Category Archives: Forbannet

Etter pedofilidrap-diskusjonen

Det ble en del styr.

Jeg burde ha vært forberedt på at det ikke ville være stående ovasjoner for innlegg hvor jeg først

  • sier at jeg ser på en mann som drepte en pedofil som en helt
  • for så deretter å begrunne hvorfor jeg faktisk mener at pedofile oppfører seg umenneskelig

Det er jo ikke særlig pent av meg.

Nei, det er ikke det. Det er ikke pent. Men det var ikke meningen, heller.

Om å fremstille seg slik en forestiller andre helst vil se en.

Jeg tror mange opererer litt slik på nettet. Sier noe, mener noe, diskuterer og debatterer på en slik måte at det skaper et lite helhetlig bilde av hvordan en selv virkelig er som person. Jeg har sikkert gjort det, i alle fall tror jeg at jeg har klart å fremstå som en mye mer rettferdighetssøkende og godhjertet person enn jeg egentlig er. Ikke sånn å forstå at det som står skrevet ikke er sant, men at det er mye lettere å fremstå som en «Do good»-er før man er nødt til å begrunne hvorfor man mener det man mener.

For.

Det er jo slik at dersom jeg hadde holdt meg til å si det at

jeg synes alle mennesker bør behandles likt og de har samme verdi

og deretter ikke sagt noe om at

men pedofile, derimot, de er ikke verdt det samme – på grunn av det de har gjort (noen av dem vel og merke, man kan jo være pedofil uten faktisk å forgripe seg på barn. Tanker og fantasier er visst nok i forhold til diagnosekriteriene)

så hadde ikke hele argumentasjonen min falt på sin egen tilsynelatende urimelighet. Da hadde jeg også sluppet å ha kommentarfelt hvor kommentatorer lar meg sitte igjen med følelsen av at det er noe fundamentalt galt med menneskesynet mitt.

Men, deretter kan jeg tenke, at jeg sikkert har godt av det. Jeg har faktisk godt av å utfordre hodet mitt, klare å reflektere over at det jeg mener er rettferdig og godt ikke nødvendigvis er det.

Hvordan skal man lese slike innlegg?

Det finnes det vel ingen mal på.

Jeg er ikke opptatt av at alle skal mene det samme som meg uansett.

Men, jeg blir jo lettere oppgitt av at folk leser dette som en nedrig oppfordring til å drepe pedofile, ta loven i egne hender og en form for gatejustis. Jeg oppfordrer ikke til drap. Men det er jo ok å slenge ut slike antydninger når man ikke gidder/ønsker å svare for seg. (Eller hva, Knele-«Jan»?)

Jeg skrev et annet innlegg også. Et innlegg hvor jeg forsøkte å vise at enkelte folk gjør ting mot andre, som er så ille at det lar meg sitte igjen med tanken om at jeg ikke ser på livene deres (overgripernes) som like mye verdt som den jenta de skadet.

Jeg kommenterte inne hos Lin at jeg synes det er beundringsverdig med folk som er så rene og noble i tankegangen sin, at de ikke lar folks handlinger spille inn på en slik måte at menneskers verdi kan settes opp mot hverandre. Jeg vet ikke om den kommentaren ser ironisk ut når den leses av andre,den var ikke slik ment i alle fall. De som ikke skiller på den måten, de klarer noe jeg ikke får til.

Jeg mener at alle i utgangspunktet er akkurat like mye verdt, Herregud, da spiller det ikke noen rolle om du er sånn eller slik, ser ut på den ene eller den andre måten, og du er rik eller fattig. Det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, og det spiller ikke noen rolle for meg hva du tror på.

Men, i det øyeblikket du misbruker barn seksuelt, da er du ikke mye verdt for meg. Da spiller det ikke noen rolle for meg at du gjør masse annet som er bra – ja, når du ikke har sex med barn, da.

Folk får ha sine egne grenser, men der går min.

Advertisements

27 kommentarer

Filed under Blogger, Blogging, Forbannet, Meninger, Samfunn, Samvittighet

Det skulle virkelig bare mangle [del 2]

I innlegget Det skulle virkelig bare mangle [del 1] avsluttet jeg slik:

Men, hvordan kan jeg – dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi – tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?

Dét kommer jeg tilbake til i del 2.

Velkommen til del 2.

Del 2 er ganske mye vanskeligere enn del 1.

I går da jeg skrev posten om mannen som drepte en pedofil, tenkte jeg at det ville komme noen reaksjoner. Vel og merke var det ikke for å få reaksjoner posten ble skrevet, selv om mitt temmelig ekstreme syn på saken kanskje tyder på dét.

