Category Archives: Famileliv

Retro-bursdag

På lørdag skal vi ha barneselskap her, en haug med åtte/ni-åringer.

Vi har bestemt oss for å kjøre retrostilen og holde barnebursdagen hjemme. Bowlinghaller og Lekeland(helvete) får dermed klare seg uten oss. Jeg får høyt blodtrykk bare av å tenke på slike steder.

Men. Hva i alle dager gjør man?

Ikke sant, jeg har en hel haug med ting jeg kunne tenke meg å lage, men jeg mistenker at flesteparten av ungene ikke bryr seg filla om Maldonsalt, hjemmelaget foccacia, sjokoladefondant og alle de gode tingene i livet. Jeg synes pølser=pyton. Synes jeg hører de andre ungene fortelle foreldre om grøssopplevelser med parmesan. Jeg er ikke så veldig snobbete, men jeg foretrekker god mat. Og jeg synes at unger kan lære seg at pølser er helt ok, men at det er mye annet som virkelig er ekstremt mye bedre.

Hva ville du ha laget?

Og så leker. Skattejakt? Noen som har gode forslag?

Han vil nemlig ha skattejakt. Jeg får vel gå ut og telle antall skritt hit og dit. Lage lapper. Rebus?

Og så vil han ha disco. Huske: finne igjen den lampen som hører til discokula. Hvor er den? Tryllekunster var barnslig, fikk jeg høre. Dessuten dyrt, så jeg var helt med på at det var kjempebarnslig (selv om jeg egentlig synes det er gøy).

Bare se, trylling er moro:

David Copperfield – Death Saw

Advertisements

10 kommentarer

Filed under Famileliv

Jeg videoblogger

[Jeg påstår jeg er raddis, men går stadig mainstream – nå presenterer jeg den første videobloggingen]

Se hva det spillet gjør med meg. Hør hvordan jeg blir. Hånlatteren sitter løst. Jeg hoster og holder på, på mitt sedvanlige usjarmerende vis.

Ok. Den er 90 grader feil vei, og alt er helt tragisk, og akkurat idet han forteller at han er bedre enn meg, så fant jeg det for godt å avslutte filmingen. Ingen vits i å gni det inn, liksom.

Hvis du ønsker å bruke tid på dette spillet, noe jeg virkelig ikke vil anbefale, så finner du det et par poster nedenfor denne. Jeg hater dette spillet, men konkurransedyret i meg er vekket.

Igrunnen tror jeg det vil bli en del enklere å lage en bedre video enn å få til dette spillet.

11 kommentarer

Filed under Famileliv, Idiotisk, Videoblogg

Psykiske lidelser og $penn

Du bør ikke være offentlig om at du har slitt psykisk, har jeg fått høre en del ganger. – Tenk på hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke om det, ikke sant – folk googler alle for tida, steiner løftes, det saumfares etter dritt, og skadefryd er den eneste sanne fryd. Og så videre.

Selv har jeg ikke vært så veldig personlig på denne bloggen. Men jeg har delt mange ting i en rekke sammenhenger, blant annet en tekst jeg limer inn nederst her, bare fordi jeg tror jeg sa det bedre da jeg skrev den, enn det jeg klarer å få til akkurat nå. Faktisk la jeg den teksten ut her for en tid tilbake, men så fikk jeg helt angst og måtte slette den.

Først, en liten appell til de potensielle arbeidsgivere.

Ja. Jada. Jeg slet, jeg. Hadde det vanskelig i årevis. Jeg hadde problemer med mat, med å få sove, jeg var deprimert, jeg var manisk, jeg skadet meg, jeg hørte stemmer, jeg holdt på å dø flere ganger. Jeg var innlagt på sykehus mange ganger, jeg har hatt så mye kontakt med hjelpeapparatet. Jeg har hatt behandlere som har trodd på at jeg kom til å bli bra, jeg har hatt det motsatte. Jeg har snakket om dette i mange ulike fora, alt fra enkeltmøter med andre brukere av tjenesten til store nasjonale helsekonferanser. Jeg bruker mine erfaringer som et bidrag for å innlemme brukerkunnskapen inn i fagkunnskapen, jeg har faktisk klart å gjøre et helvetes kapittel av livet mitt om til en ressurs. Så ikke kom her, potensielle arbeidsgivere, og snakk til meg om svakhet.

[Nå er dette snart søkbart på google. Å, det var godt.]

