Forslag til ny ekteskapslov legges frem i dag.

I dag legger regjeringen fram forslag til ny ekteskapslov. Forslaget omtales som en kjempeseier for homofile og lesbiske

(eller blir det ikke gjort i dag pga alt styret i BLD? I såfall får jeg da håpe de ikke drøyer for lenge!!!! )

– Dette er en gledens dag for alle som er opptatt av rettferdighet og likebehandling. Det er godt å se at vi ikke lenger skal ha et lovverk som diskriminerer på bakgrunn av seksuell legning, sier Siri Hall Arnøy, tidligere stortingsrepresentant for SV.

Les resten i Dagsavisen

Jeg gleder meg veldig til det blir natt og jeg får tid til å sette meg ned å skrive om dette 🙂 Nå har jeg altfor mange ting jeg må gjøre, og dette har jo vært en av de sakene jeg har blogget mye om – så jeg trenger at det blir et skikkelig innlegg, og da må jeg ha mer tid enn jeg har nå 🙂

Reklamer

Alle taxisjåfører er dumme og bussjåfører stigmatiserer de svake.

Slik må det jo bare være? I alle fall dersom jeg skal følge logikken til to representanter fra de to yrkesgruppene. I går tok jeg taxi og buss, og det ble en selsom opplevelse.

Morgenen startet på overtid. Vi hadde slumret «sju minutter til » et ubestemt antall ganger og da jeg endelig fant det for godt å stå opp var klokken allerede blitt 0730. Fikk eldstemann ut av huset, sendte ham i retning skolen. Så var det et stress med å smøre resten av matpakkene, kjempe mildt mot toåringens hårbørsteaversjon, finne like sokker og så videre. Konklusjonen på løsningen av morgenlogistikken ble å ta taxi til barnehagen, løpe inn med oppgitt «jeg skulle vært på et møte for fem minutter siden»-blikk. Barnehagepersonalet forstod, jeg kunne løpe tilbake igjen og kjøre taxien videre.

Jeg hadde tatt med barnesete siden det er vrient å få taxi med barnesete der vi bor (egentlig har det vært det enten vi har bodd i Oslo, Asker eller Drammen hvor vi bor nå). Følte det nesten en smule nevrotisk, for barnehagen er bare rett opp en liten bakke. Men, føre-var-prinsippet gjelder. Better safe than sorry, slik er det jo bare, det er innarbeidet hos oss nå.

Men, jeg nevnte til taximannen, dum som jeg var, at jeg for en stund siden hadde snakket med en venn som kommer fra Kurdistan. Han smilte av meg en gang jeg snakket om barneseter og sa at i hans hjemby kjørte de fleste uten. Årsaken var at mange ikke hadde tilgang, og at man – dersom ungen skulle fraktes fra A til B i bil – var pent nødt til å ha barnet på fanget. Mange i alle fall. Og, sa han, som regel gikk det bra. Han snakket ikke negativt om norsk barnesetefokus, men viste meg bare en liten bit av hvordan han var vant til å kjøre bil.

Taxisjåføren misforstod meg 100%. Han tente faktisk på alle pluggene. Ropte ut at «hvorfor kommer de hit, da? Hvis de bare skal snakke dritt, kan de holde seg der de kommer fra!»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Tenkte, dette kan bli en interessant tur, dog er jeg glad den er temmelig kort. En time med den mannen, og det kunne endt med brukken nese, fortrinnsvis min kanskje. Jeg klarte ikke å komme med kontra, for jeg ble så satt ut. Men, han fortsatte og fortsatte. Snakket skitt om pakistanere, somaliere (de er jo helt umulige å integere! sic) og mange flere.