For jeg mener jo at mannen som drepte den pedofile faktisk gjorde en god gjerning. Hvordan kan jeg se på drap som en god gjerning – og samtidig forfekte et syn om at jeg ønsker samfunn hvor likeverd mellom mennesker er en forutsetning?

1. Mannen var ikke et menneske

Jeg kunne jo selvsagt ha ment at mannen var et udyr og dermed ikke et menneske og avsluttet med det.

Men, det blir for lettvint.

2. Det er mange måter å drepe på – hvilken er verst?

Jeg kjente

en gang

en jente.

Hun var min venn.

Mitt enormt sterke hat rettet mot pedofile dreier i stor grad om henne. Hun lever ikke lenger, fordi hun ble så vanvittig syk av å ha gjennomlevd de overgrepene som var en del av hennes hverdag fra hun var 2-3 år (kanskje mindre) og frem til hun var omlag 16.

Den dagen hun døde og i dagene som fulgte, merket jeg at jeg ikke hadde noen problemer med å sile ut hvilke personer jeg ser på som mennesker, og hvem jeg bare vil vondt. Jeg ble nesten desperat, ringte min gamle psykiater. Sa jeg var nødt til å snakke med henne om den råskapen og ondskapen jeg hadde lyst til å utsette overgriperne for. Jeg fikk en glans i øynene av å tenke på å bruke en drill, bore franske treskruer inn i knærne på de jævlene, de jævlene som ble kåte av en jente på 2,3,4,5,6,7,8,9,….,16 år – og som sikkert ikke ga seg av noen annen grunn enn at det med ett ble mulig for henne å ta fysisk, psykisk og verbalt igjen. I tillegg ble det jo vanskeligere for dem å røre henne, siden hun fra 16-årsalderen bodde på institusjon, siden hun var så skadet av det hun hadde vært nødt til å ha som en del av sin oppvekst, sin hverdag.

Jeg merket at jeg for første gang i mitt liv opplevde en følelse av et hat så rent, så sterkt og så oppslukende at det var som om tanken på å reise med fly, reise med buss, ringe på, se svina åpne døren, og bruke så mye vold som overhodet mulig med lyden av Agnus Dei gjallende inne i hodet, smile og se de jævlene inn i øynene og si

-Hei! Det er jeg som er Victoria – og dere er kanskje klar over at vi har noe uoppgjort?

[Samuel Barber: Agnus Dei (Adagio for strings)]

[[Når jeg står der foran dere og dere hører gjenklangen av at jeg har Agnus Dei inne i hodet, da er dere i alvorlig trøbbel]]

virket hypnotiserende. Jeg visste at dersom jeg ikke hadde hatt egne barn selv, så hadde jeg dratt opp og torturert de jævlene. Jeg klarte jo faktisk å være så jordnær at jeg evnet å tenke på at mine egne barn ikke ville ha stor nytte av en mamma på Bredtvedt.

Dette kan virke veldig usympatisk av meg.

Men verden er nå en gang slik, at det ikke er så lett å få dømt folk for å gjøre slike ting som det de gjorde.

Man kan velge å snu seg vekk, slik hun opplevde utallige eksempler på gjennom hele barndommen. Mange visste. Ingen grep inn. Det hadde selvsagt vært en god del enklere å få de svina dømt mens overgrepene fortsatt skjedde, og om ikke det: mens hun fortsatt var i live. For hvem dømmes i det norske rettsapparatet, basert på gamle dagboknoter skrevet av en jente som hadde mange ulike personligheter?

Den interesserte kan lese mer om dissosiativ identitetsforstyrrelse her.

Der står det blant annet:

(…)innebærer at de forskjellige personligheter forvalter ulike tanker, minner, følelser og atferd.

Dette ble en del av problemet, siden noen av identitetene faktisk fornektet at overgrepene hadde funnet sted. Hun fryktet konsekvensene av dette i en eventuell rettssak. Tenk å være der, ha muligheten til å få overgriperne dømt, dissosiere og deretter fornekte overgrepene. Tanken ble for vanskelig, hun anmeldte ikke.

Jeg skrev at det kan virke som om det er usympatisk av meg å gå med tanker om å ville torturere andre folk. Mon det. I alle fall lurer jeg på om det var mer usympatisk av dem, den gangen (eller de gangene) de løp etter den lille jenta i skogen, hun var fire år, i trusa, hun løp og de løp, forskjellen var at hun var et lite barn og de var voksne menn med hagle.

Nettopp, med hagle løp de etter den lille jenta. Og ja, de skjøt. Ikke på henne, men rundt. Skremme litt. Slemme, voksne menn.

