Dødssonen

På Dagbladets nettsider kan vi lese om 22 år gamle Usha, som ble funnet bevisstløs i «dødssonen» på Mount Everest.

– Jeg ble forlatt
Foruten frostskader på to fingre og flere tær, er hun kommet uskadd fra det ublide møtet med lunefulle Mount Everest.

– Jeg er så takknemlig overfor disse menneskene. De er grunnen til at jeg er her, trygg og i live, sier hun.

Usha vet ikke hvor lenge hun var bevisstløs før hun ble funnet, men sier hun husker at to utlendinger og en sherpa kom for å hjelpe henne.

Men den unge fjellklatreren er ikke nådig overfor sin egen ekspedisjonsledelse. Hun hevder at sherpaen og laglederen forlot henne i «dødssonen» da hun ble syk og ikke kunne komme seg videre.

Det er selvsagt fint at hun ble funnet, fint at de fikk henne med ned og fantastisk flott at hun overlevde. Men, jeg tenker at det kanskje ikke er så entydig enkelt å dømme sherpaen og laglederen hennes, som det Dagbladets repotasje gir uttrykk for her. Dagbladet skriver også at den britiske klateren, David Sharp, døde på ME i fjor, og at flere klatrere gikk til toppen, i stedet for å hjelpe ham.

Jeg er ingen klater. Jeg er mer en innendørsperson (!) og har dermed muligens ikke forutsetninger for å komme med noen form for kvalifisert gjetning. Men, av det jeg har sett av programmer relatert til disse ekspedisjoene, så er det ikke alltid så lett å komme hverandre til unnsetning. Vi snakker over 8500 meter over havet.  De aller fleste har mer enn nok med å redde seg selv, klare seg, overleve, ta de rette valgene til rett tid. Mange gjør ikke det og fortsetter til toppen selv om de ikke har forutsetinger for å klare det. Jeg tror de aller fleste egentlig vil redde andre dersom de har mulighet til det. Men, det er igrunnen et matematisk regnestykke av dimensjoner. Klarer man å komme seg ned, samtidig som man sleper med seg en bevisstløs person, og så sikre at begge overlever?

Dagbladet skriver, typisk nok, ikke noe om værforhold eller andre relevante omstendigheter, de skriver heller ikke om Usha på forhånd hadde blitt bedt om å starte nedklatringen før hun nådde toppen. Dermed vet ikke jeg noe om det, men dersom folk ønsker å bestige verdens høyeste fjell, hvilket de vet er farlig og at mange har dødd/blitt skadet tidligere og de blir dårlige fordi de klatrer for fort, får beskjed om å klatre ned, trosser og fortsetter og så faller om, og en redningsaksjon kan risikere andres liv…

Jeg tror jeg heller blir inne, slik at jeg ikke trenger å ta stilling til det sånn  rent personlig, så jeg heller tenke mitt om at Dagbladet lager toppsak av dette, mens kun Klassekampen har beskrevet Obiora-saken slik den fortjente. (her hentet fra Spis de rike, da jeg ikke fant selve artikkelen i arkivet der, men noen andre saker med samme tag finner du her)

The boy with no name. Og jeg.

Jeg sitter og skriver og jeg ser at det er blitt mørkt ute og jeg kjenner at PC-en er helt varm. Dagen har vært dedikert til å skrive en oppgave, og jeg hadde planer om å bli ferdig for en stund siden, men så ble det ikke sånn.

Akkurat nå kjennes det ut som om jeg sitter i en båt, det er som om stolen og bordet gynger og jeg kjenner at jeg er sliten, men på en god måte. I morgen er en ny dag med mye lesing og forberedelser til eksamener, det er to i neste uke, og med en gang de er overstått må jeg begynne på statistikk-caset og forberede eksamen i det.

 Men, alt ordner seg, og det er egentlig bedre å ha for mye å gjøre enn ikke å ha noe å gjøre i det hele tatt.

Så jeg sitter her nå, fornøyd med at jeg rakk fristen for oppgaven, at jeg vet jeg kan legge meg med god samvittighet, og at jeg skal spise frokost ute i morgen, hvis det ikke regner. I dag var det så fint ute, og jeg satt litt på terrassen, men til slutt var det nesten så alle notater og alt blåste vekk i vinden, så jeg gikk inn, og ble inne.

Og nå hører jeg på Travis og jeg kjenner at jeg kan godt like å sitte sliten av ting, men på en god måte, og føle at jeg er i en båt, mens jeg hører på Travis.