Steg for steg, og i morgen er det 1. mai.

Jeg husker en gang, det er lenge siden nå, jeg gikk i sjuende klasse og hun ene i klassen var dødstøff.

Der resten av jentene i klassen konkurrerte på sin måte om hvem som hadde den fresheste sveisen, den fineste rumpa i de nyeste jeansene, og strevde hardt for å virke induvidualistiske, samtidig som de virket mer og mer rammet/(handlings)lammet av saueflokkmentalitet, var det en jente som turte å skille seg ut.

Hun skrev ikke I love Man.Utd på pennalet sitt, selv om den selverklært kjekkeste gutten i klasset digget Man.U. På hennes pennal stod det Leve Blitz! Og det var ikke kommersielt, det var ikke slik at hun tenkte at nå skal jeg skrive Leve Blitz! på pennalet mitt, så tenker de andre at jeg er metal og mystisk. Nei, hun var metal, hun. Hun var mystisk på en måte jeg tenkte var spennende, jeg likte det. Det var modig.

Kan hende går hun i 1. mai-toget i morgen. Kan hende er hun fortsatt en del av Blitz. Jeg har aldri vært det, heller ikke kjenner jeg veldig mange som føler de hører hjemme akkurat der. Noen ganger har jeg tenkt at for min egen del blir det for mye skriking, for lite annet. Men, hvem har fått lov til å forme mitt inntrykk av Blitz? I alle fall ikke Blitz selv.

Som så veldig mange andre har jeg vært slarvete i kjeften, snakket om at Stein Lillevolden begynner å bli en litt gammel mann og at det kanskje er på tide å slippe mursteinen og gjøre et skikkelig dagsverk for en gangs skyld. «For en gangs skyld???» WTF! Hva vet jeg vel om hva SL bedriver dagene sine med? Kan hende er han ansatt på kontor for alt jeg vet, kan hende ikke. Jeg hamrer meg selv bittelittegranne hardt i hodet fordi jeg i samvær med andre mennesker kan gå i fellen, jeg hevder jo så liberalt at jeg ikke er mer glad i noe enn engasjement, og så gjør jeg allikevel den fundamentale saueflokkblemmen og snakker skit om ett av de få (få!) menneskene i Norge som virkelig har stått på, på sitt,for andre, hele tiden. Unnskyld. Virkelig.

Blitz gjør en god del bra ting, jeg tror at til og med de verste motstanderne ville fått problemer med å sprette champagnen og juble at nu i eftermiddag rev de sannerlig det grusommene etablissementet i Pilestredet, dere! Dersom de hadde satt seg inn i hva som egentlig skjer i det stygge huset i Pilestredet og i miljøet rundt, da.

Den siste uka har det vært mye snakk om Blitz. Nato-toppmøte, razzia, mursteiner, pappesker med kanonslag. Dette har de fleste fått med seg. Jeg ristet på hodet, og trodde på det som stod i avisene, jeg tenkte at dette var drama, dette var alvorlig, har du hørt?

På Blitz sin egen hjemmeside kan man imidlertid lese en noe annen versjon, og jeg tillater meg å sitere deler av teksten om nevnte aksjon, se bare her :

Politiet hevder at de har funnet en eske med knallskudd og det de kaller «hjemmelagde bomber» på Blitz, men at de ikke vet om dette skulle brukes i NATO-demonstrasjonen. I og med at NATO-demonstrasjonen forlengst var over, er det opplagt at smellskuddene ikke skulle brukes i demonstrasjonen. Tvert i mot var disse tatt hånd om av Blitz for å hindre at de kom ned til byen. Dette er ikke snakk om bomber, det er såkalte kanonslag som lager høye smell. (…) Det er politiet med deres razzia som tilspisser situasjonen, ikke Blitz som hindret disse kanonslagene i å bli brukt under demonstrasjonen.

Jeg er glad jeg leste dette, og jeg håper flere får anledning til å lese det. Jeg er ikke av den oppfatning at det blir mer riktig å okkupere et hus, bare fordi man har gjort det i mange år, men jeg håper Blitz forblir, selv om jeg skulle ønske de kunne vise mer enn knyttnever i media, jeg er sikker på at deres politiske analyser er minst like aktuelle og treffende som enhver annen politisk analyse.

