En tanke.

Selv om situasjonen bedret seg for familien DT skrev om: det er jo sikkert mange andre like alvorlige tilfeller i byen og landet forøvrig. Jeg tenkte i stad: så bra! Nå må avisene skrive om en ny familie!

Men, i visshet om at vi ikke reagerer slik jeg skulle ønske, så slår jeg tanken fra meg. For, det er ikke slik at engasjementet eskalerer og sjokket øker proporsjonalt med antall historier om lidelse.

Neida. For da setter vi skylappene på, orker ikke ta inn mer av «dette vonde», blar om til neste side, eller skrur av nyhetene og setter på Gilmore Girls.

Og da, da er vi atter tilbake der vi slapp. Vi snakker om fattigdom i generelle vendinger. Venter på at noen andre tar ansvar.