Det finnes gode helsetjenester også.

Når jeg vasser i rødt og orange høstløv og hører Varsko av Klovner i kamp og Sissel Endresen som synger Okay, da får jeg håp i forhold til psykisk helsefeltet. For det er mer, ved menneskene, feltet og systemene enn bare det negative. Det finnes en hel del eksempler på god hjelp, på brukere som opplever at de får den hjelpen de trenger, gode møter med tjenesten – og jeg synes faktisk at de gode historiene også fortjener plass.

Vi blir lett sånn, at det blir en slags ensidig fokusering på det som ikke fungerer. Vi samler oss lett om de historiene som viser hvordan mennesker har opplevd dårlig hjelp – ja, dersom de har fått noe tilbud om hjelp i det hele tatt. Og jeg synes det er litt farlig.

Selvsagt skal man si ifra om det som ikke fungerer, virker. Man skal si ifra om det som krenker integritet, personlige grenser og menneskeverd. Når folk i møte med behandlere opplever å bli verre enn de var før møtet med helsetjenesten, da er det viktig å si ifra. Og da er det like viktig å ha et fagfelt som er interessert i å lytte til opprørte brukerstemmer.

Ja. Det burde være en selvfølge. Og nei, selvsagt skal man ikke forsvare at tjenestene fortsetter å gi dårlig behandling, fordi det er jo på denne måten vi jobber her hos oss. Mange steder blir den setningen som et mantra, og det er galt. Det kan ikke forsvares når de på enkelte avdelinger fortsetter å gjøre ting feil, bare fordi de har gjort det slik i tjue år.

Mange innen feltet forsvarer nok langsomheten ved å endre, nettopp ved at endring tar tid. Og da tar det jo bare enda lenger tid. Tror jeg.

Samtidig er det flere som jobber i de ulike foretakene – både ansatte og ledere – som virkelig gjør det de kan for å lage bedre tjenester.

Se denne lille filmen, blant annet.

En reise i små suksesshistorier

Og se på denne også:

Et godt tilbud (fra Nordfjord psykiatrisenter)

Og da mener jo ikke jeg at dette gir et klart og tydelig bilde på hvordan tjenestene ser ut overalt. Dette er noen få gode eksempler. Fokus var her å vise frem det som funker, og dermed ser jeg kanskje litt for blid og pragmatisk ut, kanskje sier jeg noe feil, noe klønete, men poenget med filmene var å vise gode eksempler for å være med på å gi folk håp.

Håp, både til ansatte på andre tjenestesteder – fordi de kanskje motiveres sterkere til endring ved å se hva andre har fått til, enn alltid å få kjeft for det de ikke får til selv – og brukere og pårørende som ser at det finnes ansatte i tjenesten som trekker i samme enden av tauet.

Dette innlegget kan også leses på psykisk-bloggen. Den finner du her.

Verdensdagen og de andre dagene

I dag markeres Verdensdagen for psykisk helse med en drøss av arrangementer rundt om i hele landet. Det er tid for kamp, for bråk, for fokus og for ettertanke.

I løpet av de få dagene psykisk-bloggen har eksistert, har den hatt over 5200 besøk. Det er mye. Det får meg virkelig til å tro på at psykisk helse er blitt en sak som engasjerer de mange.

Og det er jo slik det er. Psykisk helse angår alle.

Det er fint med dager som setter viktige saker på dagsorden.

Men det er enda viktigere å holde trykket og motet oppe alle de andre dagene i løpet av året.

Det hjelper ikke med paroler og bannere med fine ord, det hjelper ikke å rope ut om at det må bli slutt på stigmatisering, urettferdighet og undertrykkelse, dersom ordene ikke virker de dagene hvor både folk flest og media fokuserer på noe annet.

Utfordring til alle bloggere [2]

Aller først vil jeg takke for at engasjementet har vært så stort.
Det gir håp at så mange ønsker å bidra til å øke åpenheten omkring psykisk helse.

Tanken min er at vi kan opprette en blogg, som kan fungere som en informasjonsportal, hvor bidragsytere er bloggere og andre skriveinteresserte. Imidlertid oppstår det umiddelbart tanker om hvordan en slik portal skal organiseres;
• Skal alle kunne bidra?
• Skal det stilles noen krav til tekstene, i form av lengde, kvalitet og tema?
• Skal noen ha admin-ansvar, eller skal det fungere som et slags ”psykisk helse- wikipedia”?