Til slutt var det mer enn nok for meg, og siden turen allikevel nærmet seg slutten og jeg hadde det travelt med å punktere samtalen, gikk jeg bare rett på. Jeg sa at jeg ikke forstod hvordan han kunne generalisere over grupper på den måten. At somaliere ikke er mulige å integrere, kalte jeg det dummeste vås jeg noensinne hadde hørt.  Jeg sa at for mange innvandrere i Norge oppleves livet som temmelig hardt. Taximannen begynte å harke, og barket frem mer galle. Jeg smilte det arrogante smilet jeg kan få (it runs in the family) når jeg vet at jeg har rett og andre rett og slett tar feil. Jeg fremførte budskapet mitt og avsluttet taxituren med å be om kvittering og si at jeg heretter kunne følge hans logikk og innbille alle andre jeg kjenner, møter, eller forholder meg til på annen måte, at taxisjåfører er dumme tvers igjennom. Alle sammen. Jeg sa sikkert fordomsfulle og stakkarslige også. Og tykkfalne. Hva tenker du om det? , sa jeg og slang døra demontrativt igjen mens jeg ristet på hodet.

Så var jeg på seminar, det kommer jeg til å skrive om en annen gang, for det var spennende.

Etter seminaret skulle jeg hjem. Jeg skulle ta bussen, og på akkurat den bussholdeplassen sitter det ofte et par av livets litt for glade gutter. Det er flere av byens mest slitne, som bruker nettopp dette busskuret til å slappe av litt, det fungerer nærmest som et treffsted. Da jeg nærmet meg, så jeg at det lå en fyr og sov på benken. Masse folk rundt. Ingen som reagerer på at mannen ligger der og er synlig kald. Oppgitteheten av andres apati skrek i meg, for dette har jeg nå sett omlag tusen ganger, f.eks her. Jeg gikk bort til mannen og ristet i ham, han pustet og jeg tenkte at han høyst sannsynlig bare var drita, men kald var han jo uansett. Han lå på en benk som kanskje er 40 cm bred og han holdt flere ganger på å falle ned. Jeg prøvde å vekke ham, for jeg var ikke spesielt interessert i at han skulle ligge der og fryse, midt blant folk som alltid snur seg bort fra mennesker som tydelig trenger noe annet enn nettopp avstand.

Så klarte jeg å vekke ham. Men, da han våknet begynte han å skli litt nedover, og det var med nød og neppe jeg fikk stablet ham opp på benken igjen. Da sa jeg litt sånn halvhøyt at det kunne vært ok om noen gadd å hjelpe meg. Jeg sa at det står sikkert tretti stykker her, så noen av dere kan vel kanskje hjelpe til litt? Målet mitt var nemlig å sjekke om karen var i stand til å komme seg et annet sted, for jeg vet at politiet henter disse gutta hvis de ligger der, og det er jo ofte slik at denne hentingen ikke alltid er så skånsom. Jeg spurte om det fantes noen varmestuer i byen, ok – det er ikke så kaldt nå, men om en måned er det annerledes. Han smilte skrått, sa han ikke trodde det var en del av Drammen kommunens byforskjønningsplan.

Ok, dette kan bli en lang historie, men den korte versjonen er at mannen våknet til og jeg skravlet med ham til bussen min kom. En av mannens kamerater var innom busskuret og sa til meg at det ikke var krise, for «han der, han er en bjørn, han klarer seg. Garantert!» Han sa til meg at det ikke var noe poeng å ringe etter noen. Men akkurat da jeg gikk på, så jeg at han la seg ned på benken igjen, og det blir fort kaldt på sene oktoberettermiddager. Dermed spurte jeg bussjåføren om han kunne sjekke neste gang han kjørte forbi (en halv time etter) om mannen fortsatt lå der. Dersom han gjorde det håpet jeg han ville gjøre noe. Dermed fikk jeg transportmiddelføreridiotuttalelse nummer to denne dagen. Bussjåføren sa bare «ÆSJ! Han der! Nei, det er ikke verdt innsatsen å gjøre noe for han der, han er bare søppel, de er det hele gjengen.»Han sa mer også. En god del mer. Rasshøl, tenkte jeg.

Nuvel. Så på samme dag fikk jeg to uttalelser. Begge negative om mennesker vi faktisk bør gjøre noe for. Ut fra dette, trekker jeg konklusjonen om at det er statistisk signifikant at mennesker som jobber innenfor transportindustrien er noen idiotiske kukkhuer. De er evneveike og inkompetente. Da bruker jeg deres logikk, og det er jo den eneste rette? Hæ?  Så nå får jeg rett og slett bare ta lappen fort som bare fy. Hvorfor jeg ennå ikke har gjort det, er jo nærmest en gåte, men nå haster det tydeligvis. Jeg tror det eneste fornuftige nå er å sende bort transportarbeidere med tvang og de som kan få bli igjen, de skal sove ute, bo ute, bare være ute selv om det er oktober og vind eller februar og 20 minus, og alle som ser dem skal bare snu seg vekk, og stikke hjem for å spise lammelår med røstipoteter.