For. Det handler ikke om sterk eller svak, offer eller ressurs. I en bedringsprosess handler det om temmelig komplekse mekanismer som må arbeide sammen, samhandle. Det ene, og det jeg kanskje har arbeidet mest med, er at tjenestene må bedres. For det er så store variasjoner i hva slags hjelp folk mottar. Fremdeles er det, etter mitt syn, «rom for» større variasjoner i den hjelpen som tilbys innen psykisk helsefeltet enn i somatikken. Og det er et tankekors, for nå er vi snart ferdige med ti års relativt intens opptrapping av psykisk helsefeltet. 1. januar 2009 er opptrappingsperioden en saga blott. Hva skjer da? Det er dermed viktigere enn noensinne, at brukere og fagfolk sammen står på for å holde trøkket oppe.

Samtidig, jeg skriver i overskriften at det handler om spenn. Spenn som i penger, for penger er viktig. Innimellom snakkes det om psykisk helse og fattigdomsproblematikk som to separate fenomener. Enda vi vet mye om at det er sammenhenger her.

Andre ganger får jeg høre at jeg har vært så flink. – Så utrolig flink du har vært, som har klart å bli så bra!

Flink? Kanskje litt. Jeg har jobbet med dette. Men jeg har aller mest vært heldig, for jeg har hatt gode levekårsbetingelser i rehabiliteringsperioden min.

Og det er da jeg undres. Her jeg nå sitter, på kjøkkenet og skriver litt mens jeg spiser lunsj. Hvor enkelt hadde det vært for meg å bli så mye bedre på såpass kort tid, dersom jeg hadde hatt mye mindre enn det jeg har? Jeg er takknemlig over å ha blitt gitt muligheten til et liv uten alt for mange økonomiske bekymringer [da jeg møtte Supermann hadde jeg bare noen flasker med neglelakk i kjøleskapet – og spagetti med ketchup var veldig godt, nudler=prima], for jeg merker så veldig godt forskjellen på før og nå. Selvsagt er det bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Og selvsagt er det lettere å bli frisk dersom man slipper å bruke så inni helvete mye energi på å sloss økonomisk og mentalt for å få livet til å inneholde basisting som

  • En bolig
  • Mat
  • Penger til å gjøre noe man har lyst til innimellom

Faktisk er det jo slik at dersom man spør brukere om hva som er viktig, så kommer bolig, penger og en meningsfull hverdag mye lenger opp på lista enn bedring av symptomer. Dette overrasket en del fagfolk, men det overrasker ikke meg. Med mer penger kommer en trygghet som skaper rom for å fokusere på å bli bra. Og det er akkurat her jeg har vært veldig heldig. For, jeg tror at det er den dagliglivstryggheten som gir meg nødvendig ballast til å tåle en skikkelig trøkk nå. Hvis det butter i meg, hvis jeg har det vanskelig, så raser ikke alt sammen – det er fortsatt et hus, det er fremdeles fullt kjøleskap og full fryser.

Det er det som gjør at jeg kan svare enkelt på spørsmålet om hva som har gjort meg frisk. Nemlig tid. Jeg har hatt tid til å bli bra. Omgivelsene mine har vært slik at jeg har kunnet ha fokus på det, ikke på hverdagsbekymringer. Og jeg tror at dersom flere hadde hatt muligheten til å kunne tenke mindre på penger som et hverdagshinder, så ville det i sum ha blitt samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ordninger som ung ufør og desslike har noe for seg, jeg ser den, men samtidig tenker jeg det ville være sunt å tenke annerledes, all den tid man vet at en høy andel av langtidsmottakere av stønad rapporterer om dårlig helse generelt og psykisk helse spesielt. Sannsynligheten for at man aldri kommer i jobb/tilbake i jobb øker med stønadens varighet.

Hvordan skal vi løse dette?

Jeg håper noen av dere, flinke folkene, tar i mot oppfordringen – jeg tagger herved:

Sigrun

Lothiane

Flopsy

Britt Åse

HvaHunSa

virrvarr

Og ellers alle som måtte føle seg kallet.

Nå er denne posten slutt.