Det jeg ønsker, er at siden er åpen for alle, fra Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober 2008.
Videre tenker jeg det er lurt å gjøre dette enkelt. I alle fall i starten. Ambisjonene må gjerne øke etter hvert, men dersom det skal tas veldig mange store grep allerede nå, så kommer vi ikke i gang med en gang. Og jeg håper jo dette kan skje raskt, i en slags

Bloggere – alltid raskere enn offentlig sektor – type ånd.

Mitt forslag ser slik ut:
• Jeg oppretter en wordpress-blogg – jeg har opprettet en allerede: http://psykisk.wordpress.com. Er dette ok?
• Jeg legger inn innlegg etter hvert som de kommer inn (noen har allerede sendt inn, flott!)
• Et par stykker til (meld dere) blir med og organiserer siden
• De aller fleste bidrag får være med
Med det siste kulepunktet mener jeg at det bør være rom for uenigheter. Hva som er god hjelp, og hva som kjennetegner både det å slite og å ha en god psykisk helse, vel – det kan sikkert være uenighet om dét.
Men! Jeg ønsker ikke å ha med:
• Pro-ana-tekster
Det er helt ok at folk som sliter med spiseforstyrrelser skriver tekster om hvordan de har det osv. – men ikke tekster som oppfordrer og motiverer til vekttap, å skjule sykdommen for omgivelser osv.

• Tekster som forteller om metoder for selvskading
Mange som selvskader er opptatt av å finne nye metoder å gjøre det på. Jeg vil ikke ha tekster med en oppramsing av muligheter eller oppskrifter på hvordan man gjør ulike ting.
• Tekster av type ”jeg kommer til å ta livet av meg på fredag i neste uke”
Det finnes blant annet chatportaler, hvor overvekten av de som skriver sliter psykisk. Å få beskjed om at en du bare kjenner på chat (eller her: blogg) kommer til å ta livet av seg den og den dagen, er så vanskelig. Hvem er h*n? Hvordan kan jeg få tak i personen? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Og så videre. Det er også folk som da faktisk har tatt livet av seg foran webcam, og det er ikke meningen å kimse av andres desperasjon, men dette vil jeg ikke ha med.

Sunn fornuft, rett og slett.

Så. Jeg tenker det er greit med noen begrensinger, men ikke så mange. Det kan heller revurderes etter hvert.
Jeg ønsker ikke å skille ut enkelte bidrag grunnet eksempelvis tekstkvalitet. Dette er ikke et litterært prosjekt.

Kom med innspill i kommentarfeltet!

Utfordring til alle bloggere [1]!

Den siste tiden har det vært en boom i antallet innlegg, både på denne bloggen og på en del andre, om temaet psykisk helse. Mye av oppsvingen tror jeg vi kan takke virrvarr for, for hun har på mange måter satt ord på en hel rekke ting på en helt fabelaktig måte. Hun opplyser, informerer, engasjerer. Viser bruddstykker av sorger og gleder.

Jeg tror på at delt sorg er mindre vanskelig enn det man bærer på alene.

Tematikk

10. oktober markeres Verdensdagen for psykisk helse.

Temaet i år er :

«Livet går opp og ned. Snakk om det!»

Det vil garantert være markeringer av dagen i nærheten av der du bor.

Last ned Verdensdags-materiell her!

Du har kanskje sett Helsedirektoratets små reklamesnutter på TV den siste tiden?

Se filmportretter om psykisk helse her.

Utfordringen:

Jeg utfordrer alle bloggere og blogglesere:

Skriv innlegg, kommenter, diskuter, bidra. Det er på tide at vi lager en folkebevegelse om åpenhet om psykisk helse.

Vi kan jo skrive tekster, samle dem og levere dem til helsepolitisk ledelse? Vi er mange, vi skriver godt, det er vanskeligere å overse en hel gjeng hvis vi står samlet.

Vi kan opprette en egen blogg, hvor vi samler tekster, en borgerside om psykisk helse, for hvis vi gjør det vil det garantert komme høyt opp på google-sider etc – og det kan kanskje ha en stor betydning for den som søker etter hjelp og finner tekster fra

– folk som vet hva det dreier seg om.

– folk som ikke har merket dette på kroppen selv, men som faktisk tolererer og godtar andre allikevel

– bedriftsledere som ikke stigmatiserer

– osv.

Jeg håper på engasjement fra mange bloggere.

Tenk så morsomt om vi kan la interne bloggkonflikter ligge en stund, ha fokus på noe som angår oss alle??

03/10-08: Jeg vil veldig gjerne få takke for engasjementet dere viser! Dette kommer til å bli både moro, nyttig og ikke minst noe vi kan få til sammen. Jeg gleder meg!

