Category Archives: vann

Drømmen om Isocamp

Dette var mitt siste bidrag i Bloggidol 2008.

Jeg tester ut tidsstempelfuksjonen, så dersom alt går som det skal kommer dette til å bli publisert på min blogg ti minutter over midnatt. Da kan jeg late som om jeg orket å være lenger oppe enn jeg klarte 😉 [post-oppgaveskriving-tretthet i kroppen]. Takk til de som kommenterte teksten min med så gode ord. De varmet, for jeg skrev dette i stress og nesten-panikk, hadde dårlig tid, men drømmen om Isocampen er egentlig ekte, selv om jeg gjerne bytter bort Isocampen med et gammelt hus av stein.

Juryen sa sitt:

VamPus likte stemningen, men mente det kunne bli kjedelig med mange slike tekster fra samme blogger over tid. VamPus, jeg er egentlig ganske kjedelig in real life. Veldig. Derfor prøver jeg å tøffe meg litt med Ramoneslåter 😀

Iversen likte den ikke, hehe, men dét visste jeg vel egentlig på forhånd 😉 At du syntes slutten på historien var søt, gjør at jeg synes at du er litt søt.

radiohode hadde den beste tilbakemeldingen:

terningkast: 6
– Her er det lagt ned mye tid? I tillegg til å demonstrere en sikker stil har bidragsyteren prestert å skrive inn en vakker historie. Dette er vinneren i mine øyne, men det er vel flere som skal uttale seg. Vedkommende som har skrevet dette burde prøve å gjøre noe ut av skriveferdighetene sine. Skaffe seg en blogg, for eksempel?

Hm, men Rockette sin var jo like fin! Takk snilledamen – se:

Terningkast 6
Dette var en vakker og stemningsfull fortelling. En sånn som setter seg i tankene og hjertet ditt og lever lenge etter du har lest den ferdig. Well done!

Takk, radiohodemannen. Det var snilt av deg 🙂 Men, det tok ikke noe lang tid i det hele tatt. Og blogg har jeg jo 😉

Drømmen om Isocamp

Jeg satte meg på bussen, hvilte hodet mot ruta. Vinduet var skittengrått, det var vanskelig å se ut. Musikk på øret. Etter fire stopp gikk jeg av, ble gående med hodet vendt ned mot bakken. Jeg sparket småstein mens jeg gikk bortover veien, mot parken, til benken jeg skulle sitte litt. Jeg hadde store planer om å sette meg ned, tenke på livet, tenke litt over selve livet, hva jeg vil med det og hva jeg faktisk nå gjør med det.

Ute kjentes været ut som en hybrid mellom tidlig vår og sen høst. Foran meg gikk et gammelt par. Mannen holdt kona si i armen, forsiktig, men samtidig trygt. Slik hadde de gått sammen, mange tusen ganger, de fulgte hverandres takt. De smilte til hverandre.

Jeg stusset litt over at jeg umiddelbart hadde kategorisert dem som et ektepar, for hva kunne vel jeg vite om dét, selv om de er gamle kan det jo hende at de

brøt med konvensjonene, rømte av gårde, kanskje mot familiens vilje, fordi hun var gravid og bare 16 år, mens han var ateist og kunne ikke, ville ikke, orket ikke tanken på å gifte seg – og hun hadde ikke et like avklart forhold til å fornekte Gud som det han hadde, men de var sammen, han, hun, de to, snart tre, og de trengte ikke noen Gud så lenge de hadde hverandre.

Jeg hørte at de snakket, og det var ikke om Gud, om å rømme, om ateisme eller om ungdomsgraviditet. De snakket om at de skulle besøke datteren sin som skulle spille i en Høgskulesymfoniorkesterkyrkjekonsert, for ho budde ein stad på Vestlandet og der snakket de visst slik, og det var da veldig mange ord satt sammen i en eneste smørje, men det var sikkert fint, de måtte høre på det, og så skulle de få tatt den turen de ikke rakk i vinter. Jeg hørte den eldre damen snakke om at de kanskje burde fått seg et mer permanent fortelt, hun sa:

-Hadde det ikke vært fint endelig å slå litt rot, også når vi er på tur, du vet jeg har litt vondt i leddene mine, jeg er jo blitt en gammel krok, og det er du også, og du har også vondt, å jo – ikke se på meg med det blikket der, jeg vet det, jeg; Jeg kjenner da deg! Og, vi er gamle og tida har gått. Nå vil jeg sette meg ned med deg, se på sola og puste piano. Planus, vennen min. Jeg har drømt om planus i femti år nå. Jeg trenger at det er litt jevnt under føttene mine.