Jeg setter nå inn den teksten jeg skrev for en tid tilbake. Den er tidligere publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

[Merk, dette er en korrektur-pdf. Jeg rettet opp noen skrivefeil og feil i klammer etc til den endelige]

Livet er lettere i retrospektiv

Musikk til ordene: Liksom av Folk og Røvere, fra albumet Bagateller (2003)

Det du ser, det er bare på liksom

Det du ser, det er noe som ikke skjer

Skjebnetaxi

Jeg satt i taxi. Jeg satt i taxi og min destinasjon var Gaustad. Destinasjon, som i destiny, som i skjebne, tenkte jeg, mens jeg lukket øynene og ikke var sikker på om jeg kunne makte å ta imot det jeg visste ventet meg. Jeg tenkte: det er vanskelig å stille forberedt til det en er totalt uforberedt til. Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke dette som var planen. Det var som å måtte ta imot noe, la noe skje, det som ikke skulle skje, jeg åpnet øynene og tenkte at hvis det er et høl i gjerdet på Gaustad, skal jeg finne det, jeg orker ikke være der, eller her, eller i meg selv.

Taxitur over. Den var ikke så lang, kun noen kilometer var tilbakelagt, fra Aker Sykehus til Gaustad Sykehus. Den føltes lenger. Det var feil vei. Jeg tenkte: jeg er den samme som i går, som dagen før det igjen, som i fjor. Jeg er den samme uansett hvor jeg er, jeg er den samme uansett hvem jeg viser frem, hva jeg viser frem.

Jeg gikk inn. Det kjentes dramatisk, som om alle stemmene fra alle som hadde levd sitt liv i rommene, vandret i gangene og stirret ut av vinduet fortsatt var der. Med sine hviskelyder, sine rop. Det var en følelse av lyden av dører som lukkes og speil som knuses. Kall det dramatisk, kall gjerne metaforene overdramatiske og teatralske, men i øyeblikket man står der, med en bag, med svart sjel og blikket hardt festet på den oransje linoleumen, da er det dramatiske allerede passert. Da er det blitt en vane.

Senere skulle jeg lakonisk beskrive det som om hele stedet vitnet om, oste av, uforløste drømmer og misforståtte tanker. Men ikke da, ikke da jeg kom inn første gang, som kjent er livet ofte lettere å forholde seg til hvis man se det i retrospektiv.

Jeg fikk et rom. To senger. En stol. Bord. Bad. Flammesikre gardiner. Hun som viste meg inn pekte på sengene, sa det inntil nylig hadde vært tomannsrom. Nå skulle jeg få hele for meg selv, jeg kunne få et teppe og legge over den sengen jeg ikke skulle sove i, bruke den som sofa? Jeg nikket svakt, sa lavt ja. Pipestemme, mens jeg tenkte på det ironiske i at jeg skulle få tilgang til egen sofa på rommet, mens folk venter årevis på hjelp. Hun var ivrig, ville vise, ville jeg skulle være trygg, hun ville så gjerne vise meg at fasilitetene var bedre enn de hadde vært i tidligere tider med sovesaler. Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, men jeg husker at jeg tenkte at det før het Gaustad asyl og at ønsket at ordet skulle få en rennesanse. Jeg trengte virkelig et fristed. Og, jeg visste det hadde vært sovesaler, jeg visste det hadde vært desperate pleiere, fortvilte pasienter som daglig hadde måtte slåss med knappe ressurser og tabuer hinsides det fattelige.

Siden leste jeg Asylet – Gaustad Sykehus 150 år (Steen, 2005) og forstod mer. Det retrospektive perspektivet gir mulighet for en innsikt presens ikke rommer.

Så om du ikke orker mer, og synes alt er så slitsomt

Skal du vite at ikke alt må være morsomt

Jeg lå i sengen, jeg stirret opp i taket. Jeg kunne hele taket utenat, jeg kjente hver sprekk, jeg visste hvor mange striper det var horisontalt, vertikalt. Jeg visste hvor mange takplater det var, hvor mange som var fullstendige rektangler, hvor mange som var halve, hvor mange som var kvarte. Jeg tenkte: det ser ut som om de som legger tak mangler følelser, hadde jeg bygget tak skulle det ha vært mosaikk, det skulle vært sølv, turkis og rosa. Det skulle ha vært innslag av gull, det skulle ha vært pent, det skulle ha vært en ode til de som tilbringer dagene med å stirre i taket og vente på at noe skal gå over såpass at det kan gå an å snakke om det.

Halvveis på spøk, men dels i alvor, sa jeg en gang til en av de ansatte at antallet hele rektangler i taket var delelig på fem, at det ble et heltall. Jeg sa at det var betryggende, for jeg hadde alltid følt at desimalene var noe av det mest belastende i livet mitt, at jeg var meg selv komma et eller annet, at en situasjon jeg befant meg i var hendelsen komma et eller annet. Det var ikke heltall, det var aldri noe som var helt eller fullstendig, jeg fortalte at desimalene forstyrret den formen for orden jeg skulle ønske at jeg hadde. Den formen for orden jeg skulle ønske at jeg var.