Om det var før eller etter de spilte poker om hvem som skulle ta henne først, det vet jeg ikke.

Om det var før eller etter de tvang henne til å suge dem etter tur, det vet jeg heller ikke.

Jeg vet faktisk ikke om det var før eller etter de sydde henne inn i en død elgskrott heller.

Men jeg vet at det var før noen av dem stod i begravelsen hennes og leste dikt om at de savnet den lille solstrålen sin så veldig. Jeg var også der. Jeg dro ikke tilbake for å torturere noen, men jeg forsøkte virkelig så godt jeg kunne å gi dem blikket.

Blikket som sier at

så lenge jeg lever og jeg vet det jeg vet, så vil jeg at du aldri noensinne skal kunne føle deg trygg igjen.

Å oppleve noe sånt på ganske så nært hold, har gitt meg en reise inn i det umenneskelige. Kan hende er det urettferdig overfor andre overgripere og incestutøvere, kan hende er det urettferdig mot den muligens tyske mannen som jeg overhørte var blitt drept av «Bartje». Kanskje er den ufattelige ondskapen jeg hørte henne fortelle om noe særegent, kanskje er dette en historie som ville ha skrevet seg inn som en av de verste. Kanskje er ikke de aller fleste overgripere så ille som hennes var.

Kanskje. Kanskje ikke.

Kanskje er det slik at man kan kjøpe sex av en åtte år gammel gutt, en gutt som får en liten seddel mens halliken hans får en fet bunke sedler, uten at man er en ond person.

Men vet dere hva? Jeg tror ikke det, jeg.

Det finnes et sted hvor omsorg for andre fordi de er mennesker opphører, et sted hvor moralen slutter å virke, det finnes steder hvor etikk ikke lenger gjelder etter den samme kutymen og det finnes ondskap hinsides fattevene.

Barn er barn.

Men folk er faen meg ikke alltid mennesker.

25 kommentarer

Filed under Forbannet, Meninger, Samfunn, Samvittighet

Lommemannen verre enn incestfa(r)en?

Jeg så, som så mange andre, nyhetene om at Lommemannen var tatt. I ettertid har det vært flerfoldige bloggdiskusjoner, de aller fleste av dem dreier seg om valget av Tor-Erling Staff som forsvarer. Mange mener at Staff har kommet med kvalme utspill i forhold til både tidligere pedofilisaker, og nå Lommemannsaken.

Jeg har lest. Tenkt at jeg skulle kommentere, men ikke gjort det. For det første, det er ingen tvil om at jeg synes det Lommemannen er anklaget for er ille. Veldig ille.  For det andre, jeg mener Staff er teit på dette området. En venn av meg sa for en stund siden at han hadde lest en bok, hvor Staff fikk snakke seg litt tom på en del temaer, og at meningene ikke var så polariserte når han  fikk litt mer plass på å snakke. Det kan godt hende det stemmer, jeg har ikke lest den boken og akkurat nå husker jeg ikke engang hva den heter. Så, for alt jeg vet, kan det hende Staff mener mer om disse tingene enn MSM lar oss få inntrykk av.

Det snakkes om straff på 21 års fengsel. Nå har ikke saken vært oppe ennå, men med alt styret rundt den, så tror jeg nok det blir en streng straff. Ikke for streng, ikke misforstå. Han fortjener, dersom han er skyldig, å få svi.

Men, det jeg lurer på er:

Er det verre å misbruke 100 gutter enn å misbruke, la oss si én datter 100 ganger?

Det kan virke slik.

Hvis denne saken utvikler seg til å bli det mediestyret det ser ut som, hvis hele Norge skal engasjere seg i dette, hvis det skal være enda flere partier (som i kjølvannet av denne saken) foreslår økning av maksimalstraffene, hvis det skal bli lynsjestemning dersom Lommemannen idømmes – la oss si – 7 års fengsel, så får dere pokker meg også rope ut for høyere straffer og færre henlagte saker i incestsakene også.

En av mine venner lever ikke lenger pga incest. De tok til slutt livet av henne. De er fremdeles fri. Hvis Lommemannen blir dømt for dette pga funn av en lommefórløs bukse (og sikkert flere ting jeg ikke har fått med meg, da), så skaper dette en form for presedens.

Gjør det ikke?

Høyere straffer for incestovergripere, og gjør det lettere for ofrene å få saken sin opp! NÅ!

12 kommentarer

Filed under Forbannet

Vi tåler nok sikkert så inderlig vel

Jeg sitter og leser biografien til Nelson Mandela.