Skolen må ha fokus på fordommer og trangsynthet. Del 1.

Posten min i går viser deler av min frustrasjon i forhold til fordommer rettet mot innvandrere og mennesker av en annen opprinnelse enn norsk/vestlig. Jeg er mildt sagt skremt over utviklingen, hvordan fordommer får boltre seg uten å bli motsagt, både på nettet såvel som i riks – og lokalaviser. Det vitner om stor egoisme, om at det (rasisme) som tidligere ble sett på som ukultur, gradvis transformeres til generelle oppfatninger.

I kommentarfeltet til posten, knotet jeg raskt ned at fokus på dette bør bli et fag i skolen.

Dette er en tanke jeg vil spinne videre på. Dette kan dermed ses på som mitt første innlegg i en serie som vil bli ganske omfattende etter hvert.

Allerede fra første klasse i grunnskolen, og at emnet fortsetter ut videregående. Mitt inntrykk, som for å være ærlig, er mer basert på common sense, enn på faktisk kunnskap, er at de er flinkere til slike ting på skolen når barna er helt små, men så får det mindre fokus etter hvert.

Nå er ikke skolen den eneste aktøren som skal ha en oppdragerrolle for barn (nøkkelord: foreldre!) , men i mange tilfeller er det jo slik at holdninger nærmest arves, har du en far som hater innvandrere, så skal du ikke se bort fra at du kanskje utvikler et noe skakkjørt syn på integreringspolitikk selv.

Det som imidlertid er synd, er at mange av de som vokser opp med disse fordommene i sine omgivelser, ikke så lett endrer syn senere. Selv om de får mer kunnskap, vokser, blir mer sjef over egne tanker. Og så videre.

Det er derfor viktig å komme tidlig inn på skolen. Vi lever i et samfunn som ikke kan sammenlignes med hvordan Norge så ut for 50 år siden og jeg har vondt for å forstå de menneskene som mener at demografiske endringer er en trussel. Mot hva? For hvem? Det holder ikke å vise til kriminalstatistikk.

Hat er skummelt, og nå er jeg lei.Jeg er lei av å høre om negative ting om imamer, muslimer, at det bygges moskeer. Jeg er lei av å høre dette fra mennesker som viser at de er mer interesserte i å fremføre sitt eget budskap, enn å forstå samfunnsdynamikken, hvordan mangfold kan være en ressurs, og som sprer møkka videre til sine barn.

Jeg er lei av mennesker som ikke godtar andre folk som de er. Jeg er lei av hets og av trangsynthet. At forslaget om ny ekteskapslov ikke mottas av alle med et Endelig! Dette var på tide! – men at det skal debatteres med de samme termene, de samme mytene, fordommene og den samme diskrimineringen, det er meg en gåte. Skal jeg være litt pompøs, og det vil jeg, så vil jeg faktisk si at det er en tragedie.

Jeg er aller mest forferdelig lei av at vi bruker så mye tid på frustrasjoner. Det er på tide å bevege seg vekk fra «dette er det viktig å gjøre noe med (les: men det beste er om noen andre kan gjøre det og det trenger da vel ikke å skje akkurat…nå??) til faktisk handling.

Og ja, jeg er fullt klar over at det er grupper som har jobbet hardt og målrettet mot dette i mange år allerede, men mer common sense fra meg: jeg tror fokus i mange tilfeller har vært rettet mot de høyere instanser (direktorat, departementer – som jo er viktig for å f.eks implementere et undervisningsprogram i skolen og få støtte til det) og ikke klart å påvirke folkets generelle oppfatninger og holdninger i stor nok grad.