Hadde vi vært taktiske og forsiktige, hadde vi aldri eksistert. – står det på Blitz-hjemmesiden. Allikvel tror jeg at flere aktivt ville støttet dem, dersom de hadde vist seg som en diskusjonspart med pondus, fremfor et alternativ som, for mange blir så langt ute på siden rent meningsmessig, at de ikke tas seriøst. Det blir liksom Ottar en gang til.

Jeg vet ikke om Norge trenger Blitz, men jeg er sikker på at vi trenger blitzerne, som engasjeres selv og engasjerer andre i kampen mot rasimse, mot vold, mot at stater skal få plaffe ned sivile, mot diskriminering og mot det de aller fleste av oss er mot, men ikke har guts nok til å skrike ut like høyt.

I morgen er det 1. mai og det er faktisk en dag som betyr noe for meg, jeg er alltid litt gira dagen før 1. mai og det er ikke utelukkende fjortisminner om «natt til 1. mai og hvem skal få noen til å kjøpe øl» som er årsaken til det. Dagen handler om engasjement, og i morgen er det spådd 17 varmegrader og sol og jeg skal ta med meg begge ungene til torget. Vi skal se på livet, høre på statsministeren og kanskje høre på Siv Jensen (det handler om å vite hva fiendene holder på med, ikke sant) og jeg gleder meg. Jeg tenker at når de bare vokser litt til, skal jeg fortelle røverhistorier om engasjement, og solidaritet, kan hende skal jeg til og med si sollidarritet!

Og, i hele dag har jeg snakket til min sønn om arbeiderene som tidligere bodde i det store huset ved siden av huset vi bor i. Jeg fortalte at den gangen da den store bygningen huset arbeiderfamiliene som jobbet på fabrikken som lå på andre siden av veien, da var det en leilighet per vindu, og da var ikke ettromsleiligheter forbeholdt urbane, metrofile single, da bodde det gjerne seks-åtte mennesker i en slik liten leilighet og de jobbet og de jobbet, og de hadde nesten ikke mat og…og husker du? Husker du da vi gikk i 1. mai-tog og du var bitteliten, nei du husker ikke det, kan umulig huske det, men jeg husker det og vi gikk der og Gatas Parlament var der, og vet du hva du ropte, da?

-Nei.

Å! Du ropte Spis de rike, vennen min! Spis de rike, herregud, jeg var så stolt!

– Hva betyr det å spise de rike, mamma?

Og, det er i slike stunder jeg får lyst til å fnyse ut om Verdensbanken, IMF, USA, FrP, Bush, Halliburton, Mc Donalds og alle de tingene jeg forakter, fortelle om hvor viktig det er vi aldri slutter å reagere, men jeg hadde jo ikke hjerte til det, dessuten hadde jeg ikke lyst til å koste sønnen min opp fra bakken etterpå, for jeg tenkte faktisk at dersom han som liten gutt hadde sett hvor kjip verden er og hvordan vi godtar det, så hadde han knust, som glass, det hadde ligget biter over alt.

Jeg tenker vi heller tar det litt gradvis. Steg for steg, og i morgen er det 1. mai.

Hva er det med blogging?

Før blogget jeg mye. Nå blogger jeg lite, og det er kun det det er. Ikke mer, ikke mindre. Tidligere kunne jeg lage en post hver dag, kan hende flere enkelte dager. Nå er det høyst en post i uka, og deler av grunnen er at blogg fort tar mye tid.

Jeg tenker at mange bloggere har et stort formidlingsbehov. En trang etter å publisere noe, et ønske om å formidle tanker, meninger og analyser ut, behov for å bli lest. Dersom man ikke ville bli lest, kunne man heller skrevet en dagbok og lagret tekstene på egen PC.

Selv har jeg også et stort ønske om å formidle. Og, i mange sammenhenger så gjør jeg det, blant annet holder jeg en del foredrag.

Det er jo bra jeg får utløp på andre måter enn bloggen!

For. Noe slo meg, etter hvert som jeg hadde syslet med bloggen en stund, og nærmest forberedte meg på å skrive en ny post hver gang jeg hadde sett en nyhetssending, hørt om noe via andre kanaler eller lest en avis. Jeg merket hvor opptatt jeg var blitt av å mene et eller annet, nesten samme hva saken gjaldt, jeg skulle endatil mene det med store bokstaver. Det hele ble ganske slitsomt.