Tenker at det er liv som skiller seg fra andre, foreløpig ville vel min egen selvbiografi vært like kort som en aforisme, men uten det store gullkorn-poenget. Jeg har ikke kommet så langt i boken, året er blitt 1956 og ANC er kommet inn i en fase hvor vissheten om at de fredelige demonstrasjonene og talene ikke gir regjeringen motstand nok i det hele tatt, stadig blir sterkere.

Denne boken er sikkert av de som vil befeste seg i minnet som en av de bøkene jeg er glad for å ha lest. Og, for å i det hele tatt kunne skrive om den boken, må jeg først lese den ferdig. Det er igrunnen tragisk. Vi er nok mange som vet foruroligende lite om Sør-Afrika.

Så, en liten bokomtale kommer siden.

Mens jeg leste i stad, fikk jeg en ekkel følelse i kroppen og jeg tenkte på Øverlands ord som et mantra:

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

(klikk her for å lese hele diktet) 

Mandela og ANC mobiliserte enkeltmennesker, siden folket og det internasjonale samfunn. Det var en vilje til kamp for rettferdighet, selv om motstanden mot myndighetene var farlig.

Da jeg gikk på videregående snakket vi om aktisvisme i en samfunnskunnskapstime. Jeg husker det godt, for hele samtalen sjokkerte meg så veldig. Vi snakket om Vietnam-krig, studentopprør i Kina og andre store hendelser hvor mennesker har funnet sammen for å demonstrere. For å forklare fraværet av liknende engasjement nå, husker jeg flere sa at det ikke lenger finnes slike store saker å kjempe for.

Det gjør det!

I motsetning til Sør-Afrika under apartheid-tiden og enormt mange andre steder i verden med sensur, undertrykkelse av ytringsfrihet og straff for å mene noe eget, så har vi i Norge en helt enorm mulighet til å organisere oss, ytre oss, stå sammen og kjempe for det vi tror på. Man skal være medlem av en temmelig ytterliggående nazistisk (f.eks saken med Hvit Valgallianse for noen år siden) organisasjon i Norge, før det legges sterke føringer og idømmes straff.

Så. Hvorfor mener en del mennesker at vi  ikke lenger har noen klare kampsaker?

Det er jo så lett, å unnskylde seg ved at vi får inn så mye av verdens elendighet, rett inn i stua, CNN, BBC, NRK, Al J. Ja, huff. Med så mye lidelse rett inn i stua, så er det jo helt naturlig at vi skal sette oss ned på ræva og si at det ikke finnes kampsaker igjen!

På denne måten ender vi opp i et stort tomrom, hvor vi ikke kan gjøre noe for verden.

 [uansett hva vi gjør, så hjelper det ikke uansett, jeg vil heller hjelpe gamle og syke i mitt eget land, vi fortjener å ha det bra i Norge fordi vi er så….flinke etc].

Ikke kan vi gjøre noe for naboen vår heller.

[hvis naboen er fattig i et land som Norge får han skylde seg selv, naboen er lat, naboene har for mange barn, jeg tør ikke spørre naboen om han trenger hjelp for jeg vil ikke trenge meg på, jeg vil ikke dele med naboen for jeg har så lyst til å spise hele indrefileten selv]

Bare for å opplyse om det åpenbare: innholdet i klammene er ikke mine meninger om verken verden eller naboen, men landet vårt er fullt av folk som mener dette eller noe tilsvarende.

Hvis jeg kan komme med en oppfordring til tankevirksomheten knyttet til nært forestående valg, må det være: dele med andre. Nå.

  

2 kommentarer

Filed under Forbannet, Meninger, Organisasjoner, Politikk, Samfunn

Åpent brev til E.R.Strøm og hennes meningsfeller

Vi bor i Drammen. Vi har Drammens Tidende i postkassen hver dag, jeg gleder meg over avisens tykkelse og forbanner siden som heter Meninger.

Jeg spiste frokost og kjente at jeg fikk kaffen i vrangstrupen. Resultatet er et åpent brev til forfatteren av ett av innleggene i avisens mine meninger-side, men siden det er saken som er vesentlig her og ikke damen som skrev dette, så benyttes initialer, vi kan kalle det fravær av outing om du vil.

Til E.R. Strøm og dine meningsfeller.

Egentlig sier du det best selv, når du skriver i ditt innlegg:

Etter ti år i Drammen har jeg de siste årene forstått at jeg må skifte ham eller flytte. Innvandrerne er blitt en trussel for våre liv, vår livskvalitet og frihet. På Bragnernes bor «fiffen». På Strømsø de «fattige».