Videre: når vi først er i gang, kan det nok være lurt å se over førskole- og lærerutdanningene også. For ikke å snakke om de øvrige pedagogiske fagene og store deler av helsesektoren. Andre deler av arbeidssektoren også: send ledere på etikkurs, skap et inkluderende arbeidsmiljø. Det finnes lover for inkluderende arbeidsliv, det finnes helt klare styringsredskaper for god praktis, men det blir jo ikke fulgt opp. Det er ikke noen vits i å gjøre ting halvveis.

Endringer skjer ikke i hodene til folk, reelle endringer skjer i praksis. Derfor må det nå undersøkes om det er laget et slikt skoleprogram allerede, som jeg ikke har fått med meg. Dersom det ikke er det, skal jeg lage et utkast og sende til rette instans.

Åpent brev til E.R.Strøm og hennes meningsfeller

Vi bor i Drammen. Vi har Drammens Tidende i postkassen hver dag, jeg gleder meg over avisens tykkelse og forbanner siden som heter Meninger.

Jeg spiste frokost og kjente at jeg fikk kaffen i vrangstrupen. Resultatet er et åpent brev til forfatteren av ett av innleggene i avisens mine meninger-side, men siden det er saken som er vesentlig her og ikke damen som skrev dette, så benyttes initialer, vi kan kalle det fravær av outing om du vil.

Til E.R. Strøm og dine meningsfeller.

Egentlig sier du det best selv, når du skriver i ditt innlegg:

Etter ti år i Drammen har jeg de siste årene forstått at jeg må skifte ham eller flytte. Innvandrerne er blitt en trussel for våre liv, vår livskvalitet og frihet. På Bragnernes bor «fiffen». På Strømsø de «fattige».

Du skriver at du flyttet til et område med gammel bygningsmasse fra slutten av 1600-tallet, men at denne perlen av gamle bygninger er blitt ignorert – med forfall som resultat. Til dette siste kan jeg være enig med deg, du sinte dame. Det er mange gamle bygninger her, det er mange av dem som er slitne. De hadde fortjent restaurering, jeg er helt enig. Men, jeg blir irritert når du fortsetter innlegget ditt. Du beviser til fulle hvorfor det er nødvendig å la seg provosere. Du fortsetter nemlig:

Trafikkregler brytes. Eksos river i nesen. Matosen tar kvelertak. Terrassen er blitt ubrukelig. «Lille Grønland» har oppstått. Det gjør noe med deg. Hvor ble det av vår norske kultur, sed og skikk? Hvor ble det av søndagsfreden og stillheten? Jeg vil ikke være flerkulturell. Jeg vil være norsk og videreføre vår kulturarv til våre barn. Jeg vil ikke bli kalt hore og bli ignorert. Jeg vil ikke bli tredd nedover av stat og kommune noe jeg ikke ønsker å være. Jeg elsker mitt fedreland, våre verdier og normer.

Dette er egentlig verdt en hel avhandling, E.R. Strøm. Men, jeg tror faktisk jeg bare lar det stå som det er, slik at lesere kan tenke seg. Men jeg må stille et spørsmål: hva er vår kulturarv?

Jeg tror vår oppfatning av verdier og normer er forskjellig.

Vi bor i det samme området. Jeg har gått rundt i jeans, i kjole, i skjørt, i støvletter, i joggesko, i sandaler, med håret oppsatt, utslått, med sminke, uten. Helt vanlig. Jeg har aldri opplevd å bli kalt hore av noen som bor her, jeg blir heller ikke ignorert.

Min sønn har venner i nærområdet. Alle har ikke norske navn. Jeg ser på det som en mulighet for ham til å lære seg mer om hvordan verden faktisk ser ut. Tidligere bodde vi et sted hvor det var ytterst få mennesker som ikke var av norsk opprinnelse. Her er det annerledes. Min sønn tenker ikke over det engang, jeg skjønner at noe av det viktigste jeg kan gjøre som mamma er å hindre ham fra å tilbringe noe særlig tid med folk som deg og dine meningsfeller.

Alle bør få lov til å mene det de vil, så også du – E.R. Strøm. Men, jeg synes det er trist. Jeg synes det er ren idioti av deg å bosette deg i en av Norges største byer, og forvente søndagsstillhet. Vil du ha det stille? Flytt ut av byen. Du sier du elsker ditt fedreland. Jeg skulle ønske vi i større grad kunne bruke, ikke bare vår egen nasjons historie for å se fremover, men også være interesserte i å se mer på hvordan andre lands historie ser ut. Andre lands nåtid.

