Category Archives: Samvittighet

– Du skal ikke le av ham!

Vi satt i gymsalen på skolen. Jeg gikk i fjerde klasse, vi skulle ha foredrag av en dame som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

I gymsalen var alle elevene fra fjerde til sjette klasse samlet. Skolens ledelse hadde vært litt i tvil om de skulle ha med de yngste av oss, men de hadde konkludert med at det var ok. Dessuten var damen som skulle holde foredraget bestemoren til en av jentene i fjerde. Den dagen våknet en interesse for denne delen av verdenshistorien, og da jeg for noen dager siden leste ut boken Auschwitz – nazistene og den endelige løsningen av Laurence Rees og dagen etter så filmen Falskmyntnerne i Sachsenhausen, gikk tankene tilbake til gymsalforedraget for nesten tjue år siden.

Vi satt på sånne gymsalbenker (hyppig brukt til hjørnefotball), tjukkaser og grønne matter. Vi var mange barn samlet på et lite område, jeg var veslevoksen og veldig skikkelig og ordentlig og ganske bekymret for at en del av de litt mindre skikkelige og ordentlige ikke skulle klare å holde kjeft.

Hun entret scenen.

Først fortalte hun en del saker vi visste litt om fra før. Hun fortalte om motstanden tyskerne hadde møtt på Midtskogen 10. april, at kongen hadde sagt NEI til tyskerne på Folkehøgskolen like ved der vi nå satt, hun fortalte at Leiret (sentrum i Elverum) ble bombet, og at de husene som nå var betongklosser stod på tomtene til gamle ærverdige trehus. De gamle husene ble ødelagt under bombeangrepet 11. april. ( Dette er jo barnehagepensum for oss fra Indre Østlandet, men resten kan jo starte kunnskapsletingen på wikipedia. )

Så fortalte hun en del om ting jeg siden har lest mye om. Hun fortalte om forfølgelse av jøder, kommunister, intellektuelle, homofile. Og jeg husker faktisk ikke helt hva som var hennes egen bakgrunn for deportasjon, men jeg tror hun var motstandskvinne. Dermed havnet hun i konsentrasjonsleir, men jeg husker ikke om det var i Sachsenhausen eller i Ravensbrück. Hun snakket om de generelle forholdene i leiren, men at hun – med sitt lyse hår, blå øyne og norske statsborgerskap, fikk en relativt grei behandling i leiren. Alt hun fortalte virket jo skrekkelig for oss, men hun påpekte ettertrykkelig at hun ble behandlet mye bedre enn mange av de andre. Vi fattet poenget etter hun hadde snakket om de polske og ungarske jødene.

Hun snakket om redsel, om usikkerhet, om sinne og om håp midt i helvete. Hun snakket om SS med hat i blikket, kjevene i spenn. Det liknet en del på dette som Magnhild Braathen forteller her [mer om Magnhild kan du lese her].

Siste del av foredraget dreide seg om hvordan de ble reddet av de hvite bussene. Hun ønsket en mann velkommen opp på scenen, presenterte ham som sin redningsmann. – Jeg skylder deg livet, sa hun. Så lot hun ham prate.

Mannen var fra Skåne og snakket med den særpregede dialekten. Noen i salen begynte smått å le, og latteren smittet. Foredragsdamen klikket nesten. Ropte høyt: – Du skal ikke le av ham! Ikke noe banning, ikke noe voldsomt sinneutbrudd, men det ble sagt på en måte som gjorde at alle skjønte at det var alvor. Så, de som hadde ledd – de ble stille. Kikket ned, studerte skoene sine med veldig interesse. Hvite-busser-mannen fortalte om hvordan de hadde reddet fanger, og om arbeidet som var gjort i forkant for å få dette til.