Du skriver at du flyttet til et område med gammel bygningsmasse fra slutten av 1600-tallet, men at denne perlen av gamle bygninger er blitt ignorert – med forfall som resultat. Til dette siste kan jeg være enig med deg, du sinte dame. Det er mange gamle bygninger her, det er mange av dem som er slitne. De hadde fortjent restaurering, jeg er helt enig. Men, jeg blir irritert når du fortsetter innlegget ditt. Du beviser til fulle hvorfor det er nødvendig å la seg provosere. Du fortsetter nemlig:

Trafikkregler brytes. Eksos river i nesen. Matosen tar kvelertak. Terrassen er blitt ubrukelig. «Lille Grønland» har oppstått. Det gjør noe med deg. Hvor ble det av vår norske kultur, sed og skikk? Hvor ble det av søndagsfreden og stillheten? Jeg vil ikke være flerkulturell. Jeg vil være norsk og videreføre vår kulturarv til våre barn. Jeg vil ikke bli kalt hore og bli ignorert. Jeg vil ikke bli tredd nedover av stat og kommune noe jeg ikke ønsker å være. Jeg elsker mitt fedreland, våre verdier og normer.

Dette er egentlig verdt en hel avhandling, E.R. Strøm. Men, jeg tror faktisk jeg bare lar det stå som det er, slik at lesere kan tenke seg. Men jeg må stille et spørsmål: hva er vår kulturarv?

Jeg tror vår oppfatning av verdier og normer er forskjellig.

Vi bor i det samme området. Jeg har gått rundt i jeans, i kjole, i skjørt, i støvletter, i joggesko, i sandaler, med håret oppsatt, utslått, med sminke, uten. Helt vanlig. Jeg har aldri opplevd å bli kalt hore av noen som bor her, jeg blir heller ikke ignorert.

Min sønn har venner i nærområdet. Alle har ikke norske navn. Jeg ser på det som en mulighet for ham til å lære seg mer om hvordan verden faktisk ser ut. Tidligere bodde vi et sted hvor det var ytterst få mennesker som ikke var av norsk opprinnelse. Her er det annerledes. Min sønn tenker ikke over det engang, jeg skjønner at noe av det viktigste jeg kan gjøre som mamma er å hindre ham fra å tilbringe noe særlig tid med folk som deg og dine meningsfeller.

Alle bør få lov til å mene det de vil, så også du – E.R. Strøm. Men, jeg synes det er trist. Jeg synes det er ren idioti av deg å bosette deg i en av Norges største byer, og forvente søndagsstillhet. Vil du ha det stille? Flytt ut av byen. Du sier du elsker ditt fedreland. Jeg skulle ønske vi i større grad kunne bruke, ikke bare vår egen nasjons historie for å se fremover, men også være interesserte i å se mer på hvordan andre lands historie ser ut. Andre lands nåtid.

Det er ikke bare en floksel, vet du, at Norge på verdensbasis betraktes som et av verdens beste land å bo i. Kan hende krever det kognitiv kapasitet langt utover din rekkevidde, å tenke over at landet vårt kan virke fredfullt og dermed godt. Mennesker lever i krig, får barn i krig, lever med krig fordi de må. Noen har mulighet til å reise vekk.

Jeg vet ikke om det gjør noe med deg, Strøm, men det påvirker i alle fall meg å høre en jente som har bodd i krig og kommet til Norge si at hun opplever stigmatiseringen og likegyldigheten, utfrysningen og mangelen på muligheter her, som mer psykisk belastende enn krigen hun bodde i, levde med, før hun kom. Problemet er jo at du sikkert ikke hører uttalelser som dette, jeg tviler på at du beveger deg i fora hvor slike samtaler oppstår.

Jeg tar kanskje feil, men jeg mistenker deg for å sitte på terrassen din, selv om du mener den er blitt ubrukelig, mens du akker deg innvendig, skriver et innlegg til lokalavisen og tenker du har bidratt til samfunnet.

I Drammen er det ikke innvandrere som irriterer meg, men de trangsynte oppfatningene mange nordmenn har. Jeg skjønner ikke hvor den tanken kommer fra, den om at vi har så bra levekår i Norge sammenlignet med andre land og at vi skal ha alt sammen for oss selv, alene. Selv om det finnes fattigdom i Norge, så er det i alle fall fred. Vi mangler imidlertid holdningsendringer satt i system, for hvor lenge skal vi tolerere at meninger utvikler seg til fordommer basert på frykt og uvitenhet? Fordommer som resulterer i stigmatisering, diskriminering? Er det en del av den norske kulturarven du snakker om, er det verdiene og normene dine?

Du avslutter innlegget ditt søtt, for du sier:

Nei, kjære Norge, ta av deg sløret, se deg omkring, gjør noe før det er for sent. La ikke hat og vold få splitte vår nasjon. Vern om vår fortid. Gi oss en fremtid i frihet!