Det er ikke bare en floksel, vet du, at Norge på verdensbasis betraktes som et av verdens beste land å bo i. Kan hende krever det kognitiv kapasitet langt utover din rekkevidde, å tenke over at landet vårt kan virke fredfullt og dermed godt. Mennesker lever i krig, får barn i krig, lever med krig fordi de må. Noen har mulighet til å reise vekk.

Jeg vet ikke om det gjør noe med deg, Strøm, men det påvirker i alle fall meg å høre en jente som har bodd i krig og kommet til Norge si at hun opplever stigmatiseringen og likegyldigheten, utfrysningen og mangelen på muligheter her, som mer psykisk belastende enn krigen hun bodde i, levde med, før hun kom. Problemet er jo at du sikkert ikke hører uttalelser som dette, jeg tviler på at du beveger deg i fora hvor slike samtaler oppstår.

Jeg tar kanskje feil, men jeg mistenker deg for å sitte på terrassen din, selv om du mener den er blitt ubrukelig, mens du akker deg innvendig, skriver et innlegg til lokalavisen og tenker du har bidratt til samfunnet.

I Drammen er det ikke innvandrere som irriterer meg, men de trangsynte oppfatningene mange nordmenn har. Jeg skjønner ikke hvor den tanken kommer fra, den om at vi har så bra levekår i Norge sammenlignet med andre land og at vi skal ha alt sammen for oss selv, alene. Selv om det finnes fattigdom i Norge, så er det i alle fall fred. Vi mangler imidlertid holdningsendringer satt i system, for hvor lenge skal vi tolerere at meninger utvikler seg til fordommer basert på frykt og uvitenhet? Fordommer som resulterer i stigmatisering, diskriminering? Er det en del av den norske kulturarven du snakker om, er det verdiene og normene dine?

Du avslutter innlegget ditt søtt, for du sier:

Nei, kjære Norge, ta av deg sløret, se deg omkring, gjør noe før det er for sent. La ikke hat og vold få splitte vår nasjon. Vern om vår fortid. Gi oss en fremtid i frihet!

Til det vil jeg bare si: det er ditt og dine likemenns hat som er vårt samfunns mest ødeleggende drivkraft. Det skumle er at det er så mange av dere.

Hvordan har du det etter skoletid?

Denne uken er det tid for konferansetime, min sønn går i andre klasse og begynte for ikke så lenge siden på ny skole. Det virker som om han har funnet seg godt til rette, og ikke noe gleder meg mer enn det. Ble litt bekymret over egen ego-tilfredsstillelse da vi flyttet til nytt sted.

Bekymring overdrevet, igjen. Dette går fint.

I sekken lå et skriv fra læreren, med en rekke punkter vi skal fylle ut sammen, sønnen min og jeg. Svarene skal brukes som bakgrunn til skole-hjem-samtalen. De aller fleste spørsmålene er formulert på en slik måte at jeg forstår meningen er at vi skal gå inn i rollene som journalist og intervjuobjekt. Jeg skal spørre, han skal svare, jeg skal skrive.

Skjemaet er delt opp i følgende hovedpunkter:

(og hvert hovedpunkt har flere underpunkter)

1. TRIVSEL
2. OPPFØRSEL
3. ORDEN
4. LEKSER
5. FAGENE
6. ANNET

Under punktet annet leste jeg noe som gjorde meg glad. Det står: Hvordan har du det etter skoletid?

Hvis jeg regner med min egen grunnskoletid, så har jeg vært med på en hel del konferansetimer. Aldri var det spørsmål om dette. I alle fall ikke noe annet enn mellom linjene, kan hende ble det tatt opp som et eget punkt i de tilfellene barn hadde det synlig dårlig. Det vet ikke jeg, jeg hadde det fint på skolen, skolearbeidet gikk fint, jeg hadde venner.