Det brant seg fast, alt sammen. Jeg ble voldsomt interessert. Like etterpå leste jeg Det angår også deg av Arnold Jacoby om Herman Sachnowitz og Petter Moens dagbok av og om Petter Moen som var fange i Møllergata 19. Jeg husker jeg våknet om natta, gråt og bar meg, i en slags blandingstilstand mellom søvn og våkenhet, dette var sterke saker for meg. Nå har jeg sikkert lest flere meter med bøker om konsentrasjonsleirene. Jeg vil veldig sterkt anbefale Kristian Ottosens bøker om dette. Jeg har lest bøker sett fra mange ulike ståsteder, og leser på mange måter ganske like beretninger om og om og om igjen. Men det gjør så inntrykk hver gang allikevel.

Den siste boka jeg leste om dette, den jeg nevnte innledningsvis, er en god bok. Jeg har lest mange bøker som har rystet meg mer enn denne og gjort mye større inntrykk på meg, men jeg tenker allikevel at innledningen i denne boka er av en slik art at den bør leses av alle.

Jeg tenker stadig på hvor mye det betød for meg og min interesse for dette, å få høre mennesker med førstehåndskjennskap til leirene snakke om sine minner, opplevelser og tanker. Jeg håper virkelig vi vil evne å gi de som vokser opp uten denne muligheten til å lytte til direkte historiefortelling det som skal til for at denne mørke historien aldri glemmes.


13 kommentarer

Filed under Samfunn, Samvittighet

Livet går opp og ned for alle

I dag fikk jeg denne på mail. Sammen med teksten lå en oppfordring om å spre dette budskapet – og det gjør jeg mer enn gjerne. Teksten er forfattet av Anne Grethe Klunderud – leder for Mental Helse Norge.

En underskriftskampanje settes i gang førstkommende mandag. Klikk deg inn på organisasjonens hjemmeside, last ned, print ut, skriv under og send inn.

Frist for innsendelse av ark med underskrifter er 22. august. Dokumentene sendes til Mental Helse Norge, postboks 298, sentrum, 3701 Skien

Underskriftskampanjen tjuvstartes på fredag utenfor Stortinget i forbindelse med Rebabilitering/habiliterings-aksjonen. Anne Grethe K vil være tilstedet der.

Livet går opp og ned for alle.

En av tre personer vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske helseproblemer. Det er mange flere som rammes av dette enn av kreft. Faktisk er det så mange som rammes av dette, at det er fristende å si at det er normalt å slite psykisk en eller annen gang i livet. De fleste kjenner en eller flere som har slike utfordringer i livet sitt. Så hvor den tanken kommer fra, at de som sliter psykisk på en eller annen måte er annerledes, det forstår jeg rett og slett ikke.

Fortsatt er det mange myter knyttet til psykiske problemer og lidelser. Og den mest hardnakkete er nok at det skyldes en svakhet hos den enkelte når man rammes. Noen snakker om en genetisk svakhet, andre snakker om sosial arv og manglende styrke til å håndtere kriser. Uansett er det slik at det er en feil eller mangel hos den enkelte som gjør at man begår den ”feilen” å bli rammet av dette. Kan vi ikke slå det fast en gang for alle: dette kan ramme alle. Heldigvis vil de fleste av oss som rammes av disse helseproblemene finne måter å leve med det. De fleste kommer seg. Noen vil trenge mye hjelp for å få et liv med gode og meningsfylte fellesskap, de aller fleste kommer langt med litt profesjonell hjelp og støtte fra dem rundt.

Mental Helse kjemper ikke bare for dem som har psykiske problemer og deres pårørende. Vi kjemper like mye for at samfunnet skal få en form og et innhold, slik at det ikke blir mer av disse problemene. Vi kjemper like mye for at ”normalene” i dette landet skal samsvare med de menneskene som bor her.

Landsstyret har gitt sentralstyret et oppdrag. Oppdraget er å lansere en underskriftskampanje, for å sikre en helsetjeneste som skal kunne ivareta også den psykiske helsa til det norske folk. En underskriftkampanje for å kreve fortsatt øremerking av midler til psykisk helse i statlige og kommunale budsjetter. For pengene salderes bort, til og med i en opptrappingsperiode skjæres det ned på budsjettene til de psykiske helsetilbudene. Selv om dette med rette kan kalles et folkehelsetilbud. Nei dere, nå må det mobiliseres!

La oss starte en folkebevegelse. En folkebevegelse for et samfunn som er varmt nok og sterkt nok til å ivareta alle. Klarer vi å skape et samfunn som er godt nok til å ivareta dem som sliter mest, ja da har vi et samfunn som er godt for oss alle sammen. Alle har en mental helse. Er det ikke slik at det er dem som tror de ikke har det, som virkelig har et problem?

Anne Grethe Klunderud

landsleder

7 kommentarer

Filed under Helse, Hold deg oppdatert, Organisasjoner, Politikk, Samfunn, Samvittighet, Uncategorized

Etter pedofilidrap-diskusjonen

Det ble en del styr.

Jeg burde ha vært forberedt på at det ikke ville være stående ovasjoner for innlegg hvor jeg først

  • sier at jeg ser på en mann som drepte en pedofil som en helt
  • for så deretter å begrunne hvorfor jeg faktisk mener at pedofile oppfører seg umenneskelig

Det er jo ikke særlig pent av meg.

Nei, det er ikke det. Det er ikke pent. Men det var ikke meningen, heller.

Om å fremstille seg slik en forestiller andre helst vil se en.

Jeg tror mange opererer litt slik på nettet. Sier noe, mener noe, diskuterer og debatterer på en slik måte at det skaper et lite helhetlig bilde av hvordan en selv virkelig er som person. Jeg har sikkert gjort det, i alle fall tror jeg at jeg har klart å fremstå som en mye mer rettferdighetssøkende og godhjertet person enn jeg egentlig er. Ikke sånn å forstå at det som står skrevet ikke er sant, men at det er mye lettere å fremstå som en «Do good»-er før man er nødt til å begrunne hvorfor man mener det man mener.

For.

Det er jo slik at dersom jeg hadde holdt meg til å si det at

jeg synes alle mennesker bør behandles likt og de har samme verdi

og deretter ikke sagt noe om at

men pedofile, derimot, de er ikke verdt det samme – på grunn av det de har gjort (noen av dem vel og merke, man kan jo være pedofil uten faktisk å forgripe seg på barn. Tanker og fantasier er visst nok i forhold til diagnosekriteriene)

så hadde ikke hele argumentasjonen min falt på sin egen tilsynelatende urimelighet. Da hadde jeg også sluppet å ha kommentarfelt hvor kommentatorer lar meg sitte igjen med følelsen av at det er noe fundamentalt galt med menneskesynet mitt.

Men, deretter kan jeg tenke, at jeg sikkert har godt av det. Jeg har faktisk godt av å utfordre hodet mitt, klare å reflektere over at det jeg mener er rettferdig og godt ikke nødvendigvis er det.

Hvordan skal man lese slike innlegg?

Det finnes det vel ingen mal på.

Jeg er ikke opptatt av at alle skal mene det samme som meg uansett.

Men, jeg blir jo lettere oppgitt av at folk leser dette som en nedrig oppfordring til å drepe pedofile, ta loven i egne hender og en form for gatejustis. Jeg oppfordrer ikke til drap. Men det er jo ok å slenge ut slike antydninger når man ikke gidder/ønsker å svare for seg. (Eller hva, Knele-«Jan»?)

Jeg skrev et annet innlegg også. Et innlegg hvor jeg forsøkte å vise at enkelte folk gjør ting mot andre, som er så ille at det lar meg sitte igjen med tanken om at jeg ikke ser på livene deres (overgripernes) som like mye verdt som den jenta de skadet.

Jeg kommenterte inne hos Lin at jeg synes det er beundringsverdig med folk som er så rene og noble i tankegangen sin, at de ikke lar folks handlinger spille inn på en slik måte at menneskers verdi kan settes opp mot hverandre. Jeg vet ikke om den kommentaren ser ironisk ut når den leses av andre,den var ikke slik ment i alle fall. De som ikke skiller på den måten, de klarer noe jeg ikke får til.

Jeg mener at alle i utgangspunktet er akkurat like mye verdt, Herregud, da spiller det ikke noen rolle om du er sånn eller slik, ser ut på den ene eller den andre måten, og du er rik eller fattig. Det spiller ikke noen rolle hvor du kommer fra, og det spiller ikke noen rolle for meg hva du tror på.

Men, i det øyeblikket du misbruker barn seksuelt, da er du ikke mye verdt for meg. Da spiller det ikke noen rolle for meg at du gjør masse annet som er bra – ja, når du ikke har sex med barn, da.

Folk får ha sine egne grenser, men der går min.

27 kommentarer

Filed under Blogger, Blogging, Forbannet, Meninger, Samfunn, Samvittighet

Det skulle virkelig bare mangle [del 2]

I innlegget Det skulle virkelig bare mangle [del 1] avsluttet jeg slik:

Men, hvordan kan jeg – dersom jeg mener at alle mennesker har samme verdi – tenke som jeg skrev i forrige post, at mannen som tok livet av en pedofil var en helt?

Dét kommer jeg tilbake til i del 2.

Velkommen til del 2.

Del 2 er ganske mye vanskeligere enn del 1.

I går da jeg skrev posten om mannen som drepte en pedofil, tenkte jeg at det ville komme noen reaksjoner. Vel og merke var det ikke for å få reaksjoner posten ble skrevet, selv om mitt temmelig ekstreme syn på saken kanskje tyder på dét.

For jeg mener jo at mannen som drepte den pedofile faktisk gjorde en god gjerning. Hvordan kan jeg se på drap som en god gjerning – og samtidig forfekte et syn om at jeg ønsker samfunn hvor likeverd mellom mennesker er en forutsetning?

1. Mannen var ikke et menneske

Jeg kunne jo selvsagt ha ment at mannen var et udyr og dermed ikke et menneske og avsluttet med det.

Men, det blir for lettvint.

2. Det er mange måter å drepe på – hvilken er verst?

Jeg kjente

en gang

en jente.

Hun var min venn.

Mitt enormt sterke hat rettet mot pedofile dreier i stor grad om henne. Hun lever ikke lenger, fordi hun ble så vanvittig syk av å ha gjennomlevd de overgrepene som var en del av hennes hverdag fra hun var 2-3 år (kanskje mindre) og frem til hun var omlag 16.

Den dagen hun døde og i dagene som fulgte, merket jeg at jeg ikke hadde noen problemer med å sile ut hvilke personer jeg ser på som mennesker, og hvem jeg bare vil vondt. Jeg ble nesten desperat, ringte min gamle psykiater. Sa jeg var nødt til å snakke med henne om den råskapen og ondskapen jeg hadde lyst til å utsette overgriperne for. Jeg fikk en glans i øynene av å tenke på å bruke en drill, bore franske treskruer inn i knærne på de jævlene, de jævlene som ble kåte av en jente på 2,3,4,5,6,7,8,9,….,16 år – og som sikkert ikke ga seg av noen annen grunn enn at det med ett ble mulig for henne å ta fysisk, psykisk og verbalt igjen. I tillegg ble det jo vanskeligere for dem å røre henne, siden hun fra 16-årsalderen bodde på institusjon, siden hun var så skadet av det hun hadde vært nødt til å ha som en del av sin oppvekst, sin hverdag.

Jeg merket at jeg for første gang i mitt liv opplevde en følelse av et hat så rent, så sterkt og så oppslukende at det var som om tanken på å reise med fly, reise med buss, ringe på, se svina åpne døren, og bruke så mye vold som overhodet mulig med lyden av Agnus Dei gjallende inne i hodet, smile og se de jævlene inn i øynene og si

-Hei! Det er jeg som er Victoria – og dere er kanskje klar over at vi har noe uoppgjort?

[Samuel Barber: Agnus Dei (Adagio for strings)]

[[Når jeg står der foran dere og dere hører gjenklangen av at jeg har Agnus Dei inne i hodet, da er dere i alvorlig trøbbel]]

virket hypnotiserende. Jeg visste at dersom jeg ikke hadde hatt egne barn selv, så hadde jeg dratt opp og torturert de jævlene. Jeg klarte jo faktisk å være så jordnær at jeg evnet å tenke på at mine egne barn ikke ville ha stor nytte av en mamma på Bredtvedt.

Dette kan virke veldig usympatisk av meg.

Men verden er nå en gang slik, at det ikke er så lett å få dømt folk for å gjøre slike ting som det de gjorde.

Man kan velge å snu seg vekk, slik hun opplevde utallige eksempler på gjennom hele barndommen. Mange visste. Ingen grep inn. Det hadde selvsagt vært en god del enklere å få de svina dømt mens overgrepene fortsatt skjedde, og om ikke det: mens hun fortsatt var i live. For hvem dømmes i det norske rettsapparatet, basert på gamle dagboknoter skrevet av en jente som hadde mange ulike personligheter?

Den interesserte kan lese mer om dissosiativ identitetsforstyrrelse her.

Der står det blant annet:

(…)innebærer at de forskjellige personligheter forvalter ulike tanker, minner, følelser og atferd.

Dette ble en del av problemet, siden noen av identitetene faktisk fornektet at overgrepene hadde funnet sted. Hun fryktet konsekvensene av dette i en eventuell rettssak. Tenk å være der, ha muligheten til å få overgriperne dømt, dissosiere og deretter fornekte overgrepene. Tanken ble for vanskelig, hun anmeldte ikke.

Jeg skrev at det kan virke som om det er usympatisk av meg å gå med tanker om å ville torturere andre folk. Mon det. I alle fall lurer jeg på om det var mer usympatisk av dem, den gangen (eller de gangene) de løp etter den lille jenta i skogen, hun var fire år, i trusa, hun løp og de løp, forskjellen var at hun var et lite barn og de var voksne menn med hagle.

Nettopp, med hagle løp de etter den lille jenta. Og ja, de skjøt. Ikke på henne, men rundt. Skremme litt. Slemme, voksne menn.

Om det var før eller etter de spilte poker om hvem som skulle ta henne først, det vet jeg ikke.

Om det var før eller etter de tvang henne til å suge dem etter tur, det vet jeg heller ikke.

Jeg vet faktisk ikke om det var før eller etter de sydde henne inn i en død elgskrott heller.

Men jeg vet at det var før noen av dem stod i begravelsen hennes og leste dikt om at de savnet den lille solstrålen sin så veldig. Jeg var også der. Jeg dro ikke tilbake for å torturere noen, men jeg forsøkte virkelig så godt jeg kunne å gi dem blikket.

Blikket som sier at

så lenge jeg lever og jeg vet det jeg vet, så vil jeg at du aldri noensinne skal kunne føle deg trygg igjen.

Å oppleve noe sånt på ganske så nært hold, har gitt meg en reise inn i det umenneskelige. Kan hende er det urettferdig overfor andre overgripere og incestutøvere, kan hende er det urettferdig mot den muligens tyske mannen som jeg overhørte var blitt drept av «Bartje». Kanskje er den ufattelige ondskapen jeg hørte henne fortelle om noe særegent, kanskje er dette en historie som ville ha skrevet seg inn som en av de verste. Kanskje er ikke de aller fleste overgripere så ille som hennes var.

Kanskje. Kanskje ikke.

Kanskje er det slik at man kan kjøpe sex av en åtte år gammel gutt, en gutt som får en liten seddel mens halliken hans får en fet bunke sedler, uten at man er en ond person.

Men vet dere hva? Jeg tror ikke det, jeg.

Det finnes et sted hvor omsorg for andre fordi de er mennesker opphører, et sted hvor moralen slutter å virke, det finnes steder hvor etikk ikke lenger gjelder etter den samme kutymen og det finnes ondskap hinsides fattevene.

Barn er barn.

Men folk er faen meg ikke alltid mennesker.

25 kommentarer

Filed under Forbannet, Meninger, Samfunn, Samvittighet

Stormberg får det til! Hva med din bedrift?

Jeg takker for engasjement om Hegnar & Co og deres fremstilling av uføredebatten. Vil gjerne få reklamere litt for Stormberg. Kanskje visste du allerede at man kan få pant for gamle klær der? Men, de gjør mer enn å tenke på forbruksproblematikk.  

Se bare hva de har på sin hjemmeside:

Mange mennesker opplever det som stadig vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet. Stormberg ønsker at også mennesker som vanligvis har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet skal kunne få seg jobb. Vi har derfor utarbeidet en handlingsplan for Inkluderende Arbeidsliv, som blant annet har som målsetting at 25% av de som rekrutteres til Stormberg skal være unge mennesker som av forskjellige grunner har hatt vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Stormberg har i dag et meget dyktig team bestående av blant annet ufaglærte arbeidstakere, straffedømte og tidligere rusmisbrukere.

Dette er et godt eksempel – og jeg håper flere bedrifter følger etter. For, det er jo litt tullete, at avtaler om et inkluderende arbeidsliv lovfestes og snakkes om i festtalevendinger i den offentlige debatten, når verken det offentlige selv eller store deler av det private næringslivet ønsker å benytte seg av den kompetansen mange innehar, trøblete liv til tross.

Målet må jo være at dette blir like selvsagt arbeidskraft som all annen, men enn så lenge synes jeg det er helt flott at Stormberg bruker dette som en kombinasjon av omdømmebygging og samfunnsengasjement. Kan hende kan det bidra til å påvirke andre bedrifter også.

4 kommentarer

Filed under Hold deg oppdatert, Politikk, Samfunn, Samvittighet

Se film: Goodbye Bafana

goodbye-bafana-02.jpg

Vil gjerne anbefale denne filmen.

Så den for et par dager siden, og jeg synes den var veldig bra. Nå er det jo ikke akkurat noen verdenshemmelighet at jeg er mer enn litt fascinert av Nelson Mandela – og det gjelder vel for mange.

[det er nesten synd at jeg ikke helt klarer å le av BUSH når jeg tenker på Mandela, dere husker dette, ikke sant 🙂 – men det er jo en annen sak. ]

Jeg har ikke veldig store kunnskaper om Sør-Afrika under apartheid, men jeg har lest litt, om opprettelsen av ANC, de sentrale personene der, om konfliktene med PAC – en del ting som blir nevnt i filmen. De som vet litt om det fra før, har utbytte av det under filmtittingen. Og i livet ellers, sikkert. Det er aldri negativt å kunne ting.

Jeg leste denne boka, utdrag fra Wikipedia her:

Long Walk to Freedom is an autobiographical work written by Nelson Mandela, and published in 1995 by Little Brown & Co. The text describes his early life, coming of age, education and 27 years in prison. The last chapters of the book describe his political ascension, and his belief that the struggle continues against apartheid in South Africa. Les resten

Se filmtrailer:

Snakker meg på viddene. Jeg skulle jo bare si:

Se film!

Sjekk ut mer om filmen HER

Anbefaler også Bharfots anmeldelse av samme film.

Legg igjen en kommentar

Filed under Øyeblikk, Film, Organisasjoner, Politikk, Samfunn, Samvittighet, Victoria redder (hver)dagen din

Alle taxisjåfører er dumme og bussjåfører stigmatiserer de svake.

Slik må det jo bare være? I alle fall dersom jeg skal følge logikken til to representanter fra de to yrkesgruppene. I går tok jeg taxi og buss, og det ble en selsom opplevelse.

Morgenen startet på overtid. Vi hadde slumret «sju minutter til » et ubestemt antall ganger og da jeg endelig fant det for godt å stå opp var klokken allerede blitt 0730. Fikk eldstemann ut av huset, sendte ham i retning skolen. Så var det et stress med å smøre resten av matpakkene, kjempe mildt mot toåringens hårbørsteaversjon, finne like sokker og så videre. Konklusjonen på løsningen av morgenlogistikken ble å ta taxi til barnehagen, løpe inn med oppgitt «jeg skulle vært på et møte for fem minutter siden»-blikk. Barnehagepersonalet forstod, jeg kunne løpe tilbake igjen og kjøre taxien videre.

Jeg hadde tatt med barnesete siden det er vrient å få taxi med barnesete der vi bor (egentlig har det vært det enten vi har bodd i Oslo, Asker eller Drammen hvor vi bor nå). Følte det nesten en smule nevrotisk, for barnehagen er bare rett opp en liten bakke. Men, føre-var-prinsippet gjelder. Better safe than sorry, slik er det jo bare, det er innarbeidet hos oss nå.

Men, jeg nevnte til taximannen, dum som jeg var, at jeg for en stund siden hadde snakket med en venn som kommer fra Kurdistan. Han smilte av meg en gang jeg snakket om barneseter og sa at i hans hjemby kjørte de fleste uten. Årsaken var at mange ikke hadde tilgang, og at man – dersom ungen skulle fraktes fra A til B i bil – var pent nødt til å ha barnet på fanget. Mange i alle fall. Og, sa han, som regel gikk det bra. Han snakket ikke negativt om norsk barnesetefokus, men viste meg bare en liten bit av hvordan han var vant til å kjøre bil.

Taxisjåføren misforstod meg 100%. Han tente faktisk på alle pluggene. Ropte ut at «hvorfor kommer de hit, da? Hvis de bare skal snakke dritt, kan de holde seg der de kommer fra!»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Tenkte, dette kan bli en interessant tur, dog er jeg glad den er temmelig kort. En time med den mannen, og det kunne endt med brukken nese, fortrinnsvis min kanskje. Jeg klarte ikke å komme med kontra, for jeg ble så satt ut. Men, han fortsatte og fortsatte. Snakket skitt om pakistanere, somaliere (de er jo helt umulige å integere! sic) og mange flere.

Til slutt var det mer enn nok for meg, og siden turen allikevel nærmet seg slutten og jeg hadde det travelt med å punktere samtalen, gikk jeg bare rett på. Jeg sa at jeg ikke forstod hvordan han kunne generalisere over grupper på den måten. At somaliere ikke er mulige å integrere, kalte jeg det dummeste vås jeg noensinne hadde hørt.  Jeg sa at for mange innvandrere i Norge oppleves livet som temmelig hardt. Taximannen begynte å harke, og barket frem mer galle. Jeg smilte det arrogante smilet jeg kan få (it runs in the family) når jeg vet at jeg har rett og andre rett og slett tar feil. Jeg fremførte budskapet mitt og avsluttet taxituren med å be om kvittering og si at jeg heretter kunne følge hans logikk og innbille alle andre jeg kjenner, møter, eller forholder meg til på annen måte, at taxisjåfører er dumme tvers igjennom. Alle sammen. Jeg sa sikkert fordomsfulle og stakkarslige også. Og tykkfalne. Hva tenker du om det? , sa jeg og slang døra demontrativt igjen mens jeg ristet på hodet.

Så var jeg på seminar, det kommer jeg til å skrive om en annen gang, for det var spennende.

Etter seminaret skulle jeg hjem. Jeg skulle ta bussen, og på akkurat den bussholdeplassen sitter det ofte et par av livets litt for glade gutter. Det er flere av byens mest slitne, som bruker nettopp dette busskuret til å slappe av litt, det fungerer nærmest som et treffsted. Da jeg nærmet meg, så jeg at det lå en fyr og sov på benken. Masse folk rundt. Ingen som reagerer på at mannen ligger der og er synlig kald. Oppgitteheten av andres apati skrek i meg, for dette har jeg nå sett omlag tusen ganger, f.eks her. Jeg gikk bort til mannen og ristet i ham, han pustet og jeg tenkte at han høyst sannsynlig bare var drita, men kald var han jo uansett. Han lå på en benk som kanskje er 40 cm bred og han holdt flere ganger på å falle ned. Jeg prøvde å vekke ham, for jeg var ikke spesielt interessert i at han skulle ligge der og fryse, midt blant folk som alltid snur seg bort fra mennesker som tydelig trenger noe annet enn nettopp avstand.

Så klarte jeg å vekke ham. Men, da han våknet begynte han å skli litt nedover, og det var med nød og neppe jeg fikk stablet ham opp på benken igjen. Da sa jeg litt sånn halvhøyt at det kunne vært ok om noen gadd å hjelpe meg. Jeg sa at det står sikkert tretti stykker her, så noen av dere kan vel kanskje hjelpe til litt? Målet mitt var nemlig å sjekke om karen var i stand til å komme seg et annet sted, for jeg vet at politiet henter disse gutta hvis de ligger der, og det er jo ofte slik at denne hentingen ikke alltid er så skånsom. Jeg spurte om det fantes noen varmestuer i byen, ok – det er ikke så kaldt nå, men om en måned er det annerledes. Han smilte skrått, sa han ikke trodde det var en del av Drammen kommunens byforskjønningsplan.

Ok, dette kan bli en lang historie, men den korte versjonen er at mannen våknet til og jeg skravlet med ham til bussen min kom. En av mannens kamerater var innom busskuret og sa til meg at det ikke var krise, for «han der, han er en bjørn, han klarer seg. Garantert!» Han sa til meg at det ikke var noe poeng å ringe etter noen. Men akkurat da jeg gikk på, så jeg at han la seg ned på benken igjen, og det blir fort kaldt på sene oktoberettermiddager. Dermed spurte jeg bussjåføren om han kunne sjekke neste gang han kjørte forbi (en halv time etter) om mannen fortsatt lå der. Dersom han gjorde det håpet jeg han ville gjøre noe. Dermed fikk jeg transportmiddelføreridiotuttalelse nummer to denne dagen. Bussjåføren sa bare «ÆSJ! Han der! Nei, det er ikke verdt innsatsen å gjøre noe for han der, han er bare søppel, de er det hele gjengen.»Han sa mer også. En god del mer. Rasshøl, tenkte jeg.

Nuvel. Så på samme dag fikk jeg to uttalelser. Begge negative om mennesker vi faktisk bør gjøre noe for. Ut fra dette, trekker jeg konklusjonen om at det er statistisk signifikant at mennesker som jobber innenfor transportindustrien er noen idiotiske kukkhuer. De er evneveike og inkompetente. Da bruker jeg deres logikk, og det er jo den eneste rette? Hæ?  Så nå får jeg rett og slett bare ta lappen fort som bare fy. Hvorfor jeg ennå ikke har gjort det, er jo nærmest en gåte, men nå haster det tydeligvis. Jeg tror det eneste fornuftige nå er å sende bort transportarbeidere med tvang og de som kan få bli igjen, de skal sove ute, bo ute, bare være ute selv om det er oktober og vind eller februar og 20 minus, og alle som ser dem skal bare snu seg vekk, og stikke hjem for å spise lammelår med røstipoteter.

14 kommentarer

Filed under Fordommer, Godt og blandet, Idiotisk, Meninger, Politikk, Samfunn, Samvittighet, Trangsynthet, Uvitenhet