Psykiske lidelser og $penn

– Du bør ikke være offentlig om at du har slitt psykisk, har jeg fått høre en del ganger. – Tenk på hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke om det, ikke sant – folk googler alle for tida, steiner løftes, det saumfares etter dritt, og skadefryd er den eneste sanne fryd. Og så videre.

Selv har jeg ikke vært så veldig personlig på denne bloggen. Men jeg har delt mange ting i en rekke sammenhenger, blant annet en tekst jeg limer inn nederst her, bare fordi jeg tror jeg sa det bedre da jeg skrev den, enn det jeg klarer å få til akkurat nå. Faktisk la jeg den teksten ut her for en tid tilbake, men så fikk jeg helt angst og måtte slette den.

Først, en liten appell til de potensielle arbeidsgivere.

Ja. Jada. Jeg slet, jeg. Hadde det vanskelig i årevis. Jeg hadde problemer med mat, med å få sove, jeg var deprimert, jeg var manisk, jeg skadet meg, jeg hørte stemmer, jeg holdt på å dø flere ganger. Jeg var innlagt på sykehus mange ganger, jeg har hatt så mye kontakt med hjelpeapparatet. Jeg har hatt behandlere som har trodd på at jeg kom til å bli bra, jeg har hatt det motsatte. Jeg har snakket om dette i mange ulike fora, alt fra enkeltmøter med andre brukere av tjenesten til store nasjonale helsekonferanser. Jeg bruker mine erfaringer som et bidrag for å innlemme brukerkunnskapen inn i fagkunnskapen, jeg har faktisk klart å gjøre et helvetes kapittel av livet mitt om til en ressurs. Så ikke kom her, potensielle arbeidsgivere, og snakk til meg om svakhet.

[Nå er dette snart søkbart på google. Å, det var godt.]

For. Det handler ikke om sterk eller svak, offer eller ressurs. I en bedringsprosess handler det om temmelig komplekse mekanismer som må arbeide sammen, samhandle. Det ene, og det jeg kanskje har arbeidet mest med, er at tjenestene må bedres. For det er så store variasjoner i hva slags hjelp folk mottar. Fremdeles er det, etter mitt syn, «rom for» større variasjoner i den hjelpen som tilbys innen psykisk helsefeltet enn i somatikken. Og det er et tankekors, for nå er vi snart ferdige med ti års relativt intens opptrapping av psykisk helsefeltet. 1. januar 2009 er opptrappingsperioden en saga blott. Hva skjer da? Det er dermed viktigere enn noensinne, at brukere og fagfolk sammen står på for å holde trøkket oppe.

Samtidig, jeg skriver i overskriften at det handler om spenn. Spenn som i penger, for penger er viktig. Innimellom snakkes det om psykisk helse og fattigdomsproblematikk som to separate fenomener. Enda vi vet mye om at det er sammenhenger her.

Andre ganger får jeg høre at jeg har vært så flink. – Så utrolig flink du har vært, som har klart å bli så bra!

Flink? Kanskje litt. Jeg har jobbet med dette. Men jeg har aller mest vært heldig, for jeg har hatt gode levekårsbetingelser i rehabiliteringsperioden min.

Og det er da jeg undres. Her jeg nå sitter, på kjøkkenet og skriver litt mens jeg spiser lunsj. Hvor enkelt hadde det vært for meg å bli så mye bedre på såpass kort tid, dersom jeg hadde hatt mye mindre enn det jeg har? Jeg er takknemlig over å ha blitt gitt muligheten til et liv uten alt for mange økonomiske bekymringer [da jeg møtte Supermann hadde jeg bare noen flasker med neglelakk i kjøleskapet – og spagetti med ketchup var veldig godt, nudler=prima], for jeg merker så veldig godt forskjellen på før og nå. Selvsagt er det bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Og selvsagt er det lettere å bli frisk dersom man slipper å bruke så inni helvete mye energi på å sloss økonomisk og mentalt for å få livet til å inneholde basisting som

• En bolig
  
• Mat
  
• Penger til å gjøre noe man har lyst til innimellom
  

Faktisk er det jo slik at dersom man spør brukere om hva som er viktig, så kommer bolig, penger og en meningsfull hverdag mye lenger opp på lista enn bedring av symptomer. Dette overrasket en del fagfolk, men det overrasker ikke meg. Med mer penger kommer en trygghet som skaper rom for å fokusere på å bli bra. Og det er akkurat her jeg har vært veldig heldig. For, jeg tror at det er den dagliglivstryggheten som gir meg nødvendig ballast til å tåle en skikkelig trøkk nå. Hvis det butter i meg, hvis jeg har det vanskelig, så raser ikke alt sammen – det er fortsatt et hus, det er fremdeles fullt kjøleskap og full fryser.