Noen ganger blir jeg slått av hvor enkelt ting kan gjøres, hvor enkelt ting kan sies: Hvordan har du det etter skoletid? Som i: har du noen som henter deg på skolen, møter deg på veien, venter hjemme, er du alene etter skolen (hvor lenge da?), spiser du middag, har du noen aktiviteter du er med på, er det noen voksne som leser for deg, har du det godt når du er hjemme? Og hundrevis av andre små ting.

Jeg er rimelig sikker på at min sønn har det godt etter skoletid, og kan hende er det derfor det vil være så enkelt å la ham svare helt selv, uten (fristende) moderlig input. Jeg skal bare skrive ned det han sier. Kan hende lærer jeg noe av svarene hans. Jeg skjønner at det ikke er like enkelt dersom man befinner seg i en sitiuasjon hvor man selv er klar over at barnet ikke får det han/hun trenger, eller verre: om man selv er i en situasjon som gjør at barnet ikke får det han/hun trenger, men man ikke ser det/forstår det selv.

Da blir det litt verre. Samtidig håper jeg den informasjonen som kommer frem i slike settinger, brukes med intensjon om å bygge opp noe, ikke skape fordommer og enda verre forhold for de som ikke kommer fra trygge hjem. Noen ganger er nemlig ikke alt like enkelt som det ser ut som. Det er lett å karakterisere mennesker som enten ressurssterke eller ressurssvake. Ressurssvak er forøvrig et ord jeg har store problemer med å forholde meg til.

Dette er hentet fra en oppgave jeg fant på nettet, jeg linker ikke fordi jeg stiller meg veldig tvilende til det de skriver. Dersom dette er attituden til studenter in general (noe det kanskje ikke er), så håper jeg mine barn slipper for mange møter med den nyutdannede sosionomen:

Mens ressurssterke barn bruker PC-en til nyttige ting, bruker ressurssvake tiden på dataspill der vold er en av hovedingrediensene. Enkelte mangler også grenser for når de må i seng noe som resulterer i elever som nærmest sover over pulten.

Jo visst er jeg klar over den økende bruken av voldsspill på PC, Playstation, X-box osv. Derimot er jeg ikke helt sikkert på om skillet er så skarpt som sitatet beskriver. Problemet med mye av det som publiseres er, i alle fall for meg, at ikke ressurser defineres godt nok. Er man eksempelvis ressurssterk dersom man har penger i banken, men null tid til ungen, som skyfles fra den ene fritidsaktiviteten til den andre? Er man ressurssvak dersom man har dårlig økonomi, men et skarpt hode? Betyr ressurssterk suksess i møte med problematisk atferd hos egne barn, er ressurssvake i dårligere stand til å rette opp i problemer?

Skal vi tro NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring og forsker Thomas Nordahl, er ikke bildet like entydig. I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) heter det at foreldrene har primæransvaret for oppfostringen av sine barn. Det ansvaret kan ikke overlates til skolen, men bør utøves i samarbeid mellom hjem og skole. Samarbeid mellom hjem og skole sees som en forutsetning for å ivareta foreldrenes grunnleggende rettigheter, og samarbeidet skal bidra til best mulig læring og utvikling for det enkelte barn. betingelser for dette samarbeidet.

Undersøkelsen sier videre:

I intervjuene formidler disse lærerne at de danner seg oppfatninger av hvordan foreldrene er, og hvilke ressurser de har gjennom blant annet hvordan elevene er på skolen. Noen foreldre bli sett på som ansvarlige og ressurssterke, mens andre blir kategorisert som likegyldige og ressurssvake. Disse lærerne konstruerer og kategoriserer foreldre på en uhensiktsmessig måte og ut fra liten faktisk kjennskap til foreldrene.

Det som er litt synd er at jeg ikke finner igjen utsagnet hans om at ofte er det de «ressurssvake» foreldrene som viser størst vilje til endring av negative mønstre og situasjoner. Flere i den «gruppen» innser lettere at det 1. er eksisterer et problem og 2. at de trenger hjelp til å løse det.

På nettsidene til Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) leste jeg dette, som tar utgangspunkt i NOVA-Nordahls forskning:

Settes i båser
Foreldrenes ulike kulturbakgrunn, ulike erfaringer fra egen skolegang og ulik yrkesbakgrunn fører til at de dessverre settes i ulike båser og stemples for eksempel som ressurssvake eller ressurssterke. FUG mener skolen i altfor stor grad bidrar til å opprettholde en del sosiale forskjeller.

