– Du bør ikke være offentlig om at du har slitt psykisk, har jeg fått høre en del ganger. – Tenk på hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke om det, ikke sant – folk googler alle for tida, steiner løftes, det saumfares etter dritt, og skadefryd er den eneste sanne fryd. Og så videre.
Selv har jeg ikke vært så veldig personlig på denne bloggen. Men jeg har delt mange ting i en rekke sammenhenger, blant annet en tekst jeg limer inn nederst her, bare fordi jeg tror jeg sa det bedre da jeg skrev den, enn det jeg klarer å få til akkurat nå. Faktisk la jeg den teksten ut her for en tid tilbake, men så fikk jeg helt angst og måtte slette den.
Først, en liten appell til de potensielle arbeidsgivere.
Ja. Jada. Jeg slet, jeg. Hadde det vanskelig i årevis. Jeg hadde problemer med mat, med å få sove, jeg var deprimert, jeg var manisk, jeg skadet meg, jeg hørte stemmer, jeg holdt på å dø flere ganger. Jeg var innlagt på sykehus mange ganger, jeg har hatt så mye kontakt med hjelpeapparatet. Jeg har hatt behandlere som har trodd på at jeg kom til å bli bra, jeg har hatt det motsatte. Jeg har snakket om dette i mange ulike fora, alt fra enkeltmøter med andre brukere av tjenesten til store nasjonale helsekonferanser. Jeg bruker mine erfaringer som et bidrag for å innlemme brukerkunnskapen inn i fagkunnskapen, jeg har faktisk klart å gjøre et helvetes kapittel av livet mitt om til en ressurs. Så ikke kom her, potensielle arbeidsgivere, og snakk til meg om svakhet.
[Nå er dette snart søkbart på google. Å, det var godt.]
For. Det handler ikke om sterk eller svak, offer eller ressurs. I en bedringsprosess handler det om temmelig komplekse mekanismer som må arbeide sammen, samhandle. Det ene, og det jeg kanskje har arbeidet mest med, er at tjenestene må bedres. For det er så store variasjoner i hva slags hjelp folk mottar. Fremdeles er det, etter mitt syn, «rom for» større variasjoner i den hjelpen som tilbys innen psykisk helsefeltet enn i somatikken. Og det er et tankekors, for nå er vi snart ferdige med ti års relativt intens opptrapping av psykisk helsefeltet. 1. januar 2009 er opptrappingsperioden en saga blott. Hva skjer da? Det er dermed viktigere enn noensinne, at brukere og fagfolk sammen står på for å holde trøkket oppe.
Samtidig, jeg skriver i overskriften at det handler om spenn. Spenn som i penger, for penger er viktig. Innimellom snakkes det om psykisk helse og fattigdomsproblematikk som to separate fenomener. Enda vi vet mye om at det er sammenhenger her.
Andre ganger får jeg høre at jeg har vært så flink. – Så utrolig flink du har vært, som har klart å bli så bra!
Flink? Kanskje litt. Jeg har jobbet med dette. Men jeg har aller mest vært heldig, for jeg har hatt gode levekårsbetingelser i rehabiliteringsperioden min.
Og det er da jeg undres. Her jeg nå sitter, på kjøkkenet og skriver litt mens jeg spiser lunsj. Hvor enkelt hadde det vært for meg å bli så mye bedre på såpass kort tid, dersom jeg hadde hatt mye mindre enn det jeg har? Jeg er takknemlig over å ha blitt gitt muligheten til et liv uten alt for mange økonomiske bekymringer [da jeg møtte Supermann hadde jeg bare noen flasker med neglelakk i kjøleskapet – og spagetti med ketchup var veldig godt, nudler=prima], for jeg merker så veldig godt forskjellen på før og nå. Selvsagt er det bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Og selvsagt er det lettere å bli frisk dersom man slipper å bruke så inni helvete mye energi på å sloss økonomisk og mentalt for å få livet til å inneholde basisting som
Faktisk er det jo slik at dersom man spør brukere om hva som er viktig, så kommer bolig, penger og en meningsfull hverdag mye lenger opp på lista enn bedring av symptomer. Dette overrasket en del fagfolk, men det overrasker ikke meg. Med mer penger kommer en trygghet som skaper rom for å fokusere på å bli bra. Og det er akkurat her jeg har vært veldig heldig. For, jeg tror at det er den dagliglivstryggheten som gir meg nødvendig ballast til å tåle en skikkelig trøkk nå. Hvis det butter i meg, hvis jeg har det vanskelig, så raser ikke alt sammen – det er fortsatt et hus, det er fremdeles fullt kjøleskap og full fryser.