Det er det som gjør at jeg kan svare enkelt på spørsmålet om hva som har gjort meg frisk. Nemlig tid. Jeg har hatt tid til å bli bra. Omgivelsene mine har vært slik at jeg har kunnet ha fokus på det, ikke på hverdagsbekymringer. Og jeg tror at dersom flere hadde hatt muligheten til å kunne tenke mindre på penger som et hverdagshinder, så ville det i sum ha blitt samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ordninger som ung ufør og desslike har noe for seg, jeg ser den, men samtidig tenker jeg det ville være sunt å tenke annerledes, all den tid man vet at en høy andel av langtidsmottakere av stønad rapporterer om dårlig helse generelt og psykisk helse spesielt. Sannsynligheten for at man aldri kommer i jobb/tilbake i jobb øker med stønadens varighet.

Hvordan skal vi løse dette?

Jeg håper noen av dere, flinke folkene, tar i mot oppfordringen – jeg tagger herved:

Sigrun

Lothiane

Flopsy

Britt Åse

HvaHunSa

virrvarr

Og ellers alle som måtte føle seg kallet.

Nå er denne posten slutt.

Jeg setter nå inn den teksten jeg skrev for en tid tilbake. Den er tidligere publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

[Merk, dette er en korrektur-pdf. Jeg rettet opp noen skrivefeil og feil i klammer etc til den endelige]

Livet er lettere i retrospektiv

Musikk til ordene: Liksom av Folk og Røvere, fra albumet Bagateller (2003)

Det du ser, det er bare på liksom

Det du ser, det er noe som ikke skjer

Skjebnetaxi

Jeg satt i taxi. Jeg satt i taxi og min destinasjon var Gaustad. Destinasjon, som i destiny, som i skjebne, tenkte jeg, mens jeg lukket øynene og ikke var sikker på om jeg kunne makte å ta imot det jeg visste ventet meg. Jeg tenkte: det er vanskelig å stille forberedt til det en er totalt uforberedt til. Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke dette som var planen. Det var som å måtte ta imot noe, la noe skje, det som ikke skulle skje, jeg åpnet øynene og tenkte at hvis det er et høl i gjerdet på Gaustad, skal jeg finne det, jeg orker ikke være der, eller her, eller i meg selv.

Taxitur over. Den var ikke så lang, kun noen kilometer var tilbakelagt, fra Aker Sykehus til Gaustad Sykehus. Den føltes lenger. Det var feil vei. Jeg tenkte: jeg er den samme som i går, som dagen før det igjen, som i fjor. Jeg er den samme uansett hvor jeg er, jeg er den samme uansett hvem jeg viser frem, hva jeg viser frem.

Jeg gikk inn. Det kjentes dramatisk, som om alle stemmene fra alle som hadde levd sitt liv i rommene, vandret i gangene og stirret ut av vinduet fortsatt var der. Med sine hviskelyder, sine rop. Det var en følelse av lyden av dører som lukkes og speil som knuses. Kall det dramatisk, kall gjerne metaforene overdramatiske og teatralske, men i øyeblikket man står der, med en bag, med svart sjel og blikket hardt festet på den oransje linoleumen, da er det dramatiske allerede passert. Da er det blitt en vane.

Senere skulle jeg lakonisk beskrive det som om hele stedet vitnet om, oste av, uforløste drømmer og misforståtte tanker. Men ikke da, ikke da jeg kom inn første gang, som kjent er livet ofte lettere å forholde seg til hvis man se det i retrospektiv.

Jeg fikk et rom. To senger. En stol. Bord. Bad. Flammesikre gardiner. Hun som viste meg inn pekte på sengene, sa det inntil nylig hadde vært tomannsrom. Nå skulle jeg få hele for meg selv, jeg kunne få et teppe og legge over den sengen jeg ikke skulle sove i, bruke den som sofa? Jeg nikket svakt, sa lavt ja. Pipestemme, mens jeg tenkte på det ironiske i at jeg skulle få tilgang til egen sofa på rommet, mens folk venter årevis på hjelp. Hun var ivrig, ville vise, ville jeg skulle være trygg, hun ville så gjerne vise meg at fasilitetene var bedre enn de hadde vært i tidligere tider med sovesaler. Jeg husker ikke hva jeg svarte, om jeg svarte, men jeg husker at jeg tenkte at det før het Gaustad asyl og at ønsket at ordet skulle få en rennesanse. Jeg trengte virkelig et fristed. Og, jeg visste det hadde vært sovesaler, jeg visste det hadde vært desperate pleiere, fortvilte pasienter som daglig hadde måtte slåss med knappe ressurser og tabuer hinsides det fattelige.