Lærere og skoleledere kategoriserer ofte foreldre ved å plassere dem i båser som ressurssterke – ressurssvake, akademiske – ikke akademiske, hjem med eller uten kulturell kapital, innvandrerforeldre og norske foreldre osv. Med en slik kategorisering blir mennesker gjort om til objekter. Dermed kan samarbeidet bli preget av at foreldre er låst fast i ulike roller og tankemønstre som det blir vanskelig å komme ut av. Når foreldre blir definert som ressurssvake, er det et angrep på deres selvrespekt. Det er en krenkelse av deres integritet. Slike merkelapper som foreldre får tildelt, kan skape distanse og svekke samarbeidets kvalitet. De personlige sidene og likeverdet kan forsvinne i skyggen av kategorien foreldrene er plassert i, og læreren kan unngå å møte foreldre som unike mennesker som er betydningsfulle for sitt barn.

Les også sammendraget av Ung i Oslo, 2006

Jeg er ikke bekymret for samtalen på fredag.

Jeg vet vi tilbyr en god oppvekst, vi har alt vi trenger, vi har også tid. Men, jeg tenker det er fordømt urettferdig at mange sitter og føler på en usikkerhet de ikke tør å løfte frem i åpne samtaler mellom skole og hjem, fordi det enten vil føre til at man blir sett på som ressurssvak og/eller skolen dermed mener de får bekreftet sine antakelser.

Kristenblogg revisited.

For en ukes tid siden skrev jeg en post om at jeg mener Kristenblogg.no, et nettsted for kristne hvor de kan utveksle ideer og publisere tekster, er et skummelt sted. Posten min, Kristenblogg i vrangstrupen, gav min nyfødte blogg en foreløpig all time high, hva kommentarer angår. På grunn av jule- og nyttårsfeiring har jeg ikke fått fulgt opp kommentarfeltet slik det hadde fortjent, men inne i hodet har tankene surret som vanlig.

Da kommentarfeltet inne hos meg begynte å bli pakket av kommentarer, tok Undre ansvar og publiserte teksten Hva er det dere er så redde for, kristenkonservativene? Undre tok utgangspunkt i spørsmålet om hvordan enkelte kristne kan mene homofili er en synd.

Dette er et spørsmål jeg er opptatt av også. Tidligere i år, på den gamle bloggen min, skrev jeg noen tekster hvor jeg lurte på nettopp dette: hva er det som gjør at enkelte grupper kristne åpent går ut og fordømmer homofili. Nettopp den formuleringen gjorde at jeg ertet på meg noen, faktisk mente noen at det ikke var en fordømmende holdning, og med det var en bloggordkrig startet. Siden har den bare eskalert, og mange gode bloggere har vært frempå. Tiqui, Trond og selvsagt Undre. Frode aka Skrivende stunder var også ivrig, dessverre har han lagt ned sin blogg, og har blitt en av skribentene på kristenblogg. Hans første innlegg kan leses her, jeg vil nok anse Frode som et nyttig (sett fra mitt perspektiv vel og merke) tilskudd til kristenbloggerne.

Det er ikke rart det blir misforståelser. Da jeg i kommentarfeltet mitt (under Kristenblogg i vrangstrupen) skrev at det ikke er lett og møtes til en viss forståelse av den andre partens syn, brukte jeg som argument at flere av de kristne som hadde skrevet kommentarer var «over snittet religiøse». Dette var visst helt feil, ordet religiøs hadde en negativ undertone, og selv om de er frelst etc. kaller de seg ikke religiøse.

Jeg følger ikke mange til døra når det gjelder begrunnelser som går på kristendommens betydning for verdenskunsten, verdenshistorien, musikken. Av den lille kunsthistorien jeg har lest, så ser jeg jo at religionene har spilt enormt stor betydning for utviklingen av alt dette, og det kimser jeg ikke av. Men, det er helt på siden av det jeg anser som relevant. Ja, en del av verdens flotteste kunst befinner seg i kirkehus

og mye fantastisk musikk er skrevet for kirken og gjerne med kirken som oppdragsgiver til kunstneren. Jovisst har religionskrigene satt sitt store preg på historien, og helt sikkert har kristendommen, jødedommen og hinduismen hatt stor verdi for utrolig mange enkeltmennesker.