Til det vil jeg bare si: det er ditt og dine likemenns hat som er vårt samfunns mest ødeleggende drivkraft. Det skumle er at det er så mange av dere.

7 kommentarer

Filed under Forbannet, Fordommer, Idiotisk, Meninger, Samfunn, Samvittighet, Uvitenhet

Behovet for oppklaring om hvilken betydning vi ønsker at partipolitikken skal ha.

Eller: letingen etter et politisk parti jeg kan være stolt av å si at jeg tilhører.

Om ikke lenge er det tid for kommunevalg, et kommunevalg som av mange er blitt omtalt som et av de viktigste noensinne. Kan det være en gryende erkjennelse av at kommunepolitikken virkelig er politikken vi har mest med å gjøre til daglig?

Flere går stadig vekk i den fellen det faktisk er, å anse Stortingsvalget som «The Election», mens kommunevalget får mindre oppmerksomhet, mindre plass både i media og samtaler rundt middagsbordet. Politikk kommer av det greske ordet politikos, som betyr noe sånt som «som angår byen eller staten». Aha! Byen også, altså. Ikke bare staten.

For meg er det viktig at den byen jeg bor i styres av mennesker som jeg tenker står for en del grunnleggende ting jeg anser for viktige. Det er i byen min jeg bor, og i de aller fleste situasjoner i dagliglivet vil dermed beslutninger som fattes for byen min, være av svært stor betydning for meg.

Kan hende er de som anser denne høstens kommunevalg som det viktigste noensinne, vi som frykter aller mest for at FrP skal få flere ordførere, flere mandater og dermed mer makt i kommunepolitikken. Kan hende ser også de som sympatiserer i retning FrP, at denne høstens valg er viktig. Nå har de faktisk en mulighet til å påvirke i ganske så stor skala. Meningsmålingene varierer, og de er mange i tallet. Likefullt går det ikke lenger an å dekke for begge øynene, og dekke ørene med musikk fra iTunes: FrP er dessverre ett av landets desidert største partier.

Noe må gjøres

Det går ikke an å gjemme seg lenger, det går ikke an å legge seg ned i sofaen og spise grandis og tenke at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør uansett. Det spiller en stor rolle. I går, da vi ruslet ned til byen for å delta på 1. mai-feiringen, spurte min sønn om hva denne statsministereren kom til å si. Jeg sa at jeg trodde han ville snakke ganske mye om skole, barnehage, miljø, sosial dumping og eldreomsorg.

Jeg sa ikke at jeg trodde nesten alle politikere snakker om akkurat det, når de på tilmålt tid skal appellere til massene. Da kunne det jo hende han ville ha tenkt at akkurat denne talen var mindre viktig, siden andre sier det samme. For meg er ikke en tale fra en statsminister eller en annen minister noe fantastisk. De er bare folk, og de sier mange ord. Ordene er ofte store, i visjonsform, og siden nesten alle sammen sier stort sett det samme, så er det ikke så lett å holde standpunkt og meninger fra hverandre heller.

Gårsdagen var allikevel viktig, fordi dette sier noe til mine barn om at vi ikke tilhører en av de familiene som ikke bryr seg om hvordan samfunnet skal styres og etterpå allikevel klager. Det er nesten fornøyelig av og til, å være vitne til sofavelgere som banner og sverter over et politisk vedtak, når de ikke har orket å løfte rumpa opp av sofaen for å stemme. En dag annethvert år går det sikkert an å løsrive seg fra apatien og ostepopen. Skulle jeg mene. Problemet er sikkert at de som ikke aner hva de skal stemme, fordi de ikke aner hva de ulike mener fordi de absolutt ikke er interessert i politikk, lizzom, de har et stort problem på selve valgdagen. De like gjerne bare kunne valgt en lapp og krysset av i blinde.

Jeg fatter ikke at det går an å være politisk likegyldig, for meg er det ett av de tegnene jeg anser som virkelig svakt ved et menneske. – Nei, politikk interesserer ikke meg, ass. Hvorfor ikke, kan jeg spørre, – nei, faen ass, det er så kjedelig ass. Ser man det. Men klager, det gjør du.

Politisk engasjement inn i skolens læreplaner.

Politikk bør inn i skolen fra grunnskoletrinnet. Norske skoleelever bør få muligheten til å lære mer om konsekvensene for ulike politiske allianser og konstellasjoner. De poliske partienes historie er viktig, men viktigere er å utvikle evner hos elevene, slik at de ser at praktisk politikk alltid har samfunnsmessige konsekvenser. Det er ikke ett fett hvem som styrer. Det undervises i -ismer og gamle kriger, men lite om dagens politiske spill.