Siden leste jeg Asylet – Gaustad Sykehus 150 år (Steen, 2005) og forstod mer. Det retrospektive perspektivet gir mulighet for en innsikt presens ikke rommer.

Så om du ikke orker mer, og synes alt er så slitsomt

Skal du vite at ikke alt må være morsomt

Jeg lå i sengen, jeg stirret opp i taket. Jeg kunne hele taket utenat, jeg kjente hver sprekk, jeg visste hvor mange striper det var horisontalt, vertikalt. Jeg visste hvor mange takplater det var, hvor mange som var fullstendige rektangler, hvor mange som var halve, hvor mange som var kvarte. Jeg tenkte: det ser ut som om de som legger tak mangler følelser, hadde jeg bygget tak skulle det ha vært mosaikk, det skulle vært sølv, turkis og rosa. Det skulle ha vært innslag av gull, det skulle ha vært pent, det skulle ha vært en ode til de som tilbringer dagene med å stirre i taket og vente på at noe skal gå over såpass at det kan gå an å snakke om det.

Halvveis på spøk, men dels i alvor, sa jeg en gang til en av de ansatte at antallet hele rektangler i taket var delelig på fem, at det ble et heltall. Jeg sa at det var betryggende, for jeg hadde alltid følt at desimalene var noe av det mest belastende i livet mitt, at jeg var meg selv komma et eller annet, at en situasjon jeg befant meg i var hendelsen komma et eller annet. Det var ikke heltall, det var aldri noe som var helt eller fullstendig, jeg fortalte at desimalene forstyrret den formen for orden jeg skulle ønske at jeg hadde. Den formen for orden jeg skulle ønske at jeg var.

Og jeg skjønte, i det samme jeg hadde sagt det, at det var desimaler i den uttalelsen også, jeg sa noe i spøk komma alvor, enda det var fullstendig alvorlig ment at jeg savnet en orden i livet mitt, en orden jeg trengte for å føle meg hel.

Jeg fikk da heller ikke noe svar, men et skrått blikk, som brått gjorde at jeg tenkte jeg måtte være oppmerksom på om det var endringer i morgenmedisineringen.

Jeg stirret i taket, mens jeg tenkte på at det i grunnen er underlig hvordan noen overganger er så klare, mens andre flyter sammen i en udefinerbar grøt. Jeg tenkte på inndeling av et døgn, kontra inndeling av alle dagene som sammen skaper en hverdag og et liv. Fra midnatt til halv seks om morgenen er det natt. Fra halv seks om morgenen til halv ni er det morgen. Deretter er det formiddag frem til 1200. Så er det ettermiddag frem til 1800. Da er det kveld. Så blir det atter natt. Enkel matematikk [00.00,00.00>.

Like definert var ikke overgangen fra at livet var slitsomt, til at livet ble tomt, og videre til at livet ble håpløst. I matematikktermer forløp den sammenhengen, den overgangen, seg mer som et <-∞,+∞> Jeg smilte av tanken på at livet er finurlig, en eller annen gang i mellom minus uendelig og pluss uendelig vil det skje noe som endrer alt. Men du vet ikke når.

For det du ser, det er bare på liksom

Det du ser, det er bare på TV og film

Jeg kom inn i rutinene på Gaustad. Jeg stod opp når jeg skulle, jeg spiste frokost med de andre. Jeg hadde en følelse av å bo i en serie på TV. En serie full av antihelter, hvor alle hendelser var enkle, triste og meningsløse, og hvor serieskaperne hadde lagt på klapping og entusiastisk plystring på steder det ikke passet. Jeg syntes de andre var som amerikanske seriekarakterer, som tegneseriefigurer i en karikert virkelighet. Lite tenkte jeg at min trang til å være noe annet enn det jeg var, slik at jeg kunne vise frem det jeg ville andre skulle se var minst like karikert.