Og jeg skjønte, i det samme jeg hadde sagt det, at det var desimaler i den uttalelsen også, jeg sa noe i spøk komma alvor, enda det var fullstendig alvorlig ment at jeg savnet en orden i livet mitt, en orden jeg trengte for å føle meg hel.

Jeg fikk da heller ikke noe svar, men et skrått blikk, som brått gjorde at jeg tenkte jeg måtte være oppmerksom på om det var endringer i morgenmedisineringen.

Jeg stirret i taket, mens jeg tenkte på at det i grunnen er underlig hvordan noen overganger er så klare, mens andre flyter sammen i en udefinerbar grøt. Jeg tenkte på inndeling av et døgn, kontra inndeling av alle dagene som sammen skaper en hverdag og et liv. Fra midnatt til halv seks om morgenen er det natt. Fra halv seks om morgenen til halv ni er det morgen. Deretter er det formiddag frem til 1200. Så er det ettermiddag frem til 1800. Da er det kveld. Så blir det atter natt. Enkel matematikk [00.00,00.00>.

Like definert var ikke overgangen fra at livet var slitsomt, til at livet ble tomt, og videre til at livet ble håpløst. I matematikktermer forløp den sammenhengen, den overgangen, seg mer som et <-∞,+∞> Jeg smilte av tanken på at livet er finurlig, en eller annen gang i mellom minus uendelig og pluss uendelig vil det skje noe som endrer alt. Men du vet ikke når.

For det du ser, det er bare på liksom

Det du ser, det er bare på TV og film

Jeg kom inn i rutinene på Gaustad. Jeg stod opp når jeg skulle, jeg spiste frokost med de andre. Jeg hadde en følelse av å bo i en serie på TV. En serie full av antihelter, hvor alle hendelser var enkle, triste og meningsløse, og hvor serieskaperne hadde lagt på klapping og entusiastisk plystring på steder det ikke passet. Jeg syntes de andre var som amerikanske seriekarakterer, som tegneseriefigurer i en karikert virkelighet. Lite tenkte jeg at min trang til å være noe annet enn det jeg var, slik at jeg kunne vise frem det jeg ville andre skulle se var minst like karikert.

Jeg leste Jeg vil hjem til menneskene av Gunvor Hofmo i smug, mens jeg tenkte på prodromalfaser og at verken akuttavdelinger eller subakuttavdelinger fremmer intellektet. Jeg levde i en verden av uinteressant TV-lyd, av mainstream media, av sladderblader. Jeg levde i en verden som ikke forventet seg noe av meg, ingen forventet at jeg skulle være interessert i litteratur eller i matematikk. Ingen forventet at jeg skulle gjøre annet enn å komme igjennom enda en dag, legge meg på kvelden etter medisinene. Ingen forventet mer av dagen enn at den skulle være fri for selvskading og så mye depresjon og desperasjon at det måtte iverksettes tiltak.

Kanskje forventet heller ingen at jeg skulle reagere da jeg fikk beskjed om diagnosen. Etter noe som føltes som en svært raskt gjennomført SCID II-test, fikk jeg dommen. Schizo-affektiv. Det var alvorlig, det var dessverre statistisk en temmelig varig tilstand, det var best jeg lærte meg å leve med det, innrette livet mitt på en slik måte at jeg kontinuerlig måtte ta hensyn til den alvorlige sykdommen. Jeg satt sammen med menneskene med definisjonsmakten over mitt liv, men jeg stengte verden ute, og bekreftet med dét deres antakelse av meg. Jeg hørte diffuse stemmer snakke om at jeg måtte belage meg på å bruke medisiner store deler av livet. Vi hadde en samtale, hvor jeg satt tilnærmet lik stille, mens de sa jeg burde vurdere om uføretrygd var veien å gå.

Jeg tenkte: dette er ikke riktig, dette har de bommet på, dette er ikke beskrivelsen av meg som meg, dette er feil, men hvordan protesterer jeg, hvordan kan jeg dele bruddstykker av den jeg er, slik at de forstår meg, når jeg nettopp nå befinner meg i en periode av mitt liv hvor språket mitt, ordene, ikke strekker til når jeg ønsker å forklare hva jeg vil? Jeg er tjue og litt, og nå har de tatt fra meg håpet jeg hadde så lyst til å finne tilbake til. Jeg vet ikke om jeg tenkte tanken verbalt, jeg husker ikke nå om jeg formulerte ordene inne i hodet, men følelsen var der, og den skrek til meg: hvordan kan jeg, perfeksjonistiske lille jente på grensen til det patetiske, snakke for å forklare hvordan det er, når jeg ennå ikke har rukket å finne de rette ordene?