Det er det som gjør at jeg kan svare enkelt på spørsmålet om hva som har gjort meg frisk. Nemlig tid. Jeg har hatt tid til å bli bra. Omgivelsene mine har vært slik at jeg har kunnet ha fokus på det, ikke på hverdagsbekymringer. Og jeg tror at dersom flere hadde hatt muligheten til å kunne tenke mindre på penger som et hverdagshinder, så ville det i sum ha blitt samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ordninger som ung ufør og desslike har noe for seg, jeg ser den, men samtidig tenker jeg det ville være sunt å tenke annerledes, all den tid man vet at en høy andel av langtidsmottakere av stønad rapporterer om dårlig helse generelt og psykisk helse spesielt. Sannsynligheten for at man aldri kommer i jobb/tilbake i jobb øker med stønadens varighet.
Hvordan skal vi løse dette?
Jeg håper noen av dere, flinke folkene, tar i mot oppfordringen – jeg tagger herved:
Sigrun
Lothiane
Flopsy
Britt Åse
HvaHunSa
virrvarr
Og ellers alle som måtte føle seg kallet.
Nå er denne posten slutt.
Jeg setter nå inn den teksten jeg skrev for en tid tilbake. Den er tidligere publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.
[Merk, dette er en korrektur-pdf. Jeg rettet opp noen skrivefeil og feil i klammer etc til den endelige]
Livet er lettere i retrospektiv
Musikk til ordene: Liksom av Folk og Røvere, fra albumet Bagateller (2003)
Det du ser, det er bare på liksom
Det du ser, det er noe som ikke skjer
Skjebnetaxi
Jeg satt i taxi. Jeg satt i taxi og min destinasjon var Gaustad. Destinasjon, som i destiny, som i skjebne, tenkte jeg, mens jeg lukket øynene og ikke var sikker på om jeg kunne makte å ta imot det jeg visste ventet meg. Jeg tenkte: det er vanskelig å stille forberedt til det en er totalt uforberedt til. Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke dette som var planen. Det var som å måtte ta imot noe, la noe skje, det som ikke skulle skje, jeg åpnet øynene og tenkte at hvis det er et høl i gjerdet på Gaustad, skal jeg finne det, jeg orker ikke være der, eller her, eller i meg selv.
Taxitur over. Den var ikke så lang, kun noen kilometer var tilbakelagt, fra Aker Sykehus til Gaustad Sykehus. Den føltes lenger. Det var feil vei. Jeg tenkte: jeg er den samme som i går, som dagen før det igjen, som i fjor. Jeg er den samme uansett hvor jeg er, jeg er den samme uansett hvem jeg viser frem, hva jeg viser frem.
Jeg gikk inn. Det kjentes dramatisk, som om alle stemmene fra alle som hadde levd sitt liv i rommene, vandret i gangene og stirret ut av vinduet fortsatt var der. Med sine hviskelyder, sine rop. Det var en følelse av lyden av dører som lukkes og speil som knuses. Kall det dramatisk, kall gjerne metaforene overdramatiske og teatralske, men i øyeblikket man står der, med en bag, med svart sjel og blikket hardt festet på den oransje linoleumen, da er det dramatiske allerede passert. Da er det blitt en vane.
Senere skulle jeg lakonisk beskrive det som om hele stedet vitnet om, oste av, uforløste drømmer og misforståtte tanker. Men ikke da, ikke da jeg kom inn første gang, som kjent er livet ofte lettere å forholde seg til hvis man se det i retrospektiv.
Jeg fikk et rom. To senger. En stol. Bord. Bad. Flammesikre gardiner. Hun som viste meg inn pekte på sengene, sa det inntil nylig hadde vært tomannsrom. Nå skulle jeg få hele for meg selv, jeg kunne få et teppe og legge over den sengen jeg ikke skulle sove i, bruke den som sofa? Jeg nikket svakt, sa lavt ja. Pipestemme, mens jeg tenkte på det ironiske i at jeg skulle få tilgang til egen sofa på rommet, mens folk venter årevis på hjelp. Hun var ivrig, ville vise, ville jeg skulle være trygg, hun ville så gjerne vise meg at fasilitetene var bedre enn de hadde vært i tidligere tider med sovesaler. Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, men jeg husker at jeg tenkte at det før het Gaustad asyl og at ønsket at ordet skulle få en rennesanse. Jeg trengte virkelig et fristed. Og, jeg visste det hadde vært sovesaler, jeg visste det hadde vært desperate pleiere, fortvilte pasienter som daglig hadde måtte slåss med knappe ressurser og tabuer hinsides det fattelige.