Og mannen, han tok i mot, han smilte, og sola lagde sølvstråler i håret hans, mens han kikket ned på henne og sa:

-Ja, kjære gamle kona mi, nå skal du jammen meg få den Isocampen du har drømt om så lenge.

Og jeg ble gående bak dem et stykke til, og kan hende så det veldig rart ut, for de gikk med sine gamle, korte, langsomme skritt, mens jeg er mer vant til syvmilssteg, jeg går som regel i raskt tempo, hardt mot asfalten, flisene, parketten. Videre, videre, alltid videre. Men nå, nå ble jeg gående bak dem, for jeg merket at jeg trengte å høre på noen gamle mennesker, to som hadde levd et langt liv sammen og fortsatt snille mot hverandre, eller kanskje aller mest snille mot hverandre fordi de hadde levd sammen så lenge, og ikke at de hadde levd sammen så lenge fordi de var så snille mot hverandre. Jeg tenkte på Odd Børretzen og verdens fineste ode til en kone, men plutselig så var de ikke gift lenger, og verden er full av illusjoner, men teksten til Odd er fin for det, og jeg smiler og gråter og ler av meg selv og mine egne reaksjoner hver gang jeg hører den. Å! Emosjonell, når jeg hører at han sier at

…nå er du en tegning. Et kart over livet ditt og mitt. En tegning av steder og veier vi gikk. En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk.

Og da tenkte jeg, at jeg har også lyst til at noen ser på meg og tenker at strekene i ansiktet mitt er de veiene vi gikk sammen, at det ser ut som tegninger av morsomme kvelder hvor vi lo, og snakket om livet, og om alle gledene og sorgene som sammen lager dagene som former et liv, et liv sammen og at det var livet ditt og livet mitt og at sammen ble det

livet

vårt.

Og jeg kunne helt fint tenke meg å sitte i en Isocamp, med en mann som smiler til meg fordi han vet at årene vi har hatt sammen har gitt meg gikt, fordi det har vært så mange år, og gamle koner de får gikt, og at jeg må ha det trygt og varmt og godt på kveldene, men vi er på tur, for vi har alltid vært på tur, og slik skal det alltid være.

Det gamle paret foran meg rappet benken jeg hadde tenkt til å sette meg på. De snappet den rett foran nesen min. Hadde jeg gått litt fortere, hadde jeg gått i tempo, tempo, videre, videre alltid videre, som jeg pleier, hadde jeg sittet på den benken nå, men nå satte de seg ned der, og jeg smilte til dem, slik unge mennesker har lært at de skal smile til gamle mennesker, men aller mest smilte jeg fordi jeg hadde så lyst til å si at jeg håpet de fikk mange gode dager i Isocampen.

Advertisements

9 kommentarer

Filed under Øyeblikk, Blogging, vann

Vann

ferskvann2.gif

Da jeg gikk på videregående fikk vi i samfunnskunnskapen hver uke utdelt faktaarket Hvor hender det, utgitt av NUPI. Særlig husker jeg godt faktaarket som het Kamp om vann:

I 1995 slo Verdensbanken alarm: Verden vil komme til å oppleve en dyptgripende vannkrise. De neste århundrers kriger vil bli kriger om ferskvannet. Den teknologiske evnen til å gjøre seg nytte av vannressurser er revolusjonert, særlig de siste tiårene. Men ingen teknologi er ennå utviklet som på avgjørende vis kan øke mengden vann som er tilgjengelig. Samtidig er det antatt av FNs matvareorganisasjon (FAO) at vannbehovet blir fordoblet hvert 21. år.

Hele artikkelen, skrevet av Terje Tvedt kan du lese her. Han har skrevet boken En reise i vannets historie, og laget også en dokumentar med samme tittel.

Jeg tenkte at krig om vann hørtes rart ut. Gjennom historiefagene på skolen var vi blitt vant til å lese om kriger om olje, gull, diamanter, geografiske områder. Men vann? Mulig er det flere som har tenkt som jeg gjorde da, for nå samarbeider FN og MTV for å gjøre ungdom oppmerksomme på at rent drikkevann i rikelige mengder ikke er en selvfølge:

«Most of us take water for granted: we turn on the tap and there’s plenty of it. Or, if we prefer, we can buy hundreds of different brands in the supermarket.

But, for more than a billion people who lack access to safe drinking water, this is an inconceivable dream. And, some 2.6 billion people have no access to proper sanitation. The consequences are devastating.» sa Kofi Annan i en pressemelding 9. august 2006. Med seg på laget, for å appellere til ungdommen, har Kofi Annan fått med seg rapperen Jay-Z. Rapperen tror vannkrisen kan løses og at samarbeidet med MTV og FN kan bidra til en positiv forandring:

» Etter å ha lest statistikk om vannkrisen, forsto jeg at jeg måtte bidra til å sette fokus på dette temaet. Jeg er overbevist om at ved å samarbeide med FNs eksperter og la MTV spre budskapet til ungdom, vil vi skape forandring«

fn-jay-z.jpg

 

Fotballspilleren Ronaldinho er også med på laget som skal hjelpe FN til å få ungdom til å engasjere seg. Han sier han er beæret over at han får delta i slike viktige sammenhenger, kaller idretten et univerelt språk og ønsker å gi barn og unge troen på at de kan nå drømmene sine. Han er også ambassadør i FNs matvareprogram mot sult.

Hjelper dette, da? Bonos arbeid mot aids, for eksempel, har det noen annen effekt enn den rent symbolske? Har det noe å si for verdens fattige at Bono, Jay-Z eller Ronaldinho engasjerer seg i samfunnsspørsmål? Det kan godt hende, men viktige er også den påvirkningen de kan ha på ungdom i vesten. Dog er det langt å gå fra å oppfordre til økt engasjement, til å endre vaner. Det blir ikke mer drikkevann tilgjengelig, fordi vi sitter og tenker på at vi har mer enn andre.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Politikk, Samfunn, Samvittighet, vann

Sport på TV og tanker om vann.

I dag har jeg sett så mye sport på TV at jeg sitter her nå, nærmere 0200 og finnes ikke det minste trøtt. Det er ikke videre anstrengende å sitte pal i sofaen hele dagen.

Jeg har tenkt mine tanker om den utrolig sinte russiske landslagstreneren i håndball, og at bare en av de russiske jentene sang på nasjonalsangen før kampen. Min kunnskap om Russland er ikke noe særlig, men jeg fikk Victoria-banale tanker om at det kanskje var vrient å føle noen særlig samhørighet knyttet til nettopp den sangen.

Jeg tenkte på at det sikkert er trist å være russer og komme hjem etter mesterskapslutt. Så vidt meg bekjent er Norge og Russland de to grenselandene i verden med størst forskjeller når det gjelder levekår. Da popper det frem nye tanker i hodet om at jeg nok er for rask til å kritisere for eksempel amerikanere for historieløshet og dårlig verdenskunnskap. Jeg kan svært lite om Norges naboland og linker og viten mottas med takk.

Jeg har sett på snooker i dag også. UK-finale og det var jammen mer spennende enn jeg hadde trodd. Jeg har aldri skjønt spillet før, men nå har jeg fått en aldri så liten innføring av Supermann, og det hjalp. Jeg ble helt merkelig, satt nesten og holdt fast i fjernkontrollen, slik at det ikke skulle zappes. Meget underlig.

Skiskyting og litt stafett fikk jeg sett på også, så dette ble voldsomt. Jeg tror dette må sees på som en meditasjonsdag, hvor øynene hvilte på skjermen, mens tankene var et annet sted, i alle fall store deler av tiden. For, aller mest tenkte jeg på vann. Og der: der har vi min lille oppgave til meg selv for morgendagen. Skrive om hvorfor jeg har brukt hele dagen på å tenke på vann. Og det er et sånt tema som burde være mye mer spennende enn pupper, men som nok ikke er det. Verden henger rett og slett sammen på en helt forskrudd måte.

En liten kveldssang er det plass til, og helt på sin plass, faktisk.

Silence – Jan Garbarek,Egberto Gismonti,Charlie Haden

Legg igjen en kommentar

Filed under Musikkvideoer, vann