Jeg tror nemlig jeg egentlig tilhører den gruppen som liker å holde på med ting litt over tid. Heller skrive med mindre bokstaver om ting som kan vokse seg store. Blogging har ikke lært meg å se nye sammenhenger på så mange ting, fordi alt skal menes, nå! Det som er et hett blog-topic i dag, er du sent ute med å skrive om i morra. Derfor blir det mindre blogg og mer annet for meg nå, slik det har vært en god stund allerede. Jeg koser meg i alle fall med tanken om å komme plutselig tilbake, fordi det høyst sannsynlig betyr at det er blitt sommer, jeg har gjennomført alle eksamener og agurknyhetsflommen begynner å irritere såpass at det klør i fingrene og satiren sitter løst igjen.

Reiser du mye med jobben?

Dersom du er av de som gremmes hver gang en reiseregning skal fylles ut, kan det være en ide å laste ned den elektroniske reiseregningen med statens satser.

Reiseregningen finner du her (Fornyings- og administrasjonsdepartemenet) og etter den er lastet ned, lagres den på din PC, slik at du lett kan finne den igjen og fylle ut de aktuelle feltene. De personlige opplysningene kan lagres, og utskriften er fin og oversiktlig.

Ikke noe mer printe ut skjema og fylle inn for hånd!

Det jeg trengte nå var dette

Bare dette.

Jeg lette etter Smashing, Skunk Anansie og Radiohead.

Jeg fant også Aqualung.

Sjekk også ut myspace-siden til Aqualung

Hvordan har du det etter skoletid?

Denne uken er det tid for konferansetime, min sønn går i andre klasse og begynte for ikke så lenge siden på ny skole. Det virker som om han har funnet seg godt til rette, og ikke noe gleder meg mer enn det. Ble litt bekymret over egen ego-tilfredsstillelse da vi flyttet til nytt sted.

Bekymring overdrevet, igjen. Dette går fint.

I sekken lå et skriv fra læreren, med en rekke punkter vi skal fylle ut sammen, sønnen min og jeg. Svarene skal brukes som bakgrunn til skole-hjem-samtalen. De aller fleste spørsmålene er formulert på en slik måte at jeg forstår meningen er at vi skal gå inn i rollene som journalist og intervjuobjekt. Jeg skal spørre, han skal svare, jeg skal skrive.

Skjemaet er delt opp i følgende hovedpunkter:

(og hvert hovedpunkt har flere underpunkter)

1. TRIVSEL
2. OPPFØRSEL
3. ORDEN
4. LEKSER
5. FAGENE
6. ANNET

Under punktet annet leste jeg noe som gjorde meg glad. Det står: Hvordan har du det etter skoletid?

Hvis jeg regner med min egen grunnskoletid, så har jeg vært med på en hel del konferansetimer. Aldri var det spørsmål om dette. I alle fall ikke noe annet enn mellom linjene, kan hende ble det tatt opp som et eget punkt i de tilfellene barn hadde det synlig dårlig. Det vet ikke jeg, jeg hadde det fint på skolen, skolearbeidet gikk fint, jeg hadde venner.

Noen ganger blir jeg slått av hvor enkelt ting kan gjøres, hvor enkelt ting kan sies: Hvordan har du det etter skoletid? Som i: har du noen som henter deg på skolen, møter deg på veien, venter hjemme, er du alene etter skolen (hvor lenge da?), spiser du middag, har du noen aktiviteter du er med på, er det noen voksne som leser for deg, har du det godt når du er hjemme? Og hundrevis av andre små ting.

Jeg er rimelig sikker på at min sønn har det godt etter skoletid, og kan hende er det derfor det vil være så enkelt å la ham svare helt selv, uten (fristende) moderlig input. Jeg skal bare skrive ned det han sier. Kan hende lærer jeg noe av svarene hans. Jeg skjønner at det ikke er like enkelt dersom man befinner seg i en sitiuasjon hvor man selv er klar over at barnet ikke får det han/hun trenger, eller verre: om man selv er i en situasjon som gjør at barnet ikke får det han/hun trenger, men man ikke ser det/forstår det selv.

Da blir det litt verre. Samtidig håper jeg den informasjonen som kommer frem i slike settinger, brukes med intensjon om å bygge opp noe, ikke skape fordommer og enda verre forhold for de som ikke kommer fra trygge hjem. Noen ganger er nemlig ikke alt like enkelt som det ser ut som. Det er lett å karakterisere mennesker som enten ressurssterke eller ressurssvake. Ressurssvak er forøvrig et ord jeg har store problemer med å forholde meg til.

