg den bare på hodet, så glemmer jeg litt at den er der, går meg en liten tur med glitrende plasttiara på, eller som i går: sitter ute og drikker kaffe, snart tretti år, tiara på hodet. Plutselig begynte jeg å snakke om Sonja. Dronning Sonja.

Jeg sa at jeg hadde blitt helt satt ut av at media hadde fokusert på at hun 17. mai i år hadde hatt 17. mai-rosetten (hundeutstillingspremie-lookalike) på høyre side. Det hadde vært bilder av Sonja i avisen, en vinkende Sonja fra slottsbalkongen (egentlig en veranda), bilder fra 17. mai ulike år, på alle bildene hadde hun rosetten på venstre side, men ikke i år, og det virket som om det sjokkerte både aviser og gamle monarkistdamer.

Ikke sant. Jeg er fortsatt i meningstyrannibitch-stemningen, disser media som fokuserer på heeelt feil ting bla bla bla.

Og det er klart; Det kunne jo ha fungert fint, det – dersom jeg hadde sluttet der, men jeg måtte selvsagt dra mediedissingen helt ut – to the next level, og begynte å fekte med armene og si alt for høyt noe sånt som:

Åååå! Er det muuulig? Rosetten, sløyfen, whatever – hva heter det, liksom, på høyre side! Høyre! Det er jo krise, det er jo KRISE! Hva har skjedd, hva tenkte du på, Sonja? Sonja, Sonja, Sonja!!

Og akkurat da kikket jeg skrått opp og til siden, og der går en nabo, eller en kamerat av en nabo, forbi. Å kalle blikket hans lettere oppgitt er en underdrivelse, han så ut som en semi-Natur og Ungdom- fyr, kanskje har han en meningstyrannibastard-hatt han liker å sette på hodet av og til, når han vil mene og synse om politikk, religion, krig og fred.

Og da er det jo så innmari fint at han nå kan snakke halvveis nedsettende om den idiotiske prinsesse-wannabe-naboen, som sitter med tiara en helt vanlig onsdag i mai, som snakker levende og oppriktig opprørt om Dronning Sonjas rosettfadese. Jeg synes jeg hører ham: – Sånt noe, sånt noe er folk faktisk opptatt av! Herregud det er ikke rart verden går på trynet når folk fokuserer på så fordømt uviktige ting. Og da kan sikkert vennene hans sjenke i litt mer rødvin, mens de ser på hverandre med ja, fy søren, folk er så ignorante-blikket, og så kan de løse verdensproblemer, siden så mange andre gir faen.

Det er alltid hyggelig å hjelpe til.

29 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Babbel, Famileliv, Godt og blandet, Samfunn

Sammenhengen mellom stress og ytelse.

Jeg er ikke så mye her inne akkurat nå. Jeg drikker for mye kaffe, jeg skriver oppgaver. Jeg jobber. Om under to måneder skal jeg ha gjennomført seks x eksamen.

Det kan godt hende det går riktig bra. Men, da må jeg liksom sørge for at hodet sitter skikkelig godt skrudd fast. Og, jeg må ikke tenke på at eksamen er noe å være redd for, jeg kjenner meg nemlig temmelig godt igjen i denne lille figuren her. Men, jeg vil nok ikke kalle det verken stress eller angst før det bikker over, men hvor i alle dager er egentlig skillet mellom «mye å gjøre, men takler det veldig bra» og til murveggen?

Jeg har jo i følge opptil flere innen legestanden et svært velutviklet eagertoplease-monster som bor inne i hjernen min. Vil klare, og noen ganger er det jo ikke like lett å vite om den indre kritikeren egentlig er venn, fiende, eller begge deler.

Jeg blir jo helt besatt av

Citius, altius, fortius

og da er det ikke OL det dreier seg om, men den kontinuerlige trangen til å få til, kombinert med en litt for velutviklet frykt for å gjøre ting for dårlig. Det er nok ikke så dumt å være slik, ha det sånn og streve på den måten, såfremt man klarer å dosere det litt fornuftig. 

Og se, nå skal jeg liksom distansere meg, snakker om at man må dosere.  

Tilbake til oppgave.

 

2 kommentarer

Filed under Babbel, Skole, Tankeloop

Om å samle på øyeblikk

Tanken slo meg mens jeg lagde dagens fjerde eller femte tønne med kaffe. Det var en av de dagene hvor det som vanlig var alt for mange ting som skulle klaffe, stemme, fikses, ordnes, håndteres og hanskes med. Ute var det sol, selv satt jeg inne, med haugevis av jobb, solskinnstur dermed utelukket, det var helt sikkert.

Jeg tenkte på at jeg lenge har ønsket meg en verden hvor det er vanligere med mer spontane tilbakemeldinger, en verden hvor mennesker byr litt mer på seg selv, og hvor «tillattheten» for impulsive ytringer er større. Selv er jeg skrudd sammen slik at jeg ofte ikke klarer å holde ting inne.

For en liten uke siden satt jeg på toget. Ved siden av meg satt en dame, hun snakket i mobiltelefon. Jeg mente jo ikke å lytte, men vi satt jo ved siden av hverandre og det ble litt av en umulighet ikke å høre hva hun sa. Hun snakket med en venninne. Såpass skjønte jeg. Videre forstod jeg at denne venninnen ikke hadde en spesielt god dag, og jeg fikk inntrykk av at det var en hel del dager siden det sist hadde vært en dag som kunne karakteriseres som god. Min sidepassasjer hadde oppriktig bekymret stemme, men var samtidig stødig, trøstende, hun

var

der.

Hun lyttet og hun snakket. Hun sa så mange fine ting.

Da hun til slutt skulle av, så måtte jeg jo si det til henne. Jeg tenkte: – jeg kan jo ikke la deg gå av toget uten at jeg sier til deg at du virker som en fantastisk god venn. Så jeg sa jo det, og det var kan hende en rar ting å gjøre, herregud ja, jeg vet jo at det er slike ting som er såkalt rart å gjøre, men for meg var det viktig å si det, og for henne var det sikkert hyggelig å høre det. Hun smilte i alle fall. Sa takk. At jo, hun prøvde i alle fall å stille opp.

– Det virker det som om du klarer helt fint, sa jeg.

Jeg gjør ting som dette rett som det er. Hvis jeg har valget mellom å gå videre uten å si noe, eller å stanse opp et øyeblikk og si noe som jeg tenker ville vært ok å få sagt, og ok å få høre selv også, så er det liksom ikke all verdens tap for meg dersom jeg må bruke noen øyeblikk på dét. Tvert i mot, for meg føles det som ren gevinst. Jeg får noe ekstra ut av situasjoner mange andre ofte bare lar unnslippe.

Noen ganger tenker jeg på det som å samle på øyeblikk. Det er fint å ha en sekk full av øyeblikk som man kan trekke frem av og til.

11 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Babbel

Å.

Å.

Jeg tror jeg bare skriver denne posten slik, jeg. Med en intetsigende tittel, uten lenker og uten ping. Uten meta eller blogg i overskrift. Men dette er jo metablogging, eller bloggerblogging mer enn blogging om blogging.

Og, dette er vel ikke en bloggpost som andre enn de som leser mange blogger vil skjønne stort av.

Eskil=radio.

radio=Eskil.

Jeg har jo alltid likt Eskil, jeg. Og så har jeg delvis blitt lattermild, delvis blitt lettere forundret over radio, men alltid likt, og nå, herregud, én er lik to er lik flere og det går helt rundt for meg.

Så nå da, nå mangler det jo bare at Undre er den samme som Iskwew som er den samme som Lothiane som er den samme som Minneapolise som er den samme som Virrvarr som er den samme som[sett inn navn på blogger Vic liker her]. Slik at jeg ender opp med å ha skapt meg et imaginært virtuelt «nettverk» av folk som ikke finnes.

Svimmel.

Jeg synes det er bra humor, men ble nok litt trist også (Vic=patetisk lite dyr som egentlig trives best innerst i en grotte) av det hele. Husker mamma sa for en stund siden at når man er ferdig med å lese en god bok så er det så trist på en måte, for det føles jo nesten som å miste en venn.

Enig i dét, men nå sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har brukt to år på å lese to gode bøker og at, jepp, da mista jeg to.Nå skal jeg skrive ferdig en oppgave. Men først må jeg drikke litt Nirvana-te, mirakelkur mot frynsete nerver.

8 kommentarer

Filed under Babbel, Blogger

Hvorfor dette behovet for plass og lavt støynivå?

Vi satt på toget.

Det var ganske mange folk, jeg hadde med meg de to ungene mine. Den eldste bladde i en bok, den andre sov med hodet på fanget mitt. Innimellom fikk eldstemann, åtte år og besatt av mobiltelefonringelyder og alt som har noe med alarmer å gjøre, impulsiv trang til å la noen av disse computersound-aktige lydene slippe ut av munnen. De gangene det skjedde, satte jeg mamma-blikket i ham, man kan ikke ta feil av det blikket, det sier kort og godt

Slutt med det der!

Så følte jeg meg som en sånn dustedum mamma som blir sur for småting, og han senset at det var et eller annet som var så pirrende ved å irritere meg, særlig siden det var så mange andre folk tilstede. Så han kom med noen flere piiiiipe-lyder, jeg forsøkte å la verden yinyange seg ut ved å lese Thomas Hylland Eriksen, og merket at jeg ble sittende å tenke på hvorfor i alle dager det er slik at jeg blir slik at jeg vil lage minst mulig lyd når jeg befinner meg i en offentlig rom-situasjon.

Mange er slik. Noen gir blaffen, men mange er nok slik at når de sitter på et fullt tog, snakkes det litt lavere i mobiltelefonen enn det man gjør hvis man er hjemme. De gangene jeg tar tog med ungene og noen spør hvordan turen var, så svarer jeg veldig ofte noe sånt som

Å, det gikk kjempefint! De var så rolige, så.

Da ser jeg ofte litt stolt ut i øynene, som om det er en slags bragd av meg å ha frembrakt to unger som kan sitte rolig. Og da mener jeg jo ikke at de har sittet tause i flere timer, men at de har pludret lavt og fint med meg hele veien. Om livets små og store ting. Det er bare så utrolig behagelig å vite at man ikke forstyrrer noen.

Ganske rart, egentlig?

Kulturelt? Kanskje? Instinktivt?Kanskje det også.

På Gardermoen kom det på to italienske menn. De var gestikulerende på en fantastisk måte, snakket med hele seg, og jeg kan ikke italiensk men det hørtes ut som om de gjentok mange av de samme ordene flere ganger i samme setning, de snakket høyt, veldig høyt, og de hadde satt seg på hver sin side av midtgangen, slik at de stakk hodene sine litt fremover og mot hverandre mens de snakket. Jeg tenkte

Så høyt de snakker. Jeg ser at andre her inne i kupeen også mener det samme. Det veksles blikk.

Dermed oppstod det et slags grautnisse-særnorsk-aktig type fellesskap der inne på toget, det var liksom de rolige, trauste bleke mot de livlige italienske, men de – de lot seg visst ikke helt affektere av det. De fortsatte, og etter en stund merket jeg at jeg heiet litt på de to, for selv om jeg selv hadde tenkt at de snakket høyt, ble jeg litt nesten-sur inni meg av at såpass mange skulle reagere så åpenlyst med oppgitthet.

Da den ene av de to mennene gikk av på Oslo S, trodde vi vel at det skulle bli litt roligere, men det ble det jo ikke. For i det samme som toget rullet ut fra stasjonen og videre, tok den gjenværende italieneren opp mobilen sin, og snakket så høyt som jeg jeg aldri noensinne har hørt et menneske gjøre på et kollektivtransportmiddel noen gang. Også nå ble mange ord gjentatt, og han avsluttet samtalen, rett før han gikk av på Asker stasjon, med

Ciao! Ciao! Grazie! Ciao! Ciao!

Og samme hvor uvant det var å høre noen sitte bare en meter unna og samtale så entusiastisk at det hørtes ut som en ropekonkurranse, så kan jeg ikke unnslippe tanken av at det er vi som hele tiden undertrykker trangen til å begeistre og la oss begeistre i det offentlige rom, som er de virkelige kjøtthuene.


8 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Babbel