Jeg leste Jeg vil hjem til menneskene av Gunvor Hofmo i smug, mens jeg tenkte på prodromalfaser og at verken akuttavdelinger eller subakuttavdelinger fremmer intellektet. Jeg levde i en verden av uinteressant TV-lyd, av mainstream media, av sladderblader. Jeg levde i en verden som ikke forventet seg noe av meg, ingen forventet at jeg skulle være interessert i litteratur eller i matematikk. Ingen forventet at jeg skulle gjøre annet enn å komme igjennom enda en dag, legge meg på kvelden etter medisinene. Ingen forventet mer av dagen enn at den skulle være fri for selvskading og så mye depresjon og desperasjon at det måtte iverksettes tiltak.

Kanskje forventet heller ingen at jeg skulle reagere da jeg fikk beskjed om diagnosen. Etter noe som føltes som en svært raskt gjennomført SCID II-test, fikk jeg dommen. Schizo-affektiv. Det var alvorlig, det var dessverre statistisk en temmelig varig tilstand, det var best jeg lærte meg å leve med det, innrette livet mitt på en slik måte at jeg kontinuerlig måtte ta hensyn til den alvorlige sykdommen. Jeg satt sammen med menneskene med definisjonsmakten over mitt liv, men jeg stengte verden ute, og bekreftet med dét deres antakelse av meg. Jeg hørte diffuse stemmer snakke om at jeg måtte belage meg på å bruke medisiner store deler av livet. Vi hadde en samtale, hvor jeg satt tilnærmet lik stille, mens de sa jeg burde vurdere om uføretrygd var veien å gå.

Jeg tenkte: dette er ikke riktig, dette har de bommet på, dette er ikke beskrivelsen av meg som meg, dette er feil, men hvordan protesterer jeg, hvordan kan jeg dele bruddstykker av den jeg er, slik at de forstår meg, når jeg nettopp nå befinner meg i en periode av mitt liv hvor språket mitt, ordene, ikke strekker til når jeg ønsker å forklare hva jeg vil? Jeg er tjue og litt, og nå har de tatt fra meg håpet jeg hadde så lyst til å finne tilbake til. Jeg vet ikke om jeg tenkte tanken verbalt, jeg husker ikke nå om jeg formulerte ordene inne i hodet, men følelsen var der, og den skrek til meg: hvordan kan jeg, perfeksjonistiske lille jente på grensen til det patetiske, snakke for å forklare hvordan det er, når jeg ennå ikke har rukket å finne de rette ordene?

Du må ikke leve sånn som de som lever på liksom

Og blir lykkelig av å vise seg frem

Og alle de ordene jeg ville si, de ble ikke sagt. Jeg fant aldri den pepperkakeformen som passet best, og dermed ville jeg ikke si noe. I stedet gjorde jeg det jeg var blitt flinkest til av alt: jeg spilte. Jeg smilte. Jeg hentet vann til de andre pasientene hvis de var tørste, jeg lagde aldri bråk. Jeg spiste opp maten min, men forsynte meg heller ikke med bemerkelsesverdig store porsjoner. Jeg la meg da lyset i gangen med det oransje linoleumsgulvet ble slukket, samtidig som jeg forberedte meg på å dø.

For. Ulikt det jeg følte da jeg ble ført inn døren til subakutten den første dagen, skjønte jeg etter en stund at ingenting varer evig, og at i det øyeblikket én skrives ut – da kommer en annen inn. På det samme rommet. Til de samme to sengene, hvor den ene kunne brukes som sofa hvis man fikk et teppe over. Jeg skjønte det ville være en annen enn meg som satt
med hodet i hendene på det samme bordet, på den samme stolen og brukte den samme dusjen. Jeg skjønte det ville komme enda en, som skulle se på det samme taket, bli kjent med strekene og rektanglene. Kanskje ønske seg mosaikk.

For det er lov å være litt ensom

Mye bedre enn å være på TV som klovn

Så. Jeg ble skrevet ut. Jeg var fortsatt en ensom klovn i tegneserieskikkelse. Veien, fra hølet i gjerdet på Gaustad sykehus til apoteket ved siden av leiligheten min, var kort. Jeg hadde en resept på tre måneders medikamenter i lommen.

Jeg liker å innbille meg at det ville ha vært enklere å si det nå. Som det er. Uten bortforklaringer. Jeg har nå skrevet 10000 tegn inkludert mellomrom i håp om å formidle viktigheten av at de uutalte ordene blir sagt, slik at tankene kan forstås. Jeg har utelukkende analysert meg selv i preteritum, samtidig som jeg jobber hardere enn noensinne for å orke å snakke om det som skjer nå.

Så bare kom, men ikke spør meg på liksom

Du og jeg kan gjøre sånn som er morsomt

Blogger som endrer den jeg var

Noen ganger leser jeg bøker som endrer min måte å (ville) se verden på. Andre ganger hører jeg på musikk som endrer hodet mitt. Innimellom leser jeg blogger jeg tenker endrer den personen jeg engang var.