Det blir en tragisk vits når det som skaper det største politiske engasjementet på skolene, er skolevalgenes populistiske ungdomspolitiker-paneldebatt. Valgresultatene hvor FrP ofte gjør det svært så bra, blir for meg et symbol på mange unges store vanskelighet med å forstå betydningen av politiske avgjørelser.

FrPs partiprogram

Uvitenhet og bevisste valg

Idioti, ignoranse og apati er nå en ting. Det er ille nok. Verre er det imidlertid når folk velger seg et parti som fordømmer andre mennesker og at dette er et tvers igjennom helt bevisst valg.

De to partiene som jeg tenker skiller seg mest ut i forhold til mitt verdensbilde, er FrP og KrF. Men, jeg vil anta at mange av de som stemmer KrF gjør dette ut fra mer bevisste funderinger enn de som velger seg FrP. Kan hende overvurderer jeg KrF-velgernes kognitive vurderinger? Like fullt velger jeg uansett å tenke videre, i forhold til at det for meg er skumlere med et parti som frister til temmelig grunnleggende verdivalg på den måten KrF gjør. Partiets familiepolitikk er diskriminerende og det er kun ett eksempel. KrFs visjon om å skape plass til alle i samfunnet, høres bra ut, men stikker tydeligvis ikke så veldig dypt.

KrFs partiprogram kan du selv lese her.

Jeg generaliserer på en måte som gjør at det kan virke som om jeg mener alle FrP- og KrF-velgere er enten

a) dumme mennesker som stemmer på noe de ikke har peiling på, eller

b) slemme mennesker som bevisst stemmer mot det jeg er for og for det jeg er mot.

Så enkel er nok ikke verden. Det finnes smarte folk i de to leirene også.

Dessuten, jeg kunne aldri drømme om å være så arrogant at jeg rakker ned på grupperinger i samfunnet på den måten. Akkurat det kan FrP og KrF få drive med i fred.

Les forøvrig Undres KrF vil ha meg som velger (- eller alt som er galt med KrF)

og Drusillas Trist og snevert i KrF

4 kommentarer

Filed under Forbannet, Meninger, Politikk, Samfunn

Kristenblogg revisited.

For en ukes tid siden skrev jeg en post om at jeg mener Kristenblogg.no, et nettsted for kristne hvor de kan utveksle ideer og publisere tekster, er et skummelt sted. Posten min, Kristenblogg i vrangstrupen, gav min nyfødte blogg en foreløpig all time high, hva kommentarer angår. På grunn av jule- og nyttårsfeiring har jeg ikke fått fulgt opp kommentarfeltet slik det hadde fortjent, men inne i hodet har tankene surret som vanlig.

Da kommentarfeltet inne hos meg begynte å bli pakket av kommentarer, tok Undre ansvar og publiserte teksten Hva er det dere er så redde for, kristenkonservativene? Undre tok utgangspunkt i spørsmålet om hvordan enkelte kristne kan mene homofili er en synd.

Dette er et spørsmål jeg er opptatt av også. Tidligere i år, på den gamle bloggen min, skrev jeg noen tekster hvor jeg lurte på nettopp dette: hva er det som gjør at enkelte grupper kristne åpent går ut og fordømmer homofili. Nettopp den formuleringen gjorde at jeg ertet på meg noen, faktisk mente noen at det ikke var en fordømmende holdning, og med det var en bloggordkrig startet. Siden har den bare eskalert, og mange gode bloggere har vært frempå. Tiqui, Trond og selvsagt Undre. Frode aka Skrivende stunder var også ivrig, dessverre har han lagt ned sin blogg, og har blitt en av skribentene på kristenblogg. Hans første innlegg kan leses her, jeg vil nok anse Frode som et nyttig (sett fra mitt perspektiv vel og merke) tilskudd til kristenbloggerne.

Det er ikke rart det blir misforståelser. Da jeg i kommentarfeltet mitt (under Kristenblogg i vrangstrupen) skrev at det ikke er lett og møtes til en viss forståelse av den andre partens syn, brukte jeg som argument at flere av de kristne som hadde skrevet kommentarer var «over snittet religiøse». Dette var visst helt feil, ordet religiøs hadde en negativ undertone, og selv om de er frelst etc. kaller de seg ikke religiøse.