Siden leste jeg Asylet – Gaustad Sykehus 150 år (Steen, 2005) og forstod mer. Det retrospektive perspektivet gir mulighet for en innsikt presens ikke rommer.
Så om du ikke orker mer, og synes alt er så slitsomt
Skal du vite at ikke alt må være morsomt
Jeg lå i sengen, jeg stirret opp i taket. Jeg kunne hele taket utenat, jeg kjente hver sprekk, jeg visste hvor mange striper det var horisontalt, vertikalt. Jeg visste hvor mange takplater det var, hvor mange som var fullstendige rektangler, hvor mange som var halve, hvor mange som var kvarte. Jeg tenkte: det ser ut som om de som legger tak mangler følelser, hadde jeg bygget tak skulle det ha vært mosaikk, det skulle vært sølv, turkis og rosa. Det skulle ha vært innslag av gull, det skulle ha vært pent, det skulle ha vært en ode til de som tilbringer dagene med å stirre i taket og vente på at noe skal gå over såpass at det kan gå an å snakke om det.
Halvveis på spøk, men dels i alvor, sa jeg en gang til en av de ansatte at antallet hele rektangler i taket var delelig på fem, at det ble et heltall. Jeg sa at det var betryggende, for jeg hadde alltid følt at desimalene var noe av det mest belastende i livet mitt, at jeg var meg selv komma et eller annet, at en situasjon jeg befant meg i var hendelsen komma et eller annet. Det var ikke heltall, det var aldri noe som var helt eller fullstendig, jeg fortalte at desimalene forstyrret den formen for orden jeg skulle ønske at jeg hadde. Den formen for orden jeg skulle ønske at jeg var.
Og jeg skjønte, i det samme jeg hadde sagt det, at det var desimaler i den uttalelsen også, jeg sa noe i spøk komma alvor, enda det var fullstendig alvorlig ment at jeg savnet en orden i livet mitt, en orden jeg trengte for å føle meg hel.
Jeg fikk da heller ikke noe svar, men et skrått blikk, som brått gjorde at jeg tenkte jeg måtte være oppmerksom på om det var endringer i morgenmedisineringen.
Jeg stirret i taket, mens jeg tenkte på at det i grunnen er underlig hvordan noen overganger er så klare, mens andre flyter sammen i en udefinerbar grøt. Jeg tenkte på inndeling av et døgn, kontra inndeling av alle dagene som sammen skaper en hverdag og et liv. Fra midnatt til halv seks om morgenen er det natt. Fra halv seks om morgenen til halv ni er det morgen. Deretter er det formiddag frem til 1200. Så er det ettermiddag frem til 1800. Da er det kveld. Så blir det atter natt. Enkel matematikk [00.00,00.00>.
Like definert var ikke overgangen fra at livet var slitsomt, til at livet ble tomt, og videre til at livet ble håpløst. I matematikktermer forløp den sammenhengen, den overgangen, seg mer som et <-∞,+∞> Jeg smilte av tanken på at livet er finurlig, en eller annen gang i mellom minus uendelig og pluss uendelig vil det skje noe som endrer alt. Men du vet ikke når.
For det du ser, det er bare på liksom
Det du ser, det er bare på TV og film
Jeg kom inn i rutinene på Gaustad. Jeg stod opp når jeg skulle, jeg spiste frokost med de andre. Jeg hadde en følelse av å bo i en serie på TV. En serie full av antihelter, hvor alle hendelser var enkle, triste og meningsløse, og hvor serieskaperne hadde lagt på klapping og entusiastisk plystring på steder det ikke passet. Jeg syntes de andre var som amerikanske seriekarakterer, som tegneseriefigurer i en karikert virkelighet. Lite tenkte jeg at min trang til å være noe annet enn det jeg var, slik at jeg kunne vise frem det jeg ville andre skulle se var minst like karikert.