Først en sang som endret livet, selv om jeg der og da ikke engang husket hva den het, men jeg husker det nå, og jeg har hundretusen gode assosiasjoner til den sangen.

Stevie Wonder – Sir Duke

You can feel it all over
You can feel it all over people
You can feel it all over
I can feel it all over-all over now people

Jeg hadde vært ganske lenge på sykehus. I alle fall opplevde jeg det som lenge. En vår, en sommer og nesten en høst var forbi, og jeg stod på plenen utenfor akuttavdelingen jeg var innlagt på. Jeg hadde minidiscspiller i lomma. Jeg hadde i månedsvis hørt på Kent og grått, på Radka og grått, på Thomas Dybdahl og grått, på Nina Simone og grått. Jeg hadde grått og grått og grått til den musikken jeg spilte som et soundtrack til mitt miserable liv, men denne dagen hørte jeg på Stevie Wonder og jeg tror jeg merket at det var sol. Høstsol, favorittsoltype.

Da skjedde det noe. Etter det tror jeg ikke jeg noensinne jeg har hatt det verre enn jeg hadde det før den dagen, og de som skjønner hva jeg mener skjønner hva jeg mener. Selvsagt var det ikke Stevie som gjorde meg bedre. Men jeg er i alle fall uendelig glad for at personalet ikke frarøvet meg muligheten til å høre på musikk hele tiden, for musikken fulgte meg ned og den ble nesten aldri med meg opp, for jeg var så lite oppe, og orka ikke oppe-ting, men så en dag snudde det, og jeg tror ikke jeg hadde følt den trangen til å bli frisk så intenst uten Stevie W. Bare det å tillate seg å føle noe på ekte, noe som var meg, noe som verken var deppa eller hypomant, men bare noe! – det var et gjennombrudd.

For det var som et bilde. Et nesten-patetisk bilde. Det var gnistrende sol, rødt løv, lufta hadde fått et litt kaldere drag, den var frisk og jeg elsket da, som jeg nå fremdeles elsker, frisk luft. Jeg strakte ikke hendene i været, men nesten – for det var liksom ikke helt min stil å være synlig gal som i «se, jeg er et tre«-gal, men jeg strakte meg litt opp mentalt, om ikke annet. Rettet ryggen. Litt.

Merkelig syn på hva galskap er. Det hadde lenge vært lettere å rake hodet, skade kroppen, slutte å spise, spise for mye, ha intox etter intox, [überdramatisch]enn å strekke opp armene en dag jeg hadde litt lyst.

Og det var ikke slik at alt før var ille og at det ble Pang! → Bra. Ikke i det hele tatt, funker det i det hele tatt slik for noen? For det hadde vært vanskelig svært lenge, deretter ble det helt krise, så ble det litt bedre, og siden forsatte det ganske lenge og kraftig opp og ned og det samme igjen – men poenget mitt er at det gikk an å takle nedturer igjen, samme hvor voldsomme de var, så lenge jeg visste at jeg hadde klart å bli bedre tidligere. For da var det plutselig håp.

Nå i ettertid virker det nesten rart at det var de små tingene som hadde så mye å si. Nå, etter å ha vært frisk lenge, har livet uten sykdom preget meg, og ikke udelt positivt. Jeg klager mer nå enn jeg gjorde da. Jeg kan finne på å klage over småting, det hender jeg tar meg i det – og minner meg selv på at jeg en gang lagde et dørskilt på ergoterapien på Gaustad og at det var som et grensesprengende manifest på at jeg en gang skulle få en fremtid. At jeg i alle fall innimellom turte å håpe på at jeg en gang skulle leve, i et hus, med en dør, med et skilt.

Takk til virrvarr og til Marie.

Bipolar blogger?

[Før hadde jeg en bipolar lidelse. Nå har jeg det ikke lenger]

Jeg tenkte, da jeg våknet i dag tidlig, at det er fantastisk godt å slippe å være fjorten år gammel, redd for hva jeg skal tenke og mene, hvordan jeg skal kle meg, te meg. Det er fryktelig rart de gangene jeg ser unger som har funnet på noe pøbelaktig gå U-sving når de ser at jeg kommer, hvorpå de hvisker et eller annet om «shit, slutt – se hu dama som går der» til hverandre, når jeg kommer gående når de skater et sted det ikke er lov, eller noe annet som strengt tatt ikke er så veldig krise. Samtidig innser jeg at jeg går fra å være hu dama der, til å bli hu patetiske dama der [som sikkert bruker for små miss sixty-bukser] dersom jeg skulle løpe etter dem for å si at – Hey! Bare skate hvor dere vil for min del, do I look like I give a fuck?