Allikevel må det gå an å stille spørsmål, det må være lov til å stille seg sterkt kritisk til holdningene og synet både enkeltmennesker og grupper representerer. Når jeg stiller spørsmål ved kirkens og noen kristnes syn på homofili, mener jeg det er legitimt. Til opplysning er jeg klar over at det ikke er alle kristne som er motstandere av homofilt partnerskap, homofil adopsjon etc. Men, en del mennesker er det, og jeg er skremt over muligheten de har til å påvirke andre til det samme. Og, når det er sagt: homohetsen kommer også fra andre enn erkjent kristne, holdningene finner vi igjen hos mange andre, og det er nesten like ille. Når jeg sier nesten er det fordi det er forbeholdt de kristne å være motstandere av homofili med begrunnelsen at det strider imot bibeltroen og det kristne synet på synd og syndere.

Jeg har hørt det tidligere i denne diskusjonen, at det ikke er den homofile som kritiseres, men selve legningen og utlevelsen av den. Ikke mennesket, altså. Dette er forklart flere ganger, ved at de ønsker et fokus på at det er synden som skal straffes og ikke selve synderen. Jeg har hørt det mange ganger og jeg skjønner det fortsatt ikke: mener de at de kan si hva de vil om hvordan andre mennesker lever livene sine, uten at det skal påvirke mennesket de snakker om, sitter man som homofil og i enkelte situasjoner «angrepet» og tenker: Aha!Det er jo ikke meg de rakker ned på, men måten jeg lever livet på! Da er det jo lett(ere) å godta at jeg aldri kan adoptere, at jeg ikke har de samme rettighetene som andre!

Jeg tror ikke det er slik. Undre har nevnt den høye forkomsten av selvmordsforsøk blant unge homofile. Det er urovekkende lesing. Etter å ha lest undersøkelsen og også lest om hvordan noen av kristenkonservativene fraskriver seg ansvaret de har, så blir jeg oppgitt. Jeg mener ikke at denne gruppen strengt kristne har det fulle ansvaret for dette, men det er skuffende når såpass mange ikke engang ønsker å ta et delansvar.

Jeg har også et ansvar, og det forsøker jeg med mine midler å fylle. Jeg er ikke homofil, men jeg mener virkelig dette er en sak som bør engasjere massene. Tydeligvis er det ikke så lett, og til og med Barneombudet er ganske veik i forhold til dette. For en tid siden hadde han en uttalelse om at det «kan ta ti, tjue eller hundre år» før homoadopsjon blir en realitet (Ny Tid, 8.-14. desember 2006). Barneombudet bør ikke ha en slik likegyldig innstilling; Ikke er de i noen særlig tvil til homofiles evne til å oppdra barn, men de er ikke interesserte i tematikken heller. De stiller seg i rekken av pyser de også, for å si det på norsk.

Jeg merker av og til at blodtrykket stiger faretruende når vi snakker om disse tingene. Jeg engasjerer meg lett og jeg blir kanskje for raskt provosert. Denne gangen ønsker jeg ikke et kommentarfelt med ordkappestrid. Det har vært prøvd mange ganger og det funker ikke helt etter intensjonen.

Heller ønsker jeg nå å høre litt om hva som er problematisk med homofili, homofil adopsjon og hva som er vrient med homofile prester. Etter å ha hørt litt om hva som oppfattes problematisk hadde det vært fint å høre om ulike forslag til løsninger. Vi kommer ikke noen vei med å krangle, og kan hende kommer man lenger i samtaler som dette hvis man kan legge sårheten sin til side, og snakke om tingene helt frem og ikke halvveis. Jeg begynner å bli litt sliten av at vi hele tiden må passe oss for ikke å tråkke på tær, for når jeg mener kirken har en grufull historie og at jeg ønsker en raskere endring på kirkens samfunnssyn, så spytter jeg ikke på de som tror. Jeg stiller bare spørsmål, legitime spørsmål og de ønsker jeg svar på.