Dette er hentet fra en oppgave jeg fant på nettet, jeg linker ikke fordi jeg stiller meg veldig tvilende til det de skriver. Dersom dette er attituden til studenter in general (noe det kanskje ikke er), så håper jeg mine barn slipper for mange møter med den nyutdannede sosionomen:

Mens ressurssterke barn bruker PC-en til nyttige ting, bruker ressurssvake tiden på dataspill der vold er en av hovedingrediensene. Enkelte mangler også grenser for når de må i seng noe som resulterer i elever som nærmest sover over pulten.

Jo visst er jeg klar over den økende bruken av voldsspill på PC, Playstation, X-box osv. Derimot er jeg ikke helt sikkert på om skillet er så skarpt som sitatet beskriver. Problemet med mye av det som publiseres er, i alle fall for meg, at ikke ressurser defineres godt nok. Er man eksempelvis ressurssterk dersom man har penger i banken, men null tid til ungen, som skyfles fra den ene fritidsaktiviteten til den andre? Er man ressurssvak dersom man har dårlig økonomi, men et skarpt hode? Betyr ressurssterk suksess i møte med problematisk atferd hos egne barn, er ressurssvake i dårligere stand til å rette opp i problemer?

Skal vi tro NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring og forsker Thomas Nordahl, er ikke bildet like entydig. I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) heter det at foreldrene har primæransvaret for oppfostringen av sine barn. Det ansvaret kan ikke overlates til skolen, men bør utøves i samarbeid mellom hjem og skole. Samarbeid mellom hjem og skole sees som en forutsetning for å ivareta foreldrenes grunnleggende rettigheter, og samarbeidet skal bidra til best mulig læring og utvikling for det enkelte barn. betingelser for dette samarbeidet.

Undersøkelsen sier videre:

I intervjuene formidler disse lærerne at de danner seg oppfatninger av hvordan foreldrene er, og hvilke ressurser de har gjennom blant annet hvordan elevene er på skolen. Noen foreldre bli sett på som ansvarlige og ressurssterke, mens andre blir kategorisert som likegyldige og ressurssvake. Disse lærerne konstruerer og kategoriserer foreldre på en uhensiktsmessig måte og ut fra liten faktisk kjennskap til foreldrene.

Det som er litt synd er at jeg ikke finner igjen utsagnet hans om at ofte er det de «ressurssvake» foreldrene som viser størst vilje til endring av negative mønstre og situasjoner. Flere i den «gruppen» innser lettere at det 1. er eksisterer et problem og 2. at de trenger hjelp til å løse det.

På nettsidene til Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) leste jeg dette, som tar utgangspunkt i NOVA-Nordahls forskning:

Settes i båser
Foreldrenes ulike kulturbakgrunn, ulike erfaringer fra egen skolegang og ulik yrkesbakgrunn fører til at de dessverre settes i ulike båser og stemples for eksempel som ressurssvake eller ressurssterke. FUG mener skolen i altfor stor grad bidrar til å opprettholde en del sosiale forskjeller.

Lærere og skoleledere kategoriserer ofte foreldre ved å plassere dem i båser som ressurssterke – ressurssvake, akademiske – ikke akademiske, hjem med eller uten kulturell kapital, innvandrerforeldre og norske foreldre osv. Med en slik kategorisering blir mennesker gjort om til objekter. Dermed kan samarbeidet bli preget av at foreldre er låst fast i ulike roller og tankemønstre som det blir vanskelig å komme ut av. Når foreldre blir definert som ressurssvake, er det et angrep på deres selvrespekt. Det er en krenkelse av deres integritet. Slike merkelapper som foreldre får tildelt, kan skape distanse og svekke samarbeidets kvalitet. De personlige sidene og likeverdet kan forsvinne i skyggen av kategorien foreldrene er plassert i, og læreren kan unngå å møte foreldre som unike mennesker som er betydningsfulle for sitt barn.

Les også sammendraget av Ung i Oslo, 2006

Jeg er ikke bekymret for samtalen på fredag.

Jeg vet vi tilbyr en god oppvekst, vi har alt vi trenger, vi har også tid. Men, jeg tenker det er fordømt urettferdig at mange sitter og føler på en usikkerhet de ikke tør å løfte frem i åpne samtaler mellom skole og hjem, fordi det enten vil føre til at man blir sett på som ressurssvak og/eller skolen dermed mener de får bekreftet sine antakelser.

Kate Bush – Wuthering Heights