Jeg følger ikke mange til døra når det gjelder begrunnelser som går på kristendommens betydning for verdenskunsten, verdenshistorien, musikken. Av den lille kunsthistorien jeg har lest, så ser jeg jo at religionene har spilt enormt stor betydning for utviklingen av alt dette, og det kimser jeg ikke av. Men, det er helt på siden av det jeg anser som relevant. Ja, en del av verdens flotteste kunst befinner seg i kirkehusroma-vm-sixtinsk-kapell-tak-m.jpg

og mye fantastisk musikk er skrevet for kirken og gjerne med kirken som oppdragsgiver til kunstneren. Jovisst har religionskrigene satt sitt store preg på historien, og helt sikkert har kristendommen, jødedommen og hinduismen hatt stor verdi for utrolig mange enkeltmennesker.

Allikevel må det gå an å stille spørsmål, det må være lov til å stille seg sterkt kritisk til holdningene og synet både enkeltmennesker og grupper representerer. Når jeg stiller spørsmål ved kirkens og noen kristnes syn på homofili, mener jeg det er legitimt. Til opplysning er jeg klar over at det ikke er alle kristne som er motstandere av homofilt partnerskap, homofil adopsjon etc. Men, en del mennesker er det, og jeg er skremt over muligheten de har til å påvirke andre til det samme. Og, når det er sagt: homohetsen kommer også fra andre enn erkjent kristne, holdningene finner vi igjen hos mange andre, og det er nesten like ille. Når jeg sier nesten er det fordi det er forbeholdt de kristne å være motstandere av homofili med begrunnelsen at det strider imot bibeltroen og det kristne synet på synd og syndere.

Jeg har hørt det tidligere i denne diskusjonen, at det ikke er den homofile som kritiseres, men selve legningen og utlevelsen av den. Ikke mennesket, altså. Dette er forklart flere ganger, ved at de ønsker et fokus på at det er synden som skal straffes og ikke selve synderen. Jeg har hørt det mange ganger og jeg skjønner det fortsatt ikke: mener de at de kan si hva de vil om hvordan andre mennesker lever livene sine, uten at det skal påvirke mennesket de snakker om, sitter man som homofil og i enkelte situasjoner «angrepet» og tenker: Aha!Det er jo ikke meg de rakker ned på, men måten jeg lever livet på! Da er det jo lett(ere) å godta at jeg aldri kan adoptere, at jeg ikke har de samme rettighetene som andre!

Jeg tror ikke det er slik. Undre har nevnt den høye forkomsten av selvmordsforsøk blant unge homofile. Det er urovekkende lesing. Etter å ha lest undersøkelsen og også lest om hvordan noen av kristenkonservativene fraskriver seg ansvaret de har, så blir jeg oppgitt. Jeg mener ikke at denne gruppen strengt kristne har det fulle ansvaret for dette, men det er skuffende når såpass mange ikke engang ønsker å ta et delansvar.

Jeg har også et ansvar, og det forsøker jeg med mine midler å fylle. Jeg er ikke homofil, men jeg mener virkelig dette er en sak som bør engasjere massene. Tydeligvis er det ikke så lett, og til og med Barneombudet er ganske veik i forhold til dette. For en tid siden hadde han en uttalelse om at det «kan ta ti, tjue eller hundre år» før homoadopsjon blir en realitet (Ny Tid, 8.-14. desember 2006). Barneombudet bør ikke ha en slik likegyldig innstilling; Ikke er de i noen særlig tvil til homofiles evne til å oppdra barn, men de er ikke interesserte i tematikken heller. De stiller seg i rekken av pyser de også, for å si det på norsk.

Jeg merker av og til at blodtrykket stiger faretruende når vi snakker om disse tingene. Jeg engasjerer meg lett og jeg blir kanskje for raskt provosert. Denne gangen ønsker jeg ikke et kommentarfelt med ordkappestrid. Det har vært prøvd mange ganger og det funker ikke helt etter intensjonen.

Heller ønsker jeg nå å høre litt om hva som er problematisk med homofili, homofil adopsjon og hva som er vrient med homofile prester. Etter å ha hørt litt om hva som oppfattes problematisk hadde det vært fint å høre om ulike forslag til løsninger. Vi kommer ikke noen vei med å krangle, og kan hende kommer man lenger i samtaler som dette hvis man kan legge sårheten sin til side, og snakke om tingene helt frem og ikke halvveis. Jeg begynner å bli litt sliten av at vi hele tiden må passe oss for ikke å tråkke på tær, for når jeg mener kirken har en grufull historie og at jeg ønsker en raskere endring på kirkens samfunnssyn, så spytter jeg ikke på de som tror. Jeg stiller bare spørsmål, legitime spørsmål og de ønsker jeg svar på.

27 kommentarer

Filed under Forbannet, Fordommer, Helse, Homofilidebatt, Meninger, Trangsynthet