For det gjør jeg sikkert. Jeg ser sikkert akkurat ut som alle de andre som faktisk gives a fuck og mener et eller annet synsete om at semipøbler nå er verre enn semipøbler før. Sokratesinnstillingen.

Jeg husker svingningene. Dype daler, herregud – så opp, ned – opp igjen. Siden gikk det verre og ting ble veldig vanskelig. Det gikk måneder og år, og jeg klarte en del, taklet andre ting dårlig, lot som, lot som, lot som om alt var fint, jeg kunne ha vært skådis, jeg gjorde det å lure folk til å tro at alt var fint til en hverdagssyssel jeg behersket bedre enn de fleste, jeg kunne ha vært Master of Eager to Please.

Så ble det ekstremt dårlig.

Så gjør jeg den historien kort og sier at det gikk bedre. (Takk til virrvarr som deler av det som skjer nå!)

I mellomtiden fikk jeg vite at jeg sannsynligvis kom til å være syk resten av livet, at jeg burde bruke medisiner resten av livet. Jeg burde vurdere uføretrygd, jeg kom jo sikkert ikke til å kunne studere, jobbe, noe i det hele tatt uansett. So why bother. Bedre å lulle seg inn i vatt, ta mye medisin, la dagene komme og gå,

Like sands thorugh the hourglass, so are the days of our lives.

Det gikk en faen i meg. Nei. Det er ikke helt sant. Det kom en følelse av faen. Det tok litt tid, men gradvis bygget det seg opp en følelse av at jeg skulle vise dem [hvilke hvem er noe uvisst]. Jeg skulle vise dem at de tok feil. At de hadde bommet.

Jeg skulle vinne, klare, få til, så kunne de sitte igjen på kontorene sine, på vaktrommene sine, med avisen foran ansiktet på akuttavdelingene, som for å skjerme seg selv fra pasienter som trengte etellerannet. Da kunne de sitte igjen med det rigide regelverket sitt om at man på avdelingen ikke fikk spise mat på kvelden dersom man ikke hadde smurt seg matpakke og at skjerming bestod av at noen av de som trenger mest ble overlatt til seg selv med en slags vakt på utsiden av døren. De kunne sitte igjen med dette, og så skulle jeg dra opp til dem etter en stund, vise dem fingeren og si at

– Jeg hadde rett og dere tok feil!

Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg vet jeg hadde rett. Jeg vet de tok feil. Men de er ikke de som i alle, men i noen. Hovedproblemet var kanskje – og er kanskje fremdeles- den overbevisningen enkelte har om at man ikke kan bli bra igjen.

Det irriterer meg. Jeg synes det er uforsvarlig at vi har ansatte innen helsevesenet som føler seg berettiget til å si til unge mennesker at de kommer til å være syke resten av livet. For det trenger ikke være sant.

Og jeg vet at helsepersonell vet at mange som har vært syke før føler et slags behov for å fremstå som friskere enn de friske, slik at ingen skal tvile, atter sette en i bås, ingen skal kunne si at jeg fremdeles er syk når jeg ikke er det.

[det er derfor jeg prøver så hardt og gjør så mange ting samtidig. For hvis jeg klarer dobbelt så mye som det du gjør, kan du kalle meg syk da?]

Kronisk. Særlig.

Det er veldig mye lettere for meg å være mitt varierende-i-humør-meg, så lenge jeg vet at det ikke skyldes en eller annen alvorlig psykisk tilstand, men bare at det er slik jeg er. Opp og ned, med måte riktignok, men slipper i alle fall å være helt stabil, jevn, forutsigbar (og dørgende døll).

Derfor kan jeg helt fint hoppe opp og ned mens jeg hører på

Joyful Joyful

som jeg har funnet på youtube, ta en liten dans på kjøkkenet, juble litt, bli litt rørt, for deretter å sette meg ned i stolen, konstatere at der, der!– gikk visst lufta litt ut av ballongen, roe ned.

Da hører jeg heller på Nina Simone inne i hodet.

Please don´t let me be misunderstood

Og derfra er igrunnen veien kort til

Feeling Good

Og det er da jeg smiler når jeg husker en av de tingene en dame på akuttavdelingen sa til meg da vi satt på røykerommet og verdenskonspirtere:

Victoria! Du er i bevegels!