*** victoria ***

Ferdig med enda en eksamen, i dag var det mikroøkonomi. Tror det gikk fint

Så, i kveld skal bøkene få samle litt støv, inntil jeg fortsetter med neste runde med forberedelser.

Slapper av noen timer, hører på

Jason Mraz - I’m Yours

Well you done done me and you bet I felt it
I tried to be chill but you’re so hot that I melted
I fell right through the cracks
and now I’m trying to get back
Before the cool done run out
I’ll be giving it my bestest
Nothing’s going to stop me but divine intervention
I reckon it’s again my turn to win some or learn some

I won’t hesitate no more, no more
It cannot wait, I’m yours

Well open up your mind and see like me
Open up your plans and damn you’re free
Look into your heart and you’ll find love love love
Listen to the music of the moment maybe sing with me
i love peaceful melody
It’s your God-forsaken right to be loved love loved love loved

So I won’t hesitate no more, no more
It cannot wait I’m sure
There’s no need to complicate
Our time is short
This is our fate, I’m yours

I’ve been spending way too long checking my tongue in the mirror
And bending over backwards just to try to see it clearer
My breath fogged up the glass
And so I drew a new face and laughed
I guess what i’ma saying is there ain’t no better reason
To rid yourself of vanity and just go with the seasons
It’s what we aim to do
Our name is our virtue

I won’t hesitate no more, no more
It cannot wait I’m sure
There’s no need to complicate
Our time is short
this is our fate, I’m yours

Well no no, well open up your mind and see like me
Open up your plans and damn you’re free
Look into your heart and you’ll find the sky is yours
Listen to the music of the moment come and dance with me
A lá one big family (2nd time: A lá happy family; 3rd time: A lá peaceful melody)
It’s your God-forsaken right to be loved love love love

I won’t hesitate no more, no more
It cannot wait, I’m sure
There’s no need to complicate
Our time is short
This is our fate, I’m yours

No please, don’t complicate
Our time is short
This is our fate, I’m yours

No please, don’t hesitate
no more, no more
It cannot wait
The sky is your’s!

Fagforum for psykisk helsearbeid
inviterer til seminar

(Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet. Dersom du allerede engasjerer deg innen dette feltet, har du kanskje fått den på mail allerede? Hvis ikke: sett av tid til å lese, skru på tankekvern, sett av tidspunkt og møt opp 10.juni!)

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.
– vi bærer psykisk helsearbeid videre
I 2008 er det ti år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp. Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt siste år, og Tidsskrift for psykisk helsearbeid er i sin femte årgang. Det er god grunn til å stoppe opp, og se både fram og tilbake.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH) vier nr. 2, 2008 til ettertanke og framtidsvisjoner i psykisk helsefeltet, og ønsker samtidig velkommen til seminaret «Vi bærer psykisk helsearbeid videre».

Seminaret finner sted tirsdag 10. juni 2008 kl. 9 – 16 i Håndverkeren kurs- og konferansesenter,
Rosenkrantzgt. 7, Oslo. Kr. 200,- betales direkte i døren.

Redaksjonen i TPH har utarbeidet syv visjoner og utfordringer for psykisk helsearbeid framover:

• Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk
virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk
helse.

• Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av
hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.

• Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i
folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

• Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må
være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

• Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering
og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

• Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte
makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste
kompetanse.

• Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en
ledelse – forankret lokalt.

Visjonene blir diskutert i TPH nr. 2, 2008, og vi har invitert artikkelforfattere og andre til å legge frem sine visjoner under seminaret.

Blant disse er:

*Professor Jan Kåre Hummelvoll, Høgskolen i Hedmark
*Politisk rådgiver Audun Pedersen, Bergen kommune
*Førstelektor Gry Bruland Vråle, Høgskolen i Buskerud
*Hege Orefellen – menneskerettighetsutvalget, LPP
*Generalsekretær Mette Kammen, Mental Helse Norge
*Førsteamanuensis Bengt Karlsson, Høgskolen i Buskerud
*Generalsekretær Sunniva Ørstavik, Rådet for psykisk helse.

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre

organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.

Dette blogginnlegget er en kopi av invitasjonen til Fagforumet.

Altså.

Jeg lurer på hvor mange poster jeg har skrevet om at folk må se til å få øynene opp for verdens kriser. I alle fall skrev jeg mye om det før, etter hvert som mitt eget liv er blitt stadig travlere, så er det blitt mindre våkn-opp-folkens-blogging, og mer et-eller-annet-som-faller-meg-inn-blogging.

Som fjortis foraktet jeg de voksne, de som med glans i øynene fortalte om at de hade stått på den ene barrikaden etter den andre, demonstrert, marsjert, skreket ut i idealistisk rus. Se på dere nå, tenkte jeg. Hvor ble det av engasjementet, hvor ble det av gløden, hvor ble det av viljen til og evnen til å endre på

det

som

er

feil?