Jeg leste Jeg vil hjem til menneskene av Gunvor Hofmo i smug, mens jeg tenkte på prodromalfaser og at verken akuttavdelinger eller subakuttavdelinger fremmer intellektet. Jeg levde i en verden av uinteressant TV-lyd, av mainstream media, av sladderblader. Jeg levde i en verden som ikke forventet seg noe av meg, ingen forventet at jeg skulle være interessert i litteratur eller i matematikk. Ingen forventet at jeg skulle gjøre annet enn å komme igjennom enda en dag, legge meg på kvelden etter medisinene. Ingen forventet mer av dagen enn at den skulle være fri for selvskading og så mye depresjon og desperasjon at det måtte iverksettes tiltak.
Kanskje forventet heller ingen at jeg skulle reagere da jeg fikk beskjed om diagnosen. Etter noe som føltes som en svært raskt gjennomført SCID II-test, fikk jeg dommen. Schizo-affektiv. Det var alvorlig, det var dessverre statistisk en temmelig varig tilstand, det var best jeg lærte meg å leve med det, innrette livet mitt på en slik måte at jeg kontinuerlig måtte ta hensyn til den alvorlige sykdommen. Jeg satt sammen med menneskene med definisjonsmakten over mitt liv, men jeg stengte verden ute, og bekreftet med dét deres antakelse av meg. Jeg hørte diffuse stemmer snakke om at jeg måtte belage meg på å bruke medisiner store deler av livet. Vi hadde en samtale, hvor jeg satt tilnærmet lik stille, mens de sa jeg burde vurdere om uføretrygd var veien å gå.
Jeg tenkte: dette er ikke riktig, dette har de bommet på, dette er ikke beskrivelsen av meg som meg, dette er feil, men hvordan protesterer jeg, hvordan kan jeg dele bruddstykker av den jeg er, slik at de forstår meg, når jeg nettopp nå befinner meg i en periode av mitt liv hvor språket mitt, ordene, ikke strekker til når jeg ønsker å forklare hva jeg vil? Jeg er tjue og litt, og nå har de tatt fra meg håpet jeg hadde så lyst til å finne tilbake til. Jeg vet ikke om jeg tenkte tanken verbalt, jeg husker ikke nå om jeg formulerte ordene inne i hodet, men følelsen var der, og den skrek til meg: hvordan kan jeg, perfeksjonistiske lille jente på grensen til det patetiske, snakke for å forklare hvordan det er, når jeg ennå ikke har rukket å finne de rette ordene?
Du må ikke leve sånn som de som lever på liksom
Og blir lykkelig av å vise seg frem
Og alle de ordene jeg ville si, de ble ikke sagt. Jeg fant aldri den pepperkakeformen som passet best, og dermed ville jeg ikke si noe. I stedet gjorde jeg det jeg var blitt flinkest til av alt: jeg spilte. Jeg smilte. Jeg hentet vann til de andre pasientene hvis de var tørste, jeg lagde aldri bråk. Jeg spiste opp maten min, men forsynte meg heller ikke med bemerkelsesverdig store porsjoner. Jeg la meg da lyset i gangen med det oransje linoleumsgulvet ble slukket, samtidig som jeg forberedte meg på å dø.
For. Ulikt det jeg følte da jeg ble ført inn døren til subakutten den første dagen, skjønte jeg etter en stund at ingenting varer evig, og at i det øyeblikket én skrives ut – da kommer en annen inn. På det samme rommet. Til de samme to sengene, hvor den ene kunne brukes som sofa hvis man fikk et teppe over. Jeg skjønte det ville være en annen enn meg som satt
med hodet i hendene på det samme bordet, på den samme stolen og brukte den samme dusjen. Jeg skjønte det ville komme enda en, som skulle se på det samme taket, bli kjent med strekene og rektanglene. Kanskje ønske seg mosaikk.
For det er lov å være litt ensom
Mye bedre enn å være på TV som klovn
Så. Jeg ble skrevet ut. Jeg var fortsatt en ensom klovn i tegneserieskikkelse. Veien, fra hølet i gjerdet på Gaustad sykehus til apoteket ved siden av leiligheten min, var kort. Jeg hadde en resept på tre måneders medikamenter i lommen.
Jeg liker å innbille meg at det ville ha vært enklere å si det nå. Som det er. Uten bortforklaringer. Jeg har nå skrevet 10000 tegn inkludert mellomrom i håp om å formidle viktigheten av at de uutalte ordene blir sagt, slik at tankene kan forstås. Jeg har utelukkende analysert meg selv i preteritum, samtidig som jeg jobber hardere enn noensinne for å orke å snakke om det som skjer nå.
Så bare kom, men ikke spør meg på liksom
Du og jeg kan gjøre sånn som er morsomt