Category Archives: Dikt

Når han styrer båten: Blogg vs Reality.

Dette er et innlegg jeg har grublet på lenge. Dette er et innlegg som for meg gjør at blogg møter virkelighet på en helt ny måte. Dette er det nærmeste jeg noensinne vil komme reality-blogging. Tror jeg.

Og nå skal jeg ikke bruke masse digresjonsplass på alt mulig utenomfjasogtøysogtull.

Dette er hard core reality blogging.
Jeg er ikke så veldig hard core. Jeg er ganske så soft. Jeg er ikke så flink til ting som har med konflikt å gjøre. Jeg er ikke god til å takle at jeg sårer folk, allikevel gjør jeg det visst stadig vekk. Både med forsett og uten å ville det. Innimellom er det uaktsomme og det forsettelige viklet inn i hverandre som en grøt, som en slags blanding og så blir jeg sittende inni all den røren jeg har stelt i stand – og så kikker jeg litt hit og litt dit og vet ikke opp eller ned på noen ting.

Jeg kunne ha skjermet meg selv, nå. Jeg kunne ha skrevet dette i en løs, ledig, nesten-humoristisk stil, jeg kunne laget en liten serie av dette, litt sånn type

Del 1: Var ikke alt så fullkomment fryd og gammen allikevel?

Del 2: Oisann: det er duket for konflikt!

Del 3: Glass knuses, hjerter brister, drømmer faller sammen

Del 4: Samme som del 3, men mye verre.

Del 5: This is the End/ Mozarts Requiem. Selv om The Doors ikke er så gøy. Requiem er fantastisk, da.

Del 6. Dette kommer aldri, aldri, aldri til å gå

Men. Det er vel slik at det ikke ville ha slått noe særlig an uansett. Jeg tror kan hende det ville ha blitt noe bedre om jeg hadde skrevet det i mer drømmeaktige termer som:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vidunderlig skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at kjeldor skal springa –

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Men. Det er visst blitt skrevet før.

Takk, Olav H. For dette diktet er finere enn jeg trodde det var. Dikt er som regel det, finere enn jeg først trodde de var, for jeg er ikke i utgangspunktet så begeistret for dikt. Jeg skjønner ikke dikt, helt til jeg finner et som passer. Da skjønner jeg i alle fall at det ikke alltid er slik at en selv må spørre hva man kan gjøre for kunsten, men hva kunsten kan gjøre for en.

En er i dette tilfellet meg. Noen ganger blir jeg veldig upersonlig når jeg er nervøs. Man blir ofte slik, har jeg hørt.

Jeg har lyst til å gjøre dette så kort og så lite omfattende som mulig. Men det er slik at da jeg innledningsvis skrev om at blogging møter reality, og mindre TV3sk: når det jeg faktisk formidler ut her på denne siden faktisk leses av – og betyr en hel del – for de rundt meg, så lønner det seg å dele litt.

For, det å dele tanker, følelser og ideer skaper god stemning som bidrar til trygghet. Jeg liker god stemning. Jeg liker trygghet.

Jeg liker følelsen av å kunne gå ned trappene i dette hundreogfemtiår gamle huset [det er mange trapper her] i blinde. Jeg liker å kunne kjenne hvor jeg er i huset ut fra lyden på flisene. Gammelt hus = noen fliser lager en hulere lyd enn andre.

Jeg liker å smile av tanken på at trappen opp til tredjeetasje knirker så mye at ungene ikke kan, når de ikke er små lenger, men fjortiser, snike seg uhørlig opp trappene hvis de skulle finne på [som sin mor] å komme hjem et par timer etter man lovet å komme hjem.

Jeg liker å vite at jeg gjør det som er rett, ikke bare for meg selv, men for oss. Jeg liker å vite at det går an å komme seg gjennom de vanskeligste periodene noensinne, hvor alt settes på prøve, hvor det er lett å trå feil, hvor man må tørre å trå feil, snakke om, snakke ut og ikke bare snakke til

men

med.

Og jeg liker den følelsen av trygghet jeg har, når du styrer båten og får til det som ingen andre får til. Jeg liker å vite at sammen med deg er jeg trygg, og at jeg skal vise deg at du kan være trygg sammen med meg også.

Tilgi mangelen på detaljrikdom her. Jeg vet jeg ikke fremstiller dette med den tyngden det fortjener, men jeg vet, og du vet og vi vet at når vi bare kommer oss igjennom dette – da kan vi få til alt annet i hele verden.

Og så kan vi gjøre en annen ting for hverandre, en ting som nok er lur:

bare aldri igjen tro at det ikke er noen vits i å prøve. Minner om:

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Cornelis Vreeswijk – Deirdres Samba

3 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogging, Dikt, Famileliv

Vær utålmodig menneske !

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid,

og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi,

at vi er med på å skape det evige livet,

skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene.
Det bar galt avsted.

Styrken ble makt, og makten vold.

Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmen den aller ytterste

virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster.
Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier, sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet.

Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei,

bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller

nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord.

***Inger Hagerup ***

Legg igjen en kommentar

Filed under Dikt, Samfunn