Hvordan klarte dere å glemme kampsakene? Ble det for mange søndagsmiddager? Ble det for travelt å vaske hus, passe unger, file negler, snakke om ting i stedet for å gjøre ting? Hvor ble det av foren eder, hvor ble det av de ideene som engang gjorde dere til de dere ble?

Og så innser jeg at jeg, i min streben etter å få til noe for min egen del, ikke engang hadde fått med meg dette. Før nå i stad.

Cyclone Nargis left a trail of destruction as it moved inland from the Bay of Bengal. An Al Jazeera correspondent reports from inside Myanmar.

Det gjør liksom en liten eksamen i morgen mindre viktig. Jeg holder visst på å vikle meg inn i en boble. Best jeg kommer meg ut av den.

Janis Joplin - Little Girl Blue

Fine Janis. Labile Victoria. Høyt oppe, så litt ned. Så opp igjen. Alltid, heldigvis.

Dette er en finfin dag for eksamensforberedelser i sola.

Og dét er da enda noe

Som potensiell tillitsvalgt i høye-forventninger-til-seg-selv-klubben smerter det meg relativt stort å vite at jeg i år ikke har den kontrollen jeg skulle ønske at jeg hadde. Min egen skyld, jeg vet. Eller culpa kan jeg vel si, passer bedre til pensumet jeg nettopp leser. Kan vel si at jeg har opptrådt både med forsett og uaktsomt dette semesteret.

Derfor har jeg nå satt meg ute, bøkene er i stabler, jeg leser og skriver og prøver og får til litt, men ikke alt. Blikket hardt og fokusert og kjevene sammenbitte.

Dette skal gå bra. Dette må gå bra.

Flaksen i det hele er jo at jeg ikke trenger å bedrive ekstremsport og andre aktiviteter for å ha det fint og for å føle meg levende. For meg holder det i bøtter og spann med litt sol og noen bøker. Imidlertid skulle jeg jo gjere ha ønsket meg litt annen lektyre enn Lov og rett for næringslivet.

Men alt må til. Også dette.

Ønsk meg lykke til, for når dette er ferdig skal jeg ha eksamen i mikroøkonomi, og det er da i alle fall morsommere. Og siden er det fire til, så dette blir en strevsom ferd mot sommeren, men jeg gir da i alle fall jernet og full gass, det skal ikke noen kunne ta fra meg.

Så får vi se da, om jeg er så utbrent etter å ha fullført dette rotteracet at jeg ender opp med å levere inn en lottokupong på impuls, vinner og bare stikker av og lever livets glade dager på en stol i en skyggefull del av min lille olivenlund.

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Se Redaksjon1 fra onsdag 30.april her.

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg skjønner meg ikke på Hanne Harlem og Helse Sørøst

Jeg er så sliten. Og da liker jeg å høre på denne sangen som noen ganger går litt for fort for seg selv. Akkurat slik jeg holder på med selv for tiden.

Beina løper som trommestikker og det er bare så vidt jeg klarer å følge med.

Lurer på hvor jeg kommer til å havne til slutt.

Manic Street Preachers - Ocean Spray

Oops. Nå ble jeg hengende litt på youtube og fant en sang til av MSP. Pokker, jeg er visst på vei til å bli uendelig soft. For jeg liker denne også:

Manic Street Preachers - The Everlasting

Hører på sangen, og gauler In the beginning (…) dumdidum (…) Eeeeverlaaasting.

For noen dager siden leste jeg om den svenske bloggeren Isabella, som på sin moteblogg får noe sånt som 270000 treff hver uke. I tillegg til å tjene masse penger på bloggen sin, får hun tilsendt en hel del gratis stash - klær, sko, sminke. Ja, så mange pakker kommer vakre Isabellas vei, at hun nå sender tilbake det meste hun får tilsendt. Selv beholder hun bare “de plaggene hun virkelig har ønsket seg”.

I min Internasjonalen-solidaritets-iver ble jeg jo først lettere småamper, tenkte at det kunne jo hende det hadde vært bedre av henne å beholde tingene og heller gi dem bort til noen som trengte dem, men sånt noe liker kanskje ikke verken motehus, kjedebutikker eller i det hele tatt de som sender Isabella alle de fine tingene. Nei, de tenker jo på at denne unge jenta fungerer som en vandrende superboard, det de kule ungdommene bruker av klær, det vil de andre også ønske seg, kjøpe.

Profitt meg her og profitt meg der.

Derfor tenkte jeg:

- Å! Nå kan jeg moteblogge, for hvis det slår an sånn skikkelig og på ekte, så kan jeg etter hvert kjøre pallelass på pallelass til Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon! Ja, hurra!

Men. Jeg er så langt ifra noen superboard. Egentlig er jeg vel ikke helt ungdom heller. Så, ikke noe stemmer.

Ikke heller har jeg såpass oversikt at jeg finner igjen digitalkameraet, og siden jeg dessuten har en bråte eksamener rett rundt hjørnet/helgen, så orker jeg ikke begynne letingen etter det heller, så da får det bli grovkornede webcam-bilder.