Du må ikke leve sånn som de som lever på liksom

Og blir lykkelig av å vise seg frem

Og alle de ordene jeg ville si, de ble ikke sagt. Jeg fant aldri den pepperkakeformen som passet best, og dermed ville jeg ikke si noe. I stedet gjorde jeg det jeg var blitt flinkest til av alt: jeg spilte. Jeg smilte. Jeg hentet vann til de andre pasientene hvis de var tørste, jeg lagde aldri bråk. Jeg spiste opp maten min, men forsynte meg heller ikke med bemerkelsesverdig store porsjoner. Jeg la meg da lyset i gangen med det oransje linoleumsgulvet ble slukket, samtidig som jeg forberedte meg på å dø.

For. Ulikt det jeg følte da jeg ble ført inn døren til subakutten den første dagen, skjønte jeg etter en stund at ingenting varer evig, og at i det øyeblikket én skrives ut – da kommer en annen inn. På det samme rommet. Til de samme to sengene, hvor den ene kunne brukes som sofa hvis man fikk et teppe over. Jeg skjønte det ville være en annen enn meg som satt
med hodet i hendene på det samme bordet, på den samme stolen og brukte den samme dusjen. Jeg skjønte det ville komme enda en, som skulle se på det samme taket, bli kjent med strekene og rektanglene. Kanskje ønske seg mosaikk.

For det er lov å være litt ensom

Mye bedre enn å være på TV som klovn

Så. Jeg ble skrevet ut. Jeg var fortsatt en ensom klovn i tegneserieskikkelse. Veien, fra hølet i gjerdet på Gaustad sykehus til apoteket ved siden av leiligheten min, var kort. Jeg hadde en resept på tre måneders medikamenter i lommen.

Jeg liker å innbille meg at det ville ha vært enklere å si det nå. Som det er. Uten bortforklaringer. Jeg har nå skrevet 10000 tegn inkludert mellomrom i håp om å formidle viktigheten av at de uutalte ordene blir sagt, slik at tankene kan forstås. Jeg har utelukkende analysert meg selv i preteritum, samtidig som jeg jobber hardere enn noensinne for å orke å snakke om det som skjer nå.

Så bare kom, men ikke spør meg på liksom

Du og jeg kan gjøre sånn som er morsomt

30 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogger, Blogging, Famileliv, Helse, Meninger, Politikk, Samfunn

Et kort sekund [Synergi uten bullshit-faktor]

Det er så hyggelig med kvelder som den i går. Hvor alt er fint, hvor vi er i vater, hvor jeg kjenner at gleden over livet er så stor, og det former seg setninger i hodet samtidig som om jeg nesten hører at Jan Eggum nynner passende bakgrunnsmusikk. Jeg lar ham synge Et kort sekund lavt igjennom denne teksten.

I går kveld tenkte jeg blant annet på disponering av tid. Jeg disponerer annerledes nå enn for en stund siden.

Ny måte å disponere på = fint.

nei sa han eg legger aldri listen lavt

for da blir livet kjedelig

eg går for 6 i alle fag og basehopp på si

jo sa eg du stiller nok enorme krav

men til hvilken gevinst

husk alt det du oppnår når du prøver minst

For en stund siden forsøkte jeg å gjøre veldig mange ting på kort tid. Jeg var i en slags hybridtilstand mellom at å leve er å streve og at å streve er å leve. De to er ikke like, de er nesten motsetninger, og jeg hadde dem begge. Nei, jeg tenker ikke komedie, ikke egentlig. For det er ikke så komisk, det er bare tragisk. I min streven og streben etter å oppnå resultater rundt omkring, så tok jeg meg veldig sjelden tid til å se lenge nok på det som virkelig betyr alt.

For. Selv om jeg ikke ville det slik selv, så blir det lett slik – når man stadig vekk prioriterer egne oppgaver, gjøremål og drives fremover av et yte, yte, yte-mantra inne i hodet, at det faktisk blir lenger og lenger mellom øyeblikkene av fred.

I den freden bor det mange ting. De viktige tingene, synes jeg. Der bor det aksept, toleranse, skrå smil, tårer og latterkrampe.

Freden rommer følelsen av å kunne sitte sammen uten å si et ord. Freden skaper grunnlag for genuin latter. For glede uten satirisk brodd.

Freden bygger opp et lager i hodet, hjertet, kroppen – et lager som gjør en i stand til å tåle små strider, uenigheter, fullpakkede dager.

et kort sekund

var god nok grunn

til at det var verdt strevet

et kort sekund

en liten stund

var det vidunderlig å leve

For slike små øyeblikk gjør en sterk nok til å stå på videre. Men samtidig, og kanskje viktigere: slike små øyeblikk av hjartefred redder dagene. Det gir en følelse av å være på rett sted, og at den følelsen varer, at den sitter i.

Jeg har hatt mange slike øyeblikk den siste tiden. Det handler, tror jeg, som jeg startet med – om at jeg prioriterer annerledes. Det er uke fire på skolen, og jeg har null oversikt. Jeg har ikke gjort noe i det hele tatt. Jeg har gjort en hel del andre ting – laget film, holdt noen forelesninger, skrevet tekster, vært litt syk, holdt et par foredrag, sittet i møter. Akkurat det samme som jeg gjorde før, men da var det ofte full gass på ettermiddagen og kvelden også – at det ble sent med bøkene var snarere regel enn unntak. Jeg tror nesten jeg var litt avhengig av å gjøre noe hele tiden. Det er mye lettere å gjøre noe hele tiden, enn av og til å kjenne etter hvordan en har det, og hvordan ens egen atferd påvirker omgivelsene.

[Å skrive det som ”Atferd som påvirker omgivelsene” er en måte å distansere seg vekk fra det vonde som ligger i at det jeg gjør, fører til at dere får det vondt.]

Jeg forsøker virkelig å gjøre det annerledes nå. Og da kommer øyeblikkene av fullkommen fred ofte. Det er så synd, egentlig, at slike uttrykk som dét – fullkommen fred – høres så teit ut, det er så lyserosa og sukkersøtt klisjéfylt, det er forferdelig lamt å skrive det, å si det. Men følelsen er enestående.

Det har virkelig gått opp for meg at det er viktigere at jeg tar meg tid til å være tilstede for de jeg er glad i, enn at jeg leverer oppgaver i tide.

jo sa hon eg hadde masse håp og tro

lykken var forhåndsbetalt

denne helgen skulle gjøre opp for alt

ja sa eg det glapp en sjanse eller to

men den kommer nok igjen

for himmelen er der når du minst venter den

Det gjelder jo bare å være der. Tilstede. Det handler om små øyeblikk som man må fange, og det virker så enkelt og så banalt og så platt, men så er det ikke det, for tilstedeværelse forutsetter faktisk at man følger med. Det er et slags strev det også, å legge vekk egne ting for å kunne delta bedre i andres liv. Bidra med noe. La andre få bidra for meg. Få til noe sammen. Noe mer.

Synergi uten bullshit-faktor.

et kort sekund

var god nok grunn

til at det var verdt strevet et kort sekund

en liten stund

var det vidunderlig å leve

8 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Famileliv

080808~vi giftet oss~080808

Og så var det søndag og på fredag giftet vi oss.

Nå sitter vi i et nesten tomt kjøkken. Stoler og bord er båret ut, kjørt vekk og litt mer enn bare noe rydding gjenstår. Glass er vasket og tallerkener stablet, det er blomster over alt. Huset lukter liljer. På gulvet ligger roseblader.

Fredag måtte vi opp tidlig. Det var ting som måtte ordnes og alle måtte pyntes. Kvelden før hadde vi vært oppe lenge. Puslespillet med å få plass til alle gjestene var et masterstudium i logistikk verdig. Rekkefølge var essensielt. Vi ville at alle skulle sitte samlet, og når huset er et eneste virvar av vinkler og bjelker er det ikke så enkelt, men vi fikk det til. Tilsammen var vi omlag førti stykker samlet på kjøkkenet hjemme hos oss.

Ute på kirketrappen etter vielsen. Min pannelugg blåser og Andreas har ikke tupé selv om det ser slik ut akkurat her. Kjolen er enkel og pen, og den samme som den mamma giftet seg i for tretti år siden. Bildet er tatt av min venninne Cathrine. Det er forresten hennes mormor som har skrevet den ene salmen vi hadde med i kirken: Blott en dag.

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst vad än som kommer på!
Allt ju vilar i min Faders händer,
skulle jag, som barn, väl ängslas då?
Han som bär för mig en faders hjärta,
giver ju åt varje nyfödd dag
dess beskärda del av fröjd och smärta,
möda, vila och behag.

Själv han är mig alla dagar nära,
för var särskild tid med särskild nåd.
Varje dags bekymmer vill han bära,
han som heter både Kraft och Råd.
Att sin dyra egendom bevara,
denna omsorg har han lagt på sig.
«Som din dag, så skall din kraft ock vara,»*
detta löfte gav han mig.

Hjälp mig då att vila tryggt och stilla
blott vid dina löften, Herre kär,
ej min tro och ej den tröst förspilla,
som i ordet mig förvarad är.
Hjälp mig, Herre, att vad helst mig händer,
taga ur din trogna fadershand
blott en dag, ett ögonblick i sänder,
tills jag nått det goda land.

Dette bildet er det en av Andreas gode venner som har tatt. Han tok mange for oss, og vi gleder oss til å se dem. Flere av hans bilder kan dere se her, klikk dere inn – han er flink. Her har jeg tatt meg den frihet å klippe vekk ungene på bildet, jeg har rett og slett ikke lyst til å ha dem liggende på nettet.

Han har tatt dette bildet også. Sjekk den blide brura med den skakke panneluggen.

Jeg må skrive resten i morgen. Jeg får helt klump i halsen bare av å skrive et lite blogginnlegg om dette, det var en fantastisk opplevelse. Kanskje jeg ikke er så KillBillTøff som jeg innbiller meg.

Og så vi, da. Som trodde vi hadde funnet en dato som både er lett å huske, har symbolikk og så videre. Og så tror ikke Sigruns kommentatorer på oss, og hevder dette er gjort på grunn av dette. Makan 🙂

47 kommentarer

Filed under Famileliv

080808 Vi gifter oss 080808

Ting skjer for tiden.

I dag kom vi hjem fra båttur hvor vi blant annet så fine, fine Jan Eggum på Son Kro. I morgen reiser vi til Praha. Åttende august skal vi gifte oss.

Jeg vet at jeg lenge har vært litt sånn Bonzo er død og jeg er gravid-aktig. For your information: jeg har ikke hund. Jeg er ikke gravid. Det har vært så mye stress, så mye styr. Nå holder jeg på å roe det hele ned. Jeg driver med grounding – som en gammel terapeut ville ha sagt det. Hun sa ofte at jeg trengte det:

Victoria. Du måsta jorda!

Sa hun. Jeg løp rundt både i hodet mitt og i livet ellers.

Noen synes sikkert det høres ut som et stressprosjekt å skulle reise på ferie og så komme hjem for å holde et bryllup, som ennå lever mer i hodet enn på planleggingsblokka, for å si det rett ut – dette bryllupet har forelpig dreid seg mer om blogging (sjekk ut bryllupsblogg her om du vil), enn om reell planlegging av giftemålsdetaljer.

Jeg er ikke stresset.

Jeg er det motsatte av stresset. Rolig. Glad. Fornøyd. Jeg får lyst til å rope ut: – Ser du, Malin? Jag jordar!

Vi har bodd sammen i godt og vel fem år. Sammen har vi opplevd og gjennomlevd både gode dager, onde dager, fantastiske dager, litt halvsure dager, vanlige dager, og han vet og ungene vet og jeg vet, ja vi vet, at det er hverdager det er flest av. Så da er det om å gjøre at de blir så gode som mulig.

Som regel har vi vært veldig flinke til å gjøre dagene gode. Men ikke bestandig. Samtidig er det kanskje slik at det virkelig gode starter der man klarer å skape noe nytt og godt ut av noe negativt, at dersom man klarer å snakke ut og snakke med, ikke bare snakke til og snakke om, så skapes en grobunn for noe genuint fundamentalt og varig?

Jeg tror i alle fall det. Jeg tror altfor mange mennesker lever livene sine hvor den ene dagen er den andre lik, hvor det meste går i den samme tralten, hvor ingen problemer kommer til overflaten og ei heller ingenting løses fordi det ikke snakkes om noe.

Da funker det jo ikke. Slik funker det i alle fall ikke for meg. Slik vil ikke vi ha det.

Så derfor har vi viklet i hodene, løst opp tråder som var sammenknytt, fått tak i de delene av oss selv som var blitt mer eller mindre borte på veien i et slags hverdagensstressogmas-kav. Vi har begynt å bruke tid igjen. På å være sammen, på å ha fri. På å være to som vil noe skikkelig sammen, fremfor å være to som samarbeider om praktisk deling av arbeidsoppgaver. Ikke slik at det var sånn hele tiden før, for det har virkelig vært uendelig mange flere gode dager enn onde. Men, vi har gjort noe med det som skapte stress, tvil, sårhet og irritasjon.

Jeg gleder meg.

Jeg, som aldri skulle gifte meg, gleder meg virkelig. Og ikke bare til den dagen. Det er jo én dag.

Etterpå kommer det som er resten av livet.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så mange som stresser så mye med selve bryllupet. Jeg er ikke så engasjert i servietter og nyanser av hvitt. De er nesten like alle sammen uansett. Vi trenger ikke gjøre alle disse tingene på en bestemt måte, bare fordi så mange andre gjør det. Det er én dag. Familie, noen venner, god mat og bra stemning. Det er ikke så vanskelig å få til.

Samtidig, jeg er jo ikke likegyldig heller. Slett ikke. Men jeg synes jeg tenker over ting som er viktigere enn et pent dekket bord. Jeg tenker tanker som hittil har vært ukjent terreng for meg. Om tre kvarter skal vi snakke med presten. Finne ut av hvordan vi vil ha det i kirken. Jeg gikk noen runder inne i hodet før jeg fant ut at jeg ville at vi skulle gjøre det der. Jeg har… – la oss ta kortversjonen, problemer med hvordan kirken behandler en del mennesker.

Men så ville jeg det allikevel. Gifte meg. I kirken. Og nå nynner jeg på Mendelssohn og Wagner. Ting endres tydeligvis. Men nå er vi i ferd med å vise hverandre at vi

sammen vil

skape noe

virkelig varig.

17 kommentarer

Filed under Famileliv

– Du skal vel ikke stemme på Frp, gutten min?

Det er kanskje i overkant tidlig å ha en slik samtale ved kjøkkenbordet, især med tanke på at sønnen er åtte. Men jeg tror virkelig på at det man utsettes for som liten faktisk er med på å prege hvilket tankegods man skal bære med seg, som både ungdom og som voksen.

Det er 10 år til han kan stemme.

Det er på tide å starte påvirkningen.

Jeg vil overhodet ikke kalle det manipulering, for det er ikke ensidige vinklinger, hvor alle nyanser fjernes, jeg holder på med.

Han er jo en artig liten kar. I flere år trodde han at å stemme var synonymt med å stemme SV. Første gangen han var med meg bort til stemmeavlukket stemte jeg SV – og det har jeg gjort siden. Jeg har alltid stemt SV. Sliktnoe går ikke upåaktet hen for en kar som følger med.

Men, etter hvert har han forstått at det er en jungel av ulike partier. I et lite utbrudd han hadde en gang, hvor han var veldig sinna på dustemamma som ikke skjønte noenting, sa han

Ååååå! Bare så du vet det! Når jeg blir stor skal jeg stemme Frp!

Jeg ble lamslått, selvsagt. Og late-som-skuffet. Aller mest ble jeg glad for han traff jo faktisk utrolig godt med den kommentaren.

Samtalen i dag var et resultat av asylsøker-sakene som har preget nyhetsbildet i dag.

Jeg forklarte omtrent slik:

I et land er det mange ting som politikere må mene noe om. De må mene noe om hvordan man skal organisere skolen, hvor man skal bygge hvilke typer veier, hvordan sykehusene skal være og mange andre ting. Politikere må også mene noe om hvordan Norge skal forholde seg til andre land og de menneskene som bor utenfor Norge. Og du skjønner det, at hvis man setter opp de ulike utfordringene på et ark, så vil mange av de ulike politiske partiene ha veldig ulike svar på hvordan man skal løse dem, og mamma mener stort sett det motsatte av Frp på omtrent alt.

Og selvsagt. Jeg kan ikke vite noe om hva han vil komme til å mene når han blir stor. Ikke kan jeg forvente av verken han, eller lillesøsteren hans, at de skal mene som meg. Men, jeg vil forvente av dem, etter hvert som de vokser til, at de skal engasjere seg i samfunnsliv og det som skjer rundt dem. Og da er det min oppgave å gi dem det beste fundamentet de kan få. Han skal få lov til å velge det han vil, men han skal fader meg ikke være en av de halvapene som stemmer uten å vite hvorfor – eller verre, en av de som bare sitter stille og gir helt faen mens de kritiserer alt og drømmer om billigere sprit.

24 kommentarer

Filed under Famileliv, Politikk, Samfunn