(Fine, fine kjolen som ikke helt kommer frem på bildet slik den er, siden jeg ikke helt vet hvordan man skal zoome og i tillegg måtte ha alle persiennene nede, slik at ikke naboene skulle tro det hadde tippet for meg)

(Victoria - nå også i søndagsskolelærerkostyme!)

Men, ikke sant. Nå blir jo dette veldig amatørordinært og ikke var det kanskje så veldig motete heller, men snarere impulskjøp på Oasis en varm vårdag med hint av sommer.

Og begge disse to plaggene er jo veldig mye finere i virekligheten enn det jeg klarer å fremstille her. Litt teit følte jeg meg egentlig også.

Dummefjasedamen. Ta bilder av seg selv på denne måten.

Men, for noen dager siden i naivistisk iver over hvor enkelt jeg trodde moteblogging var, så postet jeg en lovnad om moteblogginnlegg, og etter et par dager tenkte jeg vel mest at det hele ville gå over av seg selv, men i dag leste jeg jommen meg kommentar hvor Lothiane etterlyste motebloggingen, og da følte jeg meg dels forpliktet og så fikk jeg litt overfladiskaktig lyst også.

Og da tenker jeg at det kanskje passer bedre å runde av med antrekket jeg brukte for noen dager siden, da jeg ankom datterens barnehage og hadde denne lille samtalen:

[ankommer barnehagen, sånn omlag førti minutter før den stenger. Tenker at jeg skal hente tidlig for en gang skyld, ta med datteren hjem, spise is]

Jeg: Heihei!

Barnehagedame: Hei! Du var tidlig ute!

Jeg: Jah! Det er så fint vær!! Tenkte det kunne være koselig å komme tidlig!

Barnehagedame: Ja, det var da veldig ivrig av deg! Du, vil du ha kaffe først - eller skal vi låse opp boden med en gang og finne frem raker og sånn?

[og da er det som om hele himmelen mørkner litt til og jeg faller litt sammen]

Jeg: Deeeeet stemmer, jo… Det er jo i dag det er dugnad… Hehehehehe [litt nervøst], jeg huska jo det, da! Herregud, tror du jeg er en sånn en som ikke husker dugnad, ålangtifra, du!

Barnehagedame: Hehe. Ja, du.

Så rakte jeg så fort jeg kunne i tre timer, jeg har pokker meg fortsatt risper på armene etter å ha raket i powertempo, samt lempet en masse kvister. Så. Og jeg var virkelig så blid jeg bare klarte, for jeg kunne ikke gjøre t-skjorta til skamme, og som min åtteåring har sagt tidligere, så er

dugnad

en viktig

del av livet.

For jeg kan begynne å gråte av en pose med frø.

En liten pose med frø, helt innerst inne i skapet. Helt innerst inne i skapet som jeg febrilsk tømmer, selve roteskapet, skapet hvor alle ting som jeg ikke finner en naturlig plass til legges, og hvorfor i alle dager jeg ikke har organisert meg slik at selv-an-giv-el-sen ikke ved en ren automatisk bevegelse legges inn i

permen

for

viktige

ting

- se, så voksen er jeg visst ikke blitt ennå, men jeg er i alle fall voksen nok til at jeg nå, dagen før selve dagen som nevnte dokument skal innleveres overmaktene, skjønner at dét, Victoria, dét var jævlig klønete.

Så får det bli en lang natts ferd mot forhåpentlig funn, jeg skal lete og finne.

Men i stad, da jeg lette, så fant jeg heller en pose med frø.

Og i det samme jeg fant den, så fløy tusen historier igjennom hodet.

Historier om gode intensjoner.

Om ønsket om å gjøre noe godt, om ønsket om å gjøre gode ting for de rundt meg, for min familie. Jeg innså i det samme som jeg trakk pakken med frø ut av skapet og samtidig måtte balansere to norske flagg, at året som gikk var jammen travelt, her stappet jeg for snart ett år siden to norske flagg inn, sikkert kvelden 17. mai i fjor, og ungene var fulle av inntrykk og jeg hadde nettopp badet dem slik at de ikke skulle være dekket av is, som de i sin tid var dekket av hvitvask - dét var jo da de hadde vannkopper, men de hadde ikke vannkopper 17. mai i fjor, da hadde de bare spist is, og jeg hadde vasket dem og så hadde jeg stappet flaggene inn i skapet på den første og beste plassen jeg fant, for jeg hadde jo så dårlig tid, for jeg skulle jo sikkert jobbe meg ferdig med et eller annet og så var det jo et par eksamener og så.

I det hele tatt liknet visst året i fjor veldig mye på året i år, og jeg lurer på, mens jeg leter etter selvangivelsen min, om jeg - dersom jeg hadde vært nødt til å fylle ut en selvangivelse for livet mitt -

ville endt opp med enda større restskatt.

Så egentlig er det bare å starte glede-seg-perioden allerede nå, for i morgen skal jeg moteblogge.

*bygger opp leseres forventninger*

**bygger opp egne forventninger